Solipsisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Solipsisme (av latin solus «alene» og ipse «selv») er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet.

Hvis man reiser tvil om gyldigheten av vår kunnskap om en «objektivt» eksisterende verden uavhengig av erkjennende subjekter, kan solipsismen fremtre som en truende og uønsket konsekvens.[trenger referanse] Teorien kan også beskrive utvikling som: «veien blir til mens du går» og verdensanskuelse og kunnskap som deling av illusjoner.

Sciencefictionforfatteren Robert A. Heinlein har i flere av sine bøker bygd på denne ideen, med den konsekvens at hans personer av og til frivillig og av og til uvillig forflyttes til alternative universer. Kombinert med ideen om at da kan alle religioner være riktige på en gang, blir multiuniversene en ny arena for utfoldelse av et kreativt forfatterskap som sluttet i 1988. Han innførte også begrepet panteistisk solipsisme som blir nærmere belyst i hans siste romaner.[1] Ingen av disse bøkene er oversatt til norsk.

Sartre definerer solipsisme som at enhver lever i sin egen verden. Vår erfaring tilsier at andre mennesker er til på samme måte som oss selv, og siden de har tilsvarende kropp og oppfører seg på samme måte så kan vi anta at de tenker og føler som oss. Vi kan imidlertid ikke få vondt i en annens fot eller vite hvordan andre har det uten å vurdere dette som objekter.[2]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Multiversene forekommer i flere bøker. Tydeligst i The Number of the Beast (roman) der han lager et eget rom for fiktive universer som Oz og Barsoom. Panteistisk solipsisme er tema i JOB- A Comedy of Justice
  2. ^ Sartre: L'Etre et le néant (Væren og intet) – 1943