Giuseppe Garibaldi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giuseppe Garibaldi (1807-1882), foto fra 1866.

Giuseppe Garibaldi (født 4. juli 1807 i Nice (Frankrike), død 2. juni 1882 i Caprera i Italia) var en italiensk geriljaleder og nasjonalist. Han var en av de mest sentrale personene i prosessen som førte til Italias samling.

Garibaldi var frontfigur for Risorgimento, den italienske bevegelsen for nasjonal enhet, på en tid da den apenniniske halvøy var oppdelt i en rekke stater, bl.a. Kirkestaten og kongeriket De to sicilier. Han var under Giuseppe Mazzinis innflytelse, Mazzini var en av datidens ledende italienske nasjonalistiske teoretikere. Etter å ha deltatt i et mislykket opprør i Piemonte i 1834 ble Garibaldi dømt til døden. Men han lyktes i å flykte til Sør-Amerika og ble der i 14 år.

I revolusjonsåret 1848 vendte han tilbake til Europa og samlet en geriljaarmé. Da den ble beseiret, måtte Garibaldi forlate hjemlandet på nytt, og han kom ikke tilbake igjen før i 1854. Seks år senere innledet Garibaldi et felttog der han erobret Sicilia og Napoli med en hær. Etter ankomsten til Sicilia lot han seg utrope til diktator i Viktor Emmanuel IIs navn. Kort tid etter lyktes det hans geriljastyrker å beseire den napolitanske kongens hær.

Garibaldis innsats ledet til slutt til grunnleggelsen av Kongeriket Italia.

Tidlig virksomhet[rediger | rediger kilde]

Garibaldi kom fra den provencalske byen Niça (Nice, på italiensk Nizza), som var kommet under fransk overherredømme i 1792, 16 år før Garibaldi ble født. Garibaldis familie drev med kysthandel, og sønnen ble oppdratt til et liv til sjøs. I 1832 ble han sertifisert som sjøkaptein.

Garibaldi som ung

Garibaldi blir revolusjonær nasjonalist[rediger | rediger kilde]

I april 1833skonnerten Clorinda, som Giuseppe Garibaldi seilte med, i havnebyen Taganrog i Russland i ti dager. Under oppholdet møtte han Giovanni Battista Cuneo fra Oneglia på en havnekro. Battista Cuneo var en politisk flyktning fra Italia. Han var medlem av det hemmelige selskapet «Unge Italia» (La Giovine Italia). Dette selskapet sluttet Garibaldi seg til, og han avla ed på å vie sitt liv til kampen for å frigjøre sitt hjemland fra østerriksk dominans. Dette oppholdet viste seg senere å ha vært meget viktig for ham.

Garibaldi og Giuseppe Mazzini møttes i Geneve i november 1833. Mazzini var en lidenskapelig forkjemper for at Italia skulle samles til et rike ved politiske og sosiale reformer. Han ønsket at landet skulle bli en liberal republikk og Giuseppe Garibaldi sluttet seg til både «Unge Italia» og den revolusjonære Carbonaribevegelsen. I februar 1834 deltok han i et mislykket opprør i Piemonte ledet av Mazzini. Han ble dømt til døden in absentia av en genovesisk domstol da han hadde flyktet til Marseille.

Sør-Amerika: Garibaldi blir militær leder i sitt første eksil[rediger | rediger kilde]

Fra Marseille reiste han videre til Tunisia og etter hvert til Brasil, der han sluttet seg til separatistiske opprørere. I Brasil møtte han sin fremtidige hustru, den italiensk-portugisiske Ana Maria de Jesus Ribeiro da Silva, «Anita Ribeiro».

De kunne ikke gifte seg med det samme, Anita var allerede gift med Manuel Duarte Aguiar, men i oktober 1839 forlot hun ham og sluttet seg til Garibaldi på hans skip, Rio Pardo. En måned senere kjempet de skulder ved skulder under slagene ved Imbituba og Laguna. Sammen med andre italienske flyktninger og republikanere deltok de i Rio Grande do Sul-separatistenes og uruguayanernes kamp mot den argentinske diktatoren Juan Manuel de Rosas.

I 1841 flyttet de til Montevideo i Uruguay, der Garibaldi arbeidet som handelsmann og skolemester, og i 1842 giftet de seg. De fikk fire barn: Menotti (født 1840), Rosita (1843), Teresita (1845) og Ricciotti (1847). Da Anita døde i 1849, var hun svanger med deres femte barn.

I løpet av en toårsperiode tok Garibaldi kommandoen over både den uruguayanske flåte (1842) og «den italienske legion» (1843). De ble forent under et sort sørgeflagg med en vulkan sentralt plassert. Den sorte fargen stod for et Italia i sorg, mens vulkanen midt på flagget viste til nasjonens ulmende krefter. Det var i Uruguay at legionærene først begynte å kle seg i røde skjorter. Skjortene skulle den uruguayanske fabrikken egentlig eksportere til slakteriene i Argentina. Senere ble røde skjorter garibaldistenes «uniform» og kjennetegn. Garibaldis dyktighet i geriljakrig, hans motstand mot brasiliansk og argentinsk imperialisme, og hans seirer på slagmarken ved slagene ved Cerro og Sant'Antonio i 1846 sikret Uruguays uavhengighet og gjorde garibaldistene samtidig kjent i Italia og Europa.

Fedrelandets fremtid var veldig viktig for Garibaldi. Da kardinal Giovanni Mastai-Ferretti ble valgt til pave Pius IX i 1846, var det mange som mente at han var den liberale paven som ifølge Gioberti en gang skulle komme og lede Italias forening. Fra sitt eksil hyllet Mazzini hans første reformer. Også Garibaldi var begeistret. I 1847 tilbød Garibaldi den apostoliske nuntius i Rio de Janeiro, erkebiskop Bedini, den italienske legions tjenester for å samle Italia. I et brev fra Montevideo skrev han:

Hvis disse krigsvante hender skulle være akseptable for Hans Hellighet, vil vi med den største takknemlighet vie dem til hans tjeneste, han som så vel fortjener både kirken og fedrelandet. Vi og våre ledsagere i hvis navn vi taler skal med en sannhet bli glade dersom vi får lov til å gi vårt blod til forsvar for Pio Nonos Pius IX forløsningsverk. (12. oktober 1847)[1]

Da nyheten om et revolusjonært opprør i Palermo i januar 1848 og om revolusjonær agitasjon på andre steder i Italia, nådde Garibaldi i Sør-Amerika, bestemte han seg for å vende hjem til Italia med seksti medlemmer av sin legion.

Tilbake til Italia, og annet eksil[rediger | rediger kilde]

Garibaldi kom tilbake til Italia under tumultene i revolusjonsåret 1848, og tilbød sine tjenester til kong Carlo Alberto av Sardinia. Selv om denne monarken hadde noen liberale trekk, så stolte han ikke på Garibaldi og holdt ham på avstand. Da Garibaldi ble avvist av piemonteserne dro han sammen med sine ledsagere over grensen til Lombardia der de tilbød sine tjenester til den provisoriske regjeringen i Milano.

I november 1848 ble statsministeren myrdet og pave Pius XI unnslapp ved å flykte i forkledning til Gaeta. Deretter ble en «romersk republikk» utropt i Kirkestaten. Den nye republikken stod i fare for å bli styrtet av en fransk militærstyrke som Louis Napoleon (den senere Napoleon III) sendte ut. Mazzini oppfordret Garibaldi til å ta ansvaret for Romas forsvar mot franskmennene. Med hustruen Anita ved sin side forsvarte Garibaldi Roma, men ble tvunget til å flykte nordover da Roma falt 30. juni 1849. Garibaldi og det som var igjen av styrkene hans flyktet nordover, forfulgt av østerrikske, franske, spanske og napolitanske styrker. Under retretten døde Anita i nærheten av Ravenna.

Det amerikanske kontinent[rediger | rediger kilde]

Igjen forlot Garibaldi Italia, denne gangen reiste han over Atlanterhavet til New York der han bosatte seg i 1850. I New York møtte han Antonio Meucci, og arbeidet en tid som lysestøper på Staten Island. Senere reiste han flere ganger til Stillehavet og besøkte blant annet Andesfjellenes revolusjonære heltinne Manuela Sáenz i Peru.

Tyneside[rediger | rediger kilde]

21. mars 1854 seilte Garibaldi opp munningen av elven Tyne i nordøst England, som sjøkaptein på seilskuta Commonwealth. Skipet hadde seilt fra Baltimore, og var under amerikansk flagg da det la til kai og losset sin last i South Shields. Garibaldi, som allerede var en populær mann i Tyneside, ble tatt i mot med stor entusiasme av den lokale arbeiderklassen. Han ble i Tyneside i over en måned, til slutten av april.[2]

Garibaldi, foto av Nadar.

Den østerriksk-piemontesiske krig[rediger | rediger kilde]

I 1854 kom Garibaldi for annen gang tilbake til Italia etter å ha vært i eksil. I 1859 brøt den østerriksk-piemontesiske krig (også kalt Den østerriksk-sardinske krig) ut på grunn av renkespillet til den sardinske regjeringen. Garibaldi ble utnevnt til generalmajor og dannet et frivillig korps kalt Alpejegerne. Med dette korpset vant han flere seire over østerrikerne ved Varese, Como og andre steder. Én av krigens følger var Garibaldi lite tilfreds med: Hans hjemby Nice ble avstått til Frankrike som takk for uvurderlig fransk militær bistand.

Felttoget i 1860[rediger | rediger kilde]

Tidlig i april 1860 ga opprør i Messina og Palermo i kongedømmet De to Sicilier Garibaldi hans store sjanse. Han fikk samlet en styrke på rundt ett tusen frivillige (kalt i Mille eller «rødskjortene»). Ombord på to skip ble styrken brakt til MarsalaSicilias vestspiss der de gikk i land 11. mai.

Spredte lokale opprørsgrupper sluttet seg til «rødskjortene», og styrken vokste raskt. 13. mai overvant Garibaldi en fransk garnison på 3 000 mann i slaget ved Calatafimi, og neste dag utropte han seg selv til diktator av Sicilia i kong Vittorio Emanuele II av Italias navn. Garibaldi fortsatte til Palermo, øyas hovedstad, og begynte beleiringen av byen 27. mai. Han fikk støtte av mange av byens borgere som gjorde opprør mot garnisonen, men før Garibaldi fikk inntatt den, kom det forsterkninger som bombarderte byen. Men ved hjelp av en britisk admiral fikk de forhandlet fram en våpenhvile som førte til at de napolianske styrker og skip overgav byen og trakk seg ut.

Denne seieren var meget viktig for Garibaldi. Han ble verdenskjent, og mange italieneres store helt. Seks uker etter dette marsjerte han mot Messina, helt øst på Sicilia. Ved slutten av juli var det bare citadellet der som fremdeles stod imot.

Etter at erobringen av Sicilia var fullført krysset han Messinastredet rett foran nesen på den napolitanske flåten og marsjerte nordover. Hans fremrykning lignet nå mer et seierstog enn et felttog. 7. september ankom han hovedstaden Napoli, der bourbonkongen Frans II fremdeles ikke var overvunnet. Størsteparten av den sicilianske hær var lojal mot kongen, og tok opp stillinger nord for elven Volturno. Selv om Garibaldis frivillige hær nå hadde vokst til om lag 25 000, kunne de ikke angripe sicilianerne. De hadde noen mindre fremganger 1. oktober, men Frans II trakk seg ikke tilbake før neste dag, etter at den sardinske hær under Vittorio Emanueles kommando var ankommet.

Etter seieren[rediger | rediger kilde]

Garibaldi mislikte sterkt den sardinske statsministereren Camillo Cavour. Dels mistrodde han Di Cavours pragmatisme og realpolitik, og dels bar han personlig nag mot ham ettersom Di Cavour var med da Garibaldis hjemby Nice ble gitt til Frankrike året før. På den annen side var han glad i den sardinske konge, som etter Garibaldis oppfatning var utvalgt av Forsynet til å frigjøre Italia. Under sitt berømte møte med Vittorio Emanuele II, ved Teano 26. oktober 1860 («håndslaget i Teano»), hilste Garibaldi ham som Italias konge. Dagen etter resignerte Geribaldi som hærfører. Han red inn i Napoli ved siden av kongen 7. november. Deretter trakk han seg tilbake til øya Caprera og nektet å motta noen erkjentlighet for sin innsats.

5. oktober hadde Garibaldi organisert «den internasjonale legion» med franskmenn, sveitsere, tyskere og andre, med det mål for øye at de ikke bare skulle befri Italia, men også deres egne hjemland. De rettet blikket mot Venezia og Roma. Mazzini var misfornøyd med monarkiet, og fortsatte å agitere for republikk. Garibaldi ble etterhvert frustrert av kongens passivitet og det han anså som tilsidesettelser, og begynte nå å planlegge et fremstøt mot Kirkestaten.

Kongedømmet Italia (lysebrunt) i 1861; uten Venezia (blått) og restene av Kirkestaten (rødt).

Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, tilbød Garibaldi president Abraham Lincoln sine tjenester og ble invitert til å delta som generalmajor i unionshæren. Garibaldi tenkte seg om, og svarte at han hadde to betingelser: at slaveriet definitivt ville bli avskaffet, og at han ville bli hærens øverstkommanderende. Begge krav var umulige å innfri for Lincoln, og dermed ble tilbudet i all stillhet trukket tilbake.

Marsj mot Roma[rediger | rediger kilde]

Å utfordre pavens egen stat var ingen måte å vinne verdens katolikkers hjerte på, og den franske keiser Napoleon III hadde garantert Romas sikkerhet mot Italia ved å stasjonere franske styrker der. Vittorio Emanuele var engstelig for de internasjonale følgene ved et angrep på Kirkestaten, og rådet sine undersåtter til ikke å støtte slike aktiviteter. Likevel antok Garibaldi at han hadde sin regjerings hemmelige støtte.

I juni 1862 seilte han fra Genova til Palermo, der han ville rekruttere frivillige for sitt planlagte felttog med slagordet Roma o Morte (Roma eller døden). Han fikk straks entusiastisk støtte, og dro til Messina for å krysse stredet til fastlandet. Da han kom til Messina hadde han en styrke på to tusen mann, men garnisonen der var tro mot kongens forholdsordre og hindret Garibaldi i å sette over til fastlandet. Styrken dro da sørover til Catania for å seile ut derfra. Garibaldi erklærte at han enten ville komme til Roma som seierherre eller gå til grunne foran dens murer. De gikk i land i Melito den 14. august, og marsjerte straks inn i Calabrias fjell.

Garibaldis antagelse om at regjeringen støttet ham i det stille, var feil. Den var svært negativ til det hele. General Cialdini sendte en hærdivisjon under oberst Pallavicinos kommando mot hæren av frivillige. 28. august støtte de sammen i Aspromonte. Ved et uhell ble skudd løsnet, disse ble fulgt av flere salver, og noen av de frivillige falt. Opptrinnet sluttet raskt, Garibaldi forbød sine styrker om å gjengjelde ilden mot deres landsmenn i kongedømmet Italias styrker. Mange av de frivillige ble tatt til fange, også Garibaldi, som var blitt såret i foten.

Et dampskip bragte ham til Varignano der han ble holdt i et slags ærefullt fangenskap, og undergikk en vanskelig og smertefull operasjon på grunn av såret i foten. Hans plan hadde slått feil, men han kunne finne trøst i Europas sympati og vedvarende interesse. Etter at såret var leget og han hadde frisknet til, fikk han vende hjem til Caprera.

Det siste oppgjør med Østerrike, og andre eventyr[rediger | rediger kilde]

Obbedisco-telegrammet

Garibaldi tok til våpen igjen i 1866, denne gang med ryggdekning fra regjeringen. Den østerriksk-prøyssiske krig var brutt ut, og Italia hadde alliert seg med Preussen mot Østerrike-Ungarn i håp om å befri Veneto fra østerriksk styre. Under denne krigen, som ble kalt den tredje italienske frigjøringskrig, samlet Garibaldi sine alpejegere, en styrke på 40 000 mann, og invaderte Trentino. Han slo østerrikerne ved Bezzecca og fortsatte mot Trento.

Garibaldistisk vaktpost i karakteristisk rød skjorte

De italienske regulære styrkene tapte slagene ved slaget ved Lissa og Custoza. Det ble inngått våpenhvile, men takket være de prøyssiske seirene i nord avstod Østerrike Veneto til Italia. Garibaldis fremrykning gjennom Trentino var til ingen nytte, og han ble beordret til å stanse. Han svarte med et kort telegram fra torvet i Bezzecca med ordet Obbedisco! («Jeg adlyder!»).

Etter krigen ledet Garibaldi et politisk parti som gikk inn for at Roma skulle erobres. I 1867 marsjerte han igjen mot byen, men den pavelige hær med franske styrker som forsterkninger, kunne lett stanse de dårlig bevæpnede frivillige. Garibaldi ble tatt til fange og ble etter en tids fangenskap sluppet fri, han dro da tilbake til Caprera.

Da den fransk-prøyssiske krig brøt ut i juli 1870 var den italienske opinion på prøyssernes side, og mange italienere forsøkte å melde seg som frivillige ved den prøyssiske ambassade i Firenze. Etter at den franske garnisonen ble hjemkalt fra Roma, rykket den italienske hæren inn i Kirkestaten uten Garibaldis hjelp. Etter at det keiserlige Frankrikes brøt sammen ved Sedan, skiftet Garibaldi side og støttet den nydannede franske republikken. Før han reiste til Frankrike og tok kommandoen over Vogeserhæren, sammensatt av frivillige, oppfordret han italienerne til å gjøre det samme. Vogeserhæren greide tyskerne aldri å tilføye noe militært nederlag.

På dødsleiet bad Garibaldi om at sengen skulle flyttes så han kunne se ut over havet. Hans ønske om en enkel bisettelse og kremasjon ble ikke respektert.[3]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A. Werner: Autobiography of Giuseppe Garibaldi, Vol. III, s. 68, Howard Fertig, New York, 1971.
  2. ^ Ships, Strikes and Keelmen: Glimpses of North-Eastern Social History – David Bell, 2001 ISBN 1-901237-26-5
  3. ^ Ridley, p. 633

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ingeborg Møller: Fem menneskeskjebner : Georg Carl von Döbeln, Florence Nightingale, Giuseppe Garibaldi, Sonja Kovalevski, Eugen Schauman. Gyldendal, 1957
  • Kristine Holsen: Garibaldi : Italiens frihetshelt. Aschehoug, 1927
  • Paul Hansen Birch Sommerschield: Garibaldi og hans Alpejægere : med et Oversigtskart over Norditalien. Throndhjem: Jacob Andersens Enkes Forlag, 1864
  • Josef Garibaldi: en Selvbiografi; udgivet af Alexandre Dumas; udgivet paa norsk af Anthon Bang. Fabritius, 1861
  • C. Agrati, I Mille nella storia e nella leggenda, Milano, A. Mondadori, 1933.
  • Lucy Hughes-Hallett: Heroes: A History of Hero Worship New York: Alfred A. Knopf, 2004. ISBN 1-4000-4399-9.
  • Piero Pieri: Storia militare del Risorgimento, Torino, Einaudi, 1962.
  • Jasper Ridley: Garibaldi. New York: Viking Press, 1976.
  • Dennis Mack Smith: Cavour and Garibaldi, 1860. A Study in political Conflict, Cambridge, C.U. Press, 1954.
  • Ufficio Storico dello Stato Maggiore dell'Esercito, Scritti sul 1860 nel centenario, Roma, Tip. Regionale, 1960.
  • Young People's History of the World for the Past One Hundred Years, 1902.