Fyrstikkpikenes streik i London i 1888

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Prosesjonen av streikende fyrstikkarbeidere på vei til Westminster i juli 1888
Annie Besant (1847–1933),
fotografert i 1880 årene.

Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 var en streik som pågikk i juli 1888 blant kvinner og mindreårige piker som arbeidet ved fyrstikkfabrikken Bryant and May i Bow. Den fant sted i bydelen Tower Hamlets, i det fattige arbeiderklassestrøket East End i det nordøstlige London.

Streiken markerer begynnelsen på den moderne britiske arbeiderbevegelsen og ble fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie. Den 27. juli 1888 ble fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (Union of Women Match Makers) dannet som den første moderne fagforeningen i England. Streikelederne var de to politiske aktivistene Annie Besant og Herbert Burrows. Besant tilhørte den sosialistiske liga, et revolusjonært kommunistisk parti, som ble anerkjent av Friedrich Engels som et uttrykk for ekte marxisme. Burrows tilhørte den sosialdemokratiske føderasjon, som var det første organiserte sosialistiske politiske partiet i Storbritannia.

Streiken ble utløst av barnearbeid, sultelønn, en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer som var ulovlig i henhold til 1847 Factory Bill, et omfattende system med økonomiske represalier, og alvorlige helseproblemer forbundet med gul fosfor, deriblant fosfornekrose i kjeven. De groteske forholdene skyldtes delvis unnfallenhet fra regjeringen til William Gladstone. Frelsesarméens grunnleggere William Booth og Catherine Booth forsøkte forgjeves å overtale regjeringen til å gripe inn, deriblant med guidede turer for parlamentsmedlemmer inne i fabrikken og i slummens «hjem».

Streiken ble kronet med seier på bare tre uker. Da tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp de ansatte til å etablere et senter for deres sosiale rettigheter, og hun etablerte en «dagligstue» som et sosialt samlingspunkt for barna i slummen. Den 26. november 1888 ble Annie Besant innvalgt fra Tower Hamlets under valget til det første bystyret som omfattet hele London. Hennes paroler var kvinnesak og «ingen flere sultne barn». Som lokalpolitiker innførte hun gratis skolegang, mat for underernærte skolebarn, medisinske undersøkelser og legehjelp til barn i grunnskolen. I bystyret fortsatte hun kampanjen mot barnearbeid, arbeid på sultelønn, og kritiserte «det absurde i å prøve å utdanne halvt utsultede barn».

Lignende streiker oppstod etter dette i flere land. Streiken markerte derfor også begynnelsen på den moderne arbeiderbevegelsen i hele Europa. I Norge førte lignende forhold til etableringen av en fagforening og til fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889.

Sosiale forhold[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av «fattigdomskartet» til Charles Booth, som viser Old Nichol. Røde områder indikerer middelklassen, mørke blå fattige, og sorte underklassen.

Det geografiske området for arbeidskonflikten var bydelen Tower Hamlets i Londons historiske østkant East End. I 1843 ble det britiske selskapet Bryant and May grunnlagt av de to kvekerne Francis May og William Bryant, med sete i Tooley Street. I 1850 startet de import av svenske fyrstikker, som var produsert av Carl og Johan Lundström.[1] Senere etablerte de fabrikkbygningen Bow Quarter i distriktet Bow i Tower Hamlets. Denne bygningen utgjør idag et inngjerdet samfunn (gated community), som er adskilt fra omverdenen med en adgangskontroll.

Mange av de ansatte holdt hus i slummen i bostedsområdet Old Nichol, en enklave av Cockney hvor andre og tredje generasjons innvandrere utgjorde majoriteten av befolkningen. De sammenfalne bygningene der var de eneste bostedene som de aller fattigste hadde råd til å bo i. Saksstudier for området, knyttet til gjennomføringen av Poor Law Amendment Act 1834, viser at Old Nichol ofte var siste stopp før de ble sendt til arbeidshus der fattige ble forsørget og satt i arbeid.[2]

Boundary Street i Old Nichol i 1890.

Like viktig var en etnisk dimensjon. Streikeregisteret viser at mange ansatte ved fabrikken hadde irske navn, og bodde i kort avstand fra hverandre. De var etterkommere av irske fremmedarbeidere, mer spesifikt «irske reisende» eller Pavee, ofte bare kalt «didikai».[3] I det engelske samfunnet ble de regnet som en pariakaste. 23 av de ansatte bodde i «fenianbrakkene», mens 5 av navnene var husende til Fern Street og Rook Street, Poplar.[4] Under folketellingen fra 1891 var dette gater med hovedsakelig irske innvandrere. «Fenianbrakkene» var spesielt beryktede. I 1883 skrev presten Andrew Mearns:

Sitat Av totalt 2.290 personer som lever i rekkehusene ved Bow Common, har bare 88 voksne og 47 barn deltatt [i en gudstjeneste] ...Vi snakker ikke om tilstandene til deres hjem. For hvordan kan disse stedene i det hele tatt kalles hjem, når villdyrenes huler – til sammenligning, ville være et mer komfortabelt og sunnere sted?[5] Sitat

I sitt flerbindsverk om London[6] skrev Charles Booth at «Gatene mellom Gale Street og Furze Street er de verste i hele distriktet, verre enn nesten noe annet distrikt i London. Tre politimenn ble skadet der forrige uke». «Fenianbrakkene» sendte flere politifolk til sykehus enn noe annet boligkompleks i London, fordi irske innvandrere beskyttet hverandre med barrikader mot «inntrengere».[7][8]

Etniske forhold[rediger | rediger kilde]

Kallenavnet «fenianbrakker» var en hentydning til det irske ordet Fenian, som ble brukt om de irske nasjonalistene Irish Republican Brotherhood. Under «Fenianopprøret i 1867» hadde de organisert et opprør mot britisk styre i Irland. I tillegg var fattigloven av 1834 i stor grad en konsekvens av hungersnøden i Irland 1845–1849, da mange irlendere søkte om hjelp. Det er viktig å poengtere at irske innvandrere delte en felles identitet og kontaktflate gjennom kulturelle, religiøse og politiske nettverk, og forsvarte den med kamp.

Bilde av fyrstikkpiker i The Child Slaves of Britain av Robert Sherard (1905)

Streikederen Annie Besants engasjement i den militante delen av den irske uavhengighetsbevegelsen, kan ha vært viktig i deres gjensidige støtte og vilje til å kjempe sammen under streiken. Hun hadde nære kontakter med Irish Home Rule movement, og var en nær venn av Michael Davitt, som ønsket å mobilisere irske bønder i en væpnet oppstand mot godseierne for å overta landeiendommene. I flere tiår støttet hun saken til Davitt og hans Irish National Land League i både taler og avisinnlegg.

I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved Trafalgar Square den 13. november. Der kritiserte hun regjeringens forsømmelse av de arbeidsledige, under en lang økonomisk depresjon som satte inn i 1873, og som vedvarte resten av århundret. Hun krevde også stans i Englands undertrykkelse av Irland og at parlamentsmedlemmet William O'Brien måtte settes fri fra fengsel. Regjeringen svarte med å sette inn politi mot demonstrantene, og hendelsesforløpet ble kjent som «den blodige søndagen».

Den engelske kunstneren William Morris, som var blant grunnleggerne av den sosialistiske liga, holdt tale i begravelsen til de to protestantene som ble drept under sammenstøtene med politihester denne dagen, og gjenga episoden i partiavisen Commonweal i 1890 under tittelen News from Nowhere. Den sentrale deltageren og forfatterinnen Margaret Harkness gjenskapte hendelsesforløpet i novellen Uten arbeid (Out of Work) i 1888.[9]

Et foredrag i Fabian Society[rediger | rediger kilde]

«Lucifer fyrstikkpiken», illustrasjon av Henry Mayhew mellom 1861 og 1862 i London Labour and the London poor
Catherine Booth (1829–1890), grunnlegger av Frelsesarméen og aktiv i sosiale spørsmål

Den 15. juni 1888 holdt forfatterinnen og organisatoren Clementina Black et foredrag i Fabian Society i Hampstead om arbeidsforholdene ved fyrstikk-fabrikken.[10] Hun var blitt invitert dit av journalisten Henry Hyde Champion. Hun foreslo å danne en forbrukerforening (Consumers' League), som skulle oppfordre forbrukere til bare å kjøpe fra produsenter som var «renset» for underbetalte ansatte.[10]

Blant de tilstedeværende var forfatteren Sydney Olivier, den engelske presten Stewart Headlam, den private næringsdrivende Hubert Bland, som var med å grunnlegge Fabian Soiety, sosialpsykologen og pedagogen Graham Wallas, skatteinnkreveren Herbert Burrows og den anglo-irske forfatteren George Bernard Shaw.

Som tilhører i Hampstead var også Annie Besant fra den sosialistiske liga, sjokkert over det hun hørte om lønningene og arbeidsforholdene.[10] Dette var et revolusjonært kommunistisk parti som var blitt grunnlagt i 1884. Dets første manifest, som ble skrevet av William Morris og Ernest Belfort Bax, var blitt anerkjent av Friedrich Engels som et uttrykk for ekte marxisme.

De ansatte var hovedsakelig unge kvinner. Mange «fyrstikk-piker» var 12–15 år gamle barn. Lønnen var 1 shilling og 4 pence for en 16-timers arbeidsdag, selv om 1847 Factory Bill lovfestet begrensning av arbeidsdagen til 10 timer. De fikk heller ikke full lønn, fordi ledelsen i Bryant & May innførte bøter fra 3 pence til 1 shilling for å miste fyrstikker eller gå på toalettet uten tillatelse. Dersom de kom for sent på jobb, ble de straffet med en halv dagslønn.[4]

Kjemikaliene i fabrikken førte ofte til dødelige forråtnelser i tenner og kjever, gjennom kontakt med gul fosfor. Symptomene var at hele ansiktet først fikk en grønn farge, deretter svart, med utskillelse av en illeluktende puss. Ubehandlet medførte sykdommen døden. Sykdomsforløpet og dødeligheten var alment kjent i Storbritannia, uten at regjeringen eller ledelsen ved fabrikken grep inn.

Den 2. juni 1888 skrev Daily Chronicle at «...i tilfellet med Caroline Hawkins, ble de første symptomene oppdaget den siste 19. januar. Hun hadde vært på jobb i en Lucifer fyrstikk-fabrikk – en jobb som alltid var forbundet med farene for å inhalere avgassene som oppstod, og som i tilfeller som ikke var uvanlige, medførte nekrose i kjeven.»

Helseskadene var velkjente i andre europeiske land. Fyrstikkenes «hoder» inneholdt gult fosfor, svovel, kaliumklorat, kalsium og lim. Mengden med gul fosfor på de første typene fyrstikker var 2 mg, som er en dødelig dose for barn. Gul fosfor i fyrstikker ble forbudt i Finland i 1872, i Danmark i 1874, i Sverige i 1879 og i Sveits i 1881.[11]

Frelsesarméens grunnlegger William Booth og hans kone Catherine Booth hadde engasjert seg i fyrstikkpikenes levevilkår, og arbeidet for folkeopplysning om forholdene ved fabrikken. William Booth forsøkte forgjeves å overtale regjeringen til å gripe inn, og organiserte guidede turer for parlamentsmedlemmer og journalister inne i fabrikken såvel som i «hjemmene» til de ansatte som levde på sultelønn.[4]

I diskusjonen som fulgte i Fabian Society, forklarte Henry Hyde Champion at selskapet fortsatt utbetalte sultelønninger. Og det på tross av at auksjonærene nettopp hadde delt et enormt aksjeutbytte, hvor de opprinnelige aksjene – til en verdi av £5 hver, hadde steget til £ 18 7s 6d.[10]

Champion utnyttet muligheten til å foreslå en boikott av Bryant & May. Resolusjonen ble avgitt av Herbert Burrows og båret frem og vedtatt under møtet. Møtet vedtok også at Annie Besant skulle granske forholdene nærmere, og intervjue ansatte ved fabrikken. Champion hadde blitt stoppet i forsøkene på å finne mer informasjon.

Regjeringens unnfallenhet[rediger | rediger kilde]

Bryant & May var mektig fordi fyrstikker var eneste kilde til kunstig belysing, og hadde presset William Gladstones regjering til å endre skattepolitikken. Fyrstikker med gul fosfor var lett antennelige, og langt mer brannfarlige enn dagens fyrstikker. Da en ny lov om forebygging av branner ble debattert i underhuset den 13. mars 1872,[12] ble slike fyrstikker omtalt som en av hovedårsakene til en kraftig økning i antall branner på landsbasis.[13] Regjeringen foreslo en «fyrstikk-skatt», for å dekke utgiftene som brannene påførte privat og offentlig sektor. Da ledelsen i Bryant & May sendte arbeidsstokken for å demonstrere mot skatten utenfor Westminster Hall, trakk regjeringen tilbake forslaget uten diskusjon.[14] Under debatten om reduksjon av statsgjelden i underhuset den 7. mai 1875, ble ulike skatter drøftet. Utgiftene som Lucifer-fyrstikkene påførte samfunnet, og den forkastede fyrstikk-skatten var ennå ikke glemt. Samme dag ble Lowe fra det liberale partiet anklaget av Ralph Neville-Grenville fra det konservative partiet for «å ha kokt sammen Bryant & May budsjettet.»[15]

Bryant & May markerte seieren over regjeringen i 1872 med en stor drikkefontene. Da de ansatte måtte betale 1 shilling av lønningene for å finansiere fontenen, kuttet enkelte kvinnelige ansatte av sine håndledd i protest mot fontenen.[16]

Som en mektig lobbygruppe blokkerte Bryant & May forbudet mot gul fosfor i England ved å henvise til «frihandel». Den 2. august 1898 avviste underhuset et forslag om å innhente rapporter fra Maguire &. Patterson Company og andre fyrstikk-fabrikker i Irland, for å sammenligne deres hyppighet av fosfornekrose med Bryant & May,[17] selv om underhuset samme dag ble forelagt 13 tilfeller av sykdommen.[18] Så sent som den 7. mai 1900 ble et forslag om totalforbud mot gul fosfor i Storbritannia nedstemt med 98 mot 37 stemmer.[19]

Tausheten[rediger | rediger kilde]

Det hadde kommet kritiske røster om Bryant & May på en kirkekongress den 28. oktober 1887. Mrs. Mary Allen «diskuterte videre spørsmålet om aksjeutbytte og lønninger» den 29. oktober 1887. Et brev fra George Ireland fra 10. november 1887 spesifikt «retter vår oppmerksomhet mot en artikkel i 'The Family Churchman' som er skrevet av presten J. Wright ... om fattigdommen og lønningene i østkanten av London». Og en aksjonær ble etter kongressen bedt om å be selskapet om å kalkulere gjennomsnittslønnen. Ulike brev fortsatte å uttrykke sine bekymringer i 1888. Den 26. mai 1888 mottok selskapet et brev fra presten M. J. Baugh, Salcombe Regis, som uttrykte en bekymring om etiske investeringer. Han unngikk å investere i selskapet som følge av påstander om sultelønn til barnearbeidere.

Arbeiderne ved Bryant & May ble likevel i det store og hele forsøkt fortiet. Men det fantes unntak, og de hadde sine forsvarere. De ansatte hadde neppe unngått å høre hvordan visse personer i 1885 og 1886 hadde agitert i parkene og langs gatehjørnene i London og andre byer. I 1887 førte en demonstrasjon til «den blodige søndagen». I mange år hadde en liten gruppe agitert for behovet for fagforeninger. Det var personer som Benjamin Tillett, Eleanor Marx, Tom Mann, John Burns, William James Thorne og flere ved siden av Annie Besant selv. I begynnelsen ble de av offentligheten ansett som oppviglere og en obskur undergrunnsbevegelse. Plutselig begynte ting å skje, og de selvsamme agitatorene fant seg selv som ledere for et opprør blant tusenvis av arbeidere. Og det som utløste alt skulle bli en streik ved Bryant & May.

Mottoet til Fabian Society var et sitat fra Victor Hugo, som Annie Besant identifiserte seg med, og som hun gjenga den 30. juni 1888 i avisen the Link:

Sitat Folket er tausheten. Jeg vil være forsvareren av denne tausheten. Jeg vil snakke for de stumme. Jeg vil snakke for de små så vel som til de store, for de svake såvel som de sterke ... Jeg vil snakke for alle som befinner seg i en desperat taushet. Jeg vil oversette denne stammingen, brummingen, folkmassenes tumulter, den ytrede klagesang, og alle disse dyriske trosbekjennelser som mennesker er tvunget til å ytre grunnet uvitenhet og lidelse ... Jeg vil være Ordet for folket. Jeg vil være den blødende munn med en gang munnknebelen er fjernet. Jeg vil fortelle alt. Sitat

«Hvitt slavearbeid i London»[rediger | rediger kilde]

Under tittelen «Hvitt slavearbeid i London» skrev Annie Besant den 23. juni 1888: [20]

Sitat Slik er en naken nedtegnelse om en form for hvitt slaveri, slik det eksisterer i London. Med slaver som personlig eiendom (chattel slaves), kunne ikke Mr. Bryant ha opparbeidet sin enorme formue, for han kunne ikke ha matet, bekledd og huset dem for 4 shilling i uken, for hver enkelt. Og de ville ha hatt en definitiv pengeverdi som ville tjene som en beskyttelse. Men hvem bryr seg om skjebnen til disse hvite lønns-slavene?

Født i slummen, drevet til arbeid mens de fortsatt er barn, underutviklet kroppslig på grunn av underernæring, undertrykte fordi de er hjelpesløse, kastet til side når de er utbrente, hvem bryr seg hvis de dør eller havner på gaten, sålenge bare aksjonærene i Bryant & May får sine 23 prosent og Mr. Theodore Bryant kan reise statuer og kjøpe parker?
Sitat

Utsagnet refererer til statuen av William Gladstone ved Bow Road, like i nærheten av fabrikkbygningen, ved den gamle kirken i Bow som ble bombet under andre verdenskrig. Direktør Theodore H. Bryant trakk 1 shilling fra de ansattes lønninger for å finansiere statuen.[20] Statuen ble avduket den 9. august 1882 av Lord Carlingford. I 1988 ble statuen tilsølet med rødmaling som en hyllest til fyrstikk-pikene og Annie Besants utsagn om at fyrstikk-pikene «betalte for den med deres blod.» [16]

I 1887 kjøpte Wilberforce Bryant (1837–1906) Stoke Park, som ble eid av dronning Elisabeth I av England mellom 1581 og 1603, og brukte flere tusen pund på å forbedre parken og å pusse opp dens bygning som privat residens.[21]

Den 14. juli 1888 skrev hun til aksjonærene i Bryant & May: [22]

Sitat Vet dere at piker utnyttes til å bære kasser på sine hoder inntil håret deres faller av og deres unge hoder er skallet i en alder av 15 år? Til alle landets geistlige som har aksjeandeler i Bryant & May (vil jeg si): Sett din egen 15 år gamle datter på fanget, og stryk din hånd over den silkemyke skjønnheten ved hennes svarte, skinnende fletter. Sitat
The Link fra 23. juni 1888

I sin selvbiografi skrev Annie Besant senere: «Et typisk tilfelle er en 16 år gammel pike, en akkordarbeider. Hun tjener 4 shilling i uken, og bor sammen med en søster, ansatt av det samme firma, og 'tjener gode penger, så mye som 8 eller 9 shilling i uka' (ifølge løgnene fra Bryant & May). Av lønningen betales 2 shilling i uken for å leie et rom. Barna lever bare på brød, smør og te, både til frokost og middag ... 'Det er på tide at noen kommer og hjelper oss,' sa to piker med bleke ansikter til meg, og jeg spurte: 'Hvem vil hjelpe? Mange mennesker støtter en god sak, men svært få bryr seg om å anstrenge seg for å hjelpe til, og enda færre vil risikere noe for å støtte saken.' 'Noen må gjøre det, men hvorfor jeg?' er det evige ekko av frasen til den feige vennlighet. 'Noen må gjøre det, så hvorfor ikke jeg?', er ropet til enkelte som på alvor tjener menneskene, og som med iver løper fremover for å konfronteres med en farlig forpliktelse. Mellom disse to utsagnene ligger flere århundrer av moralsk utvikling.»[23]

Tre ansatte som informerte Annie Besant om forholdene på fabrikken, ble oppsagte.

Etter å ha lest Annie Besants artikkel, tok den tidligere direktøren Theodore H. Bryant straks en telefon til Besant og truet med politianmeldelse og injuriesøksmål dersom hun ikke trakk tilbake utsagnene. Da Besant nektet å gjøre dette, kontaktet Bryant sine advokater, for å forberede en rettssak mot Besant.[24]

Ledelsen ved Bryant & May forsøkte også å tvinge de ansatte til å skrive under på dokumenter om deres utsagnene var løgn. I brev av 4. juli 1888, skrev en anonym ansatt ved fabrikken til Annie Besant:

Sitat Kjære dame (Dear Lady). De har forsøkt å få de fattige pikene til å fortelle at alt som er blitt skrevet er løgner, og prøver å få oss til å skrive under på dokumenter om at alt er løgn. Kjære dame, ingen vet hvilken situasjon vi har kommet opp i og vi nekter å skrive under på dem. Vi takker deg svært mye for den vennligheten du har vist overfor oss. Min kjære dame, vi håper du ikke vil komme opp i noen problemer på vegne av oss, ettersom det du har sagt er den rene sannhet. Sitat

Streik[rediger | rediger kilde]

Fyrstikkpiker i streik i London, 1888
Herbert Burrows, Annie Besant og fyrstikkpikenes streikekomité
Annie Besants svar til Bryant & May i The Link av 14. juli 1888

Oppsigelsene og truslene utløste sinne, og plutselig var Fleet Street fylt av 200 «fyrstikkpiker», marsjerende på vei til Mrs. Besants hjem. De hadde lagt ned arbeidet i protest mot ledelsen i Bryant & May, ropte «vi ønsker Besant» i taktfaste slagord, og ba om hjelp fra sosialisten Herbert Burrows og Besant til å starte en fagforening.

Annie Besant arrangerte et møte med de ansatte, og ledet en streik for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Aksjonen fikk almen støtte og sympati, også i form av skriftlige støtte-erklæringer fra geistlige som tidligere hadde kritisert henne. Annie Besant ledet demonstrasjonen til 1 400 «fyrstikkpiker», og ble hyllet langs Londons gater.[25]

Hun talte i Hyde Park, såvel som under folkemøter i Regent's Park, Victoria Park og Mile End Waste.[26] «Hvis vi noensinne hadde arbeidet i våre liv, så gjorde vi det nå. Herbert Burrows og jeg arbeidet i de neste 14 dagene. Og vi skapte masse oppstyr. Vi ba om penger, og de kom strømmende inn. Vi registrerte de pikene som skulle motta streikelønn, skrev artikler, holdt glødende taler i klubbene, arrangerte folkemøter, fikk hr. Charles Bradlaugh til å ta opp en rekke spørsmål i parlamentet, og skapte politiske opptøyer i valgkretsene hvor aksjonærene var medlemmer, inntil hele nasjonen ga gjenklang under kampen. Mr. Frederick Charrington lånte oss et forsamlingshus til registrering, Mr. Sidney Webb og andre fikk National Liberal Club til å gå til politiske aksjoner.»[23]

Herbert Burrows presiserte overfor pressen at streikens langsiktige mål var et sosialistisk samfunn.[27]

Både Besant, William Stead og Henry Hyde Champion (redaktør av Labour Elector) benyttet sine aviser til å oppfordre til boikott av fyrstikker fra Bryant & May, som en sympati-erklæring med de streikende.

De streikende fikk også støtte av Catherine Booth fra Frelsesarméen. De fikk også støtte fra sosialistene Sydney Olivier, Stewart Headlam, Hubert Bland, Graham Wallas og George Bernard Shaw, som var sentrale skikkelser i Fabian Society.

I juni 1888 ble Herbert Burrows og Annie Besant kritisert av avisen The Times:

Det sørgelige er at fyrstikk-pikene ikke har slitt etter å følge deres
egen selvstendige kurs, men har blitt oppviglet til streik av to
uansvarlige rådgivere. Ingen anstrengelse har blitt spart av disse
pest-parasittene i den moderne, industrielle verden, for å bringe
denne krangelen opp til overflaten.

Direktør Gilbert Bartholomew Bryant sa følgende i et intervju med avisen The Star i juli 1888:

Sp.: Hva er årsaken til streiken?
Sv.: Grunnen til at en pike ble oppsagt igår hadde ingenting å gjøre
med Mrs. Besant. Hun nektet å følge formannens ordre, og hun var
uansett reglementstridig, så hun ble oppsagt.
Sp.: Er det ikke svært uvanlig at alle pikene skulle streike på grunn
av bare denne ene?
Sv.: Ja, men jeg er ikke i tvil om at de har blitt påvirket av vrøvlet
fra denne ene.

Bryant & May prøvde å sabotere streiken ved å true med å flytte fabrikken til Norge eller importere billig arbeidskraft fra Glasgow. Frederick Bryant benyttet sin innflytelse i pressen til å spre sin første kommentar til streiken: «Hans ansatte var løgnere. Forholdet til dem var svært vennlige før de ble ført bak lyset av sosialistiske utenforstående. Han betalte lønninger som var høyere enn hans konkurrenter. Han benyttet seg ikke av bøter. Arbeidsforholdene var utmerkede...Han ville saksøke Mrs Besant for injurier».[28][29]

Streikefondets balanse for 14. juli 1888
Streikeregisteret i juli 1888

Annie Besant besvarte Bryants anklager den 14. juli 1888 i The Link under tittelen «Til aksjonærene i Bryant & May Company, Limited».[22]

«Jeg er ikke her opptatt av graden av blodskyld (blood-guiltiness). Jeg bryr meg ikke om hvorvidt firmaets opprinnelige direktører, grunnlagt den 1. juli 1884 – Mr. Wilberforce Bryant, Mr. Frederick Carkeet Bryant, Mr. Otto Heinrich Trimmer – mer eller mindre kan anklages som de primære slavedrivere i deres selskap. Jeg vet ikke hvorvidt Mr. Theodore H. Bryant, med sine 3 000 aksjer i 1884 og hans 1 400 i 1888; Mr. G. Bartholomew, med hans 500 kvalifiserte aksjer; Mr. G. B. Rix med sine 180 aksjer forrige år og hans 85 dette år, hvorvidt noen av disse har noen spesiell skyldfølelse i deres samvittighet.

Idag er jeg opptatt av dere, dere ordinære aksjeeiere, hvis navn – som en regel, ikke er synlige i offentlighetens lys; dere tause personer som ikke stikker hodene frem, som fortsetter i samfunnet som ærlige, respektable borgere, æret som gode samfunnsborgere av deres naboer, dere som endog blir sett opp til som veiledere i religiøse spørsmål, som står frem som undervisere i en guddommelig åpenbaring, som bekjenner dere som troende i «kjærlighetens religion», og som med dannet forakt nedlatende ser ned på en stakkars ikke-troende, som meg selv ...

Henry Hyndman (1842–1921)

Vet dere at de arbeidende kvinner og barn, som skapte de 22 ½ prosent som ble fordelt som betalt aksjeutbytte forrige februar, lever eller dør i Old Ford, Bromley, Tiger Bay, og andre distrikter i Øst-London, på lønninger som varierer fra 4 shilling til 13 shilling i uka? Og at lønningene noen ganger faller under 4 shilling, og at en 16 år gammel pike for 14 dager siden ble straffet med 2 shilling og 8 pence for å ha presentert resultatene av en ukes hardt arbeid? Vet dere at det fremgår av endog de miserable notatene til deres sekretær, Mr. Carkeet, at «gjennomsnittslønnen» til de «voksne kvinnelige arbeidere» i deres selskap bare er 11 shilling og 2 pence per uke? Og ta i betraktning det faktum at en «gjennomsnittslønn» på 11 shilling og 2 pence ikke hjelper den kvinne, som, liksom den 29 år gamle konen til en havnearbeider, moren til 5 barn, kom hjem med 5 shilling og 6 pence lørdag i forrige uke, som hennes inntjening. ... Hvordan ville du, konen til en geistlig aksje-eier i Bryant and May, like å opprettholde din husholdning i en uke på 11 shilling og 2 pence? Hvordan ville dere like å begynne på jobb kl 5:30, og komme hjem igjen kl 19, etter å ha løpt frem og tilbake nesten hele tiden, og etter å ha gjort dette i fem dager, med en ekstra halv arbeidsdag på lørdag, å hente hjem 11 shilling og 2 pence som en belønning? Og, hvis dere ikke klarte å oppnå gjennomsnittet, men bare fikk 5 shilling og 6 pence, og hadde vært i arbeid i 15 år, kunne ikke dere si, som min stakkars venn sa til meg her om dagen, at «Jeg er luta lei av det?». ... Vet dere at disse «kvinnelige hender» spiser sin mat i rommene hvor de arbeider, slik at avgassene fra fosforen blander seg med deres fattigslige måltider som smakstilsetninger til deres brød? Sykdom kaller jeg dette, for kjevenekrosen som de snakker om innebærer forråtnelse av kjeven, og fosforgiften arbeider i dem mens de spiser sin mat, og får beinet til å råtne bort. Deres formenn har godt syn. Hvis de ser en pikes ansikt hovne opp vet de symptomene, og hun blir kastet ut og får ingen betaling for sitt fravær. Tenk på dette, dere aksjeeiere, når dere sitter i deres praktfulle kunstgallerier eller deres koselige prestegårder.»

Jane Addams (1860–1935)

Annie Besant tok også 50 ansatte med seg til det britiske parlamentet, hvor de selv fikk anledning til å redegjøre for forholdene ved fabrikken overfor en gruppe parlamentsmedlemmer.

Henry Hyndman i den sosialdemokratiske føderasjon, kommenterte opptrinnet slik i ukeavisen Justice: «Hvilket gripende syn var det ikke, å observere kontrasten mellom disse fattige hvite slavene og deres velstands-søstre!»

Den amerikanske feministen, sosialarbeideren og vinner av Nobels fredspris, Jane Addams, skrev følgende om sin førstehånds-erfaring av streiken:

Sitat Jeg deltok i et møte hos fyrstikkpiker i London, som var i streik og som daglig holdt sine møter... De lave lønningene var samtaleemne på møtene, kjevenekrosen ble beskrevet og tidvis vist frem. Synet av pikene selv kunne jeg ikke på noen måte assosiere med hva som ble kalt arbeiderbevegelsen, ei heller forstod jeg bestrebelsene til Londons fagforeningsledere ... Men selvfølgelig ble dette inntrykket av menneskelig lidelse tilføyd alle de andre, som allerede gjorde meg svært bedrøvet... Jeg hadde hittil fortsatt vært fylt med den følelse som Wells tilskriver en av hans unge rollefigurer: Nemlig at et eller annet sted, i staten eller kirken, måtte det eksistere autorative personer som kom til å rette på tingene straks de virkelig innså hva som var galt.[30] Sitat

Seier og menneskeverd[rediger | rediger kilde]

Den tidligere fabrikkbygningen til Bryant & May

I streikens tredje uke tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene.[31]

Den 27. juli 1888 ble fyrstikkpikenes fagforening innviet, med Annie Besant som første sekretær og Clementina Black som rådgiver. I 1889 sendte den sine representanter til Trade Union Congress. Fagforeningen ble i 1903 slått sammen med Women's Industrial Council, hvor Clementina Black var president i de neste 20 årene.

Annie Besant hjalp også de ansatte med å etablere et senter for deres sosiale rettigheter: «Londons handelsråd samtykket endelig i å opptre som meglere og man kom frem til en tilfredsstillende overenskomst: Pikene gikk på jobb, bøtene og fratrekk i lønn ble avskaffet. Matchmakers' Union ble opprettet, og er fortsatt [1893] den sterkeste fagforening for kvinner i England, og i årevis arbeidet jeg som sekretær inntil jeg trakk meg tilbake under presset av andre forpliktelser, og mitt arbeid ble tildelt av pikene til Mrs. Thornton Smith. Herbert Burrows ble, og er fortsatt, kasserer.

I en periode var det ampert mellom selskapet og fagforeningen, men det opphørte gradvis under påvirkning av sunn fornuft fra begge parter, og vi fant den rette leder som var parat til å ta hensyn til ethvert rettmessig klagemål og istand til å løse problemet, mens selskapet har vært liberale støttespillere av Working Women's Club ved Bow, som ble grunnlagt av H.P. Blavatsky.

Annie Wood Besant (1847–1933)

De som led mest var eske-makerne, kastet ut av jobben av streiken, og de var vanskelig å nå frem til. 2 pence og 1 farthing per parti med esker, og å kjøpe din egen snor og lim, er ikke rikdom, men etterhvert som arbeidet pågikk akselrerte sulten. Åh, disse traskingene gjennom bakgatene og smugene omkring Bethnal Green Junction sent om natten, da våre arbeidsdager var over! Barn liggende omkring på søppel, filler, alle mulige ting; underernæringen som strålte ut av barnas ansikter, ut av kvinnenes øyne, ut av mennenes skjelvende hender. ...

I august ba jeg om en «fyrstikk-pikenes dagligstue». «Den vil behøve et piano, bord for papirer, for leker, for lystig litteratur, slik at den kan tilby et lyst, hjem-lignende tilfluktsted for disse pikene, som nå er uten noen virkelige hjem, uten noen lekested bortsett fra gatene. Det er ikke meningen å bygge en institusjon med streng og rigid disiplin og tvungen pertentlig adferd, men å åpne et hjem fylt med den koselige atmosfære av varmt kameratskap, av selvrespekterende frihet – den atmosfære som er så velkjent for alle som har vokst opp i den velsignede beskyttelsen i et lykkelig hjem, så fremmed, akk! for så mange av våre piker i Øst-London.» I den samme august måned, to år senere, åpnet H.P. Blavatsky et slikt hjem.»[32]

Fagforeningenes tidsalder – «Det gikk som ild i tørt gress»[rediger | rediger kilde]

Annie Besants kampanje var den første seier over arbeidsgiverne i Englands historie, og et vendepunkt i britisk sosialisme. I biografien om Eleanor Marx, skrev Yvonne Kapp at «Bryant & May streiken ... var den lille gnisten som antente revoltens flammehav og spredningen av fagforeninger (trade unionism) som ild i tørt gress blant de ufaglærte.»[33]

Fyrstikkpikenes streik ble inspirasjonskilde for havnearbeiderstreiken i London i 1889.

Under havnearbeiderstreiken i London i 1889 ble fyrstikk-pikene brukt for å styrke moralen. Den 16. august 1889 sa John Burns i sin tale til de ufaglærte streikende ved dokkene langs Themsen:

Sitat Ha i minne fyrstikk-pikene som vant deres streik og dannet en fagforening. Hent mot fra gass-fyrbøterne som for bare noen få uker siden vant kampen om 8 timers arbeidsdag. Sitat

I 1932 skrev Henry Snell:

Sitat I juli 1888 gikk pikene ansatt ved en fyrstikkfabrikk på Londons østkant ut i streik. Disse modige pikene hadde verken penger, organisasjoner, ei heller ledere, og de appellerte til Mrs. Besant om å gi dem råd og veilede dem. ... Antallet berørte var svært lite, men fyrstikkpikenes streik hadde en innflytelse på arbeidernes tenkemåte som gjør det berettiget å betrakte den som en av de aller viktigste hendelser i arbeiderbevegelsens historie i et hvilket som helst land.[34] Sitat
Friedrich Engels tolket streiken som begynnelsen på et kommunistisk England

I 1888 var 5 % av arbeidsstokken i Storbritannia fagorganiserte. Medlemmene var stort sett faglærte og ansatte i tekstil- og grubeindustrien. Ingen var kvinner. Ufaglærte hadde ingen fagforening, var underbetalte, og kunne ikke benytte streik for å påvirke sine lønninger og arbeidsforhold. I 1892 var fagforeningenes medlemsmasse økt til 1,5 millioner, og i 1899 til mer enn 2 millioner.[35][36]

En fyrstikk-pike ved Bryant and May oppsummerte streiken slik overfor en britisk parlamentskomite: «Det gikk som ild i tørt gress» (it just went like timber). Og «brannen» bredte seg raskt. I begynnelsen av september 1888 rapporterte East London News om «streikefeber», og omtalte streiken ved Bryant & May som «den lille gnisten som antente en stor brann». I november var Eleanor Marx involvert i streiker og demonstrasjoner blant kvinnelige ansatte i Londons gummi-industri. Større streiker oppstod på løpende bånd i Cardiff, Bristol, Wolverhampton, Sheffield, Leeds, Manchester, Halifax, Hull og Tyneside.[36]

Streikene og revoltene i 1888 og 1889 utløste en massiv 1. mai demonstrasjon i London i 1890, med Friedrich Engels som tilskuer. Under tittelen «4. mai i London» skrev Engels i Wien-avisen Arbeiter Zeitung den 23. mai 1890, utgitt for første gang i bokform i Moskva i 1971:

Sitat Den engelske arbeiderklassen har reist seg selv fra 40 år med vintersøvn, og har gjenforent seg med bevegelsen til dens egen klasse. ... Året før forrige år ble verdens største og mest bedrøvelige arbeiderklasse-distrikt, østkanten i London, oppildnet til kamp. Den 1. april 1889 ble fagforeningen for gassarbeidere og vanlige arbeidere grunnlagt. ... Barnebarna til de gamle chartistene har marsjert inn i kampsonen.[37] Sitat

Journalisten William Thomas Stead kommenterte streiken slik i avisen Pall Mall Gazette i juli 1888:

Sitat Historien er fylt med håp for fremtiden, ettersom den illustrerer den enorme makten som ligger i selve publisiteten. Det var publikasjonen av den enkle historien om fyrstikk-pikenes klagemål i en obskur liten halvpenny ukeavis kalt The Link som gjorde arbeidet.[38] Sitat

Politisk jordskjelv i Londons bystyre[rediger | rediger kilde]

East London Observer den 1. desember 1888

Den 26. november 1888 stilte Annie Besant til valg ved Londons skolestyre, som var det første bystyre som omfattet hele London.[39] Hun gikk rundt med en rød sløyfe i håret, og holdt taler ved støyende folkemøter under parolen «Ingen flere sultne barn» og kvinnesak:

«Jeg ber velgerne om å stemme på meg, og de som ikke er velgere om å arbeide for meg. Dette fordi kvinner er ønsket i styret, og det er altfor få kvinnelige kandidater».

Valget ble et politisk jordskjelv, da Besant vant valgkretsen Tower Hamlets med klar margin.[40] Den fabianske sosialisten Stewart Headlam ble samme dag innvalgt fra Hackney.[40][41]

I 1877 ble Annie Besant og Charles Bradlaugh, grunnleggeren av den sekulære bevegelsen National Secular Society, arresterte og funnet skyldige i å utgi boken The Fruits of Philosophy av Charles Knowlton. Boken forsvarte arbeiderklassens rett til å benytte prevensjon. Bokutgivelsen og rettssaken kostet henne retten til å kontakte sine to barn. Presten Frank Besant overbeviste retten om at hun var uegnet som mor.

I den sekulære avisen National Reformer, organet til National Secular Society, kommenterte Annie Besant valgresultatet med en syrlig referanse til rettsfarsen i Old Bailey: [42]

Sitat For 10 år siden, under en grusom lovgivning, ranet kristent bigotteri meg for mitt lille barn. Idag er hensynet til Londons 763 680 barn delvis lagt i mine hender. Sitat

Som folkevalgt for marxistene, gjennomførte hun en politisk reform med gratis skolegang, gratis mat for underernærte skolebarn, gratis medisinske undersøkelser og gratis legehjelp til barn i grunnskolen. I bystyret fortsatte hun kampanjen mot barnearbeid, arbeid på sultelønn, og kritiserte «det absurde i å prøve å utdanne halvt utsultede barn».[43]

Under valget til Londons skolestyre den 23. november 1894, fikk det progressive partiet 706 206 stemmer mot 612 622 til «de klerikale». Valg-resultatet var såpass oppsiktsvekkende, at William Gladstone omtalte valgresultatet i New York Times.[44]

«Lys i det mørkeste England»[rediger | rediger kilde]

Frelsesarméens fyrstikk-fabrikk i Lamprell Street ble åpnet i 1891
Frelsesarméens fyrstikker hadde merkenavnet Lights in Darkest England

Etter streiken, fortsatte Besant og andre å agitere mot gul fosfor i fyrstikker. Den 11. mai 1891 åpnet frelsesarméen en fyrstikk-fabrikk i Lamprell Street i Old Ford, Bow, London. De erstattet gul fosfor med den mer harmløse røde fosfor, automatiserte store deler av produksjonen for å redusere helseskadene, og produserte 6 millioner fyrstikk-esker i året. De ansatte fikk utbetalt 4 pence for en bunt med 144 esker, mot 2 og en kvart pence hos Bryant & May.[45]

Frelsesarméens fyrstikker ble solgt under merkenavnet «Lys i det mørkeste England» (Lights in Darkest England), og fikk andre produsenter til å produsere fyrstikker med fyrstikk-hoder som er kunstig farget rød, som en forsikring om at de ikke inneholdt gul fosfor.

Deres fyrstikker var tre ganger dyrere enn fyrstikker med gul fosfor, men ble solgt fordi mange forbrukere støttet deres sak. De høye kostnadene ble imidlertid et økende problem, og etter 1898 sluttet Krigsropet å annonsere for fyrstikkene.[46] Den 24. februar 1900 trykte de sin siste briste-eller-bære annonse.[46] Frelsesarméens fyrstikk-fabrikk ble til slutt nedlagt, og overtatt av Bryant & May den 26. november 1901.[47]

I 1901 erklærte direktør Gilbert Bartholomew Bryant at Bryant & May hadde sluttet å benytte gul fosfor.

Den 2. november 1908 vedtok det britiske underhuset en lov som forbød bruk av gul fosfor i fyrstikker etter 31. desember 1910.[48] Loven ble godkjent av overhuset den 8. desember samme år.[49] Dette var Storbritannias gjennomføring av Bernkonvensjonen fra 1906 om forbud mot gul fosfor i fyrstikker.[47]

Musikalen The Matchgirls[rediger | rediger kilde]

Globe Theatre, London

1960-tallet skapte den britiske skuespilleren Bill Owen og lyrikeren Tony Russel musikalen The Matchgirls. Musikalen hadde premiere den 1. mars 1966 i Globe Theatre, London, og var den første med koreografi av Gillian Lynne. Bokversjonen ble utgitt i 1979.[50]

Handlingen fanger opp tidens politiske klima ved «Hope Court» (håpets hoff), og portretterer Bryant & May som kyniske og følelseskalde arbeidsgivere hvor fabrikkens formann «Mr. Mynel» representerer det truende og diktatoriske arbeidsregime som pikene tvinges til å arbeide under. Fyrstikkpiken «Kate» skriver til Annie Besant og ber om hjelp, og blir en urokkelig streikeleder og fagforeningens nøkkelfigur. Musikalen beskriver hvordan hennes engasjement skaper problemer i forholdet til havnearbeideren «Joe», og fremhever «cockney spurvenes» optimisme og livlighet gjennom en rekke sanger og danseopptredener.

1 Phosphorus 9 We're Gonna Show 'Em
2 Look at That Hat 10 Cockney Sparrers
3 Look Around 11 Life of Mine
4 Me 12 Hopping Dance: I Long to See the Day
5 Men 13 Comes a Time
6 Something About You 14 Amendment to a Motion
7 Mind You Bert 15 Waiting
8 My Dear Lady 16 Finale: Life of Mine

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beaver (1985): Part One: "Building a Business".
  2. ^ Wise, Sarah (June 2009). the Blackest Streets: The Life and Death of a Victorian Slum, s. 11
  3. ^ Wise, Sarah (June 2009). the Blackest Streets: The Life and Death of a Victorian Slum, s. 10
  4. ^ a b c Matchmakers' Trade Union, Annie Besant og Herbert Burrows: Bryant & May Matchworkers Strike Register 1888–1889, GB 1924 Matchmakers Union, London Metropolitan University (London North campus)
  5. ^ Andre Mearns: The Bitter Cry of Outcast London: An Inquiry into the Condition of the Abject Poor, 1883
  6. ^ Charles Booth: Life and Labour of the People in London, 17 bind, Macmillian, London, 19021903
  7. ^ Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346, s. 31–33
  8. ^ Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346 s. 57–63
  9. ^ Margaret Harkness: Out of Work, Swan Sonnenschein, London 1888; Ivan R. Dee Publisher, 25. september 1990, ISBN 0929587391
  10. ^ a b c d Besant 1893, Chapter XIV: Trough Storm to Peace, side 334
  11. ^ Richard Threlfall: The Story of 100 Years of Phosphorus Making: 1851 – 1951, Albright & Wilson Ltd., Oldbury, 1952
  12. ^ Second Reading, Fires Bill – [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 13. mars 1872, bind 209, s. 1887-1902
  13. ^ Debattinnlegg av representanten Mr. M' Lagan fra Linlithgowshire, Second Reading, Fires Bill – [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 13. mars 1872, bind 209, s. 1887-1896
  14. ^ Debattinnlegg av representanten Mr. Kinnaird, Second Reading, Fires Bill – [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 13. mars 1872, bind 209, s. 1899
  15. ^ Debattinnlegg fra representanten Ralph Neville-Grenville: Ways and Means—Financial Statement.—Committee., Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 7. mai 1875, bind 224, s. 366
  16. ^ a b (en) Kingsley Hall Community Centre (4. desember 2008). «Historic Locations in Bromley-By-Bow». The History of Bromley-By-Bow. Besøkt 15. september 2009. 
  17. ^ Forslag fra representanten Mr. Patrick O'Brien, fra Monaghan North: Match Factories in Ireland, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 853-864
  18. ^ Debattinnlegg av representanten Sir C. Dilke fra Forest of Dean: Phosphorus Poisoning, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 856
  19. ^ Forslag fra representanten Mr. Steadman fra Stepney, Tower Hamlets: Factories and Workshops Acts (Use of Phosphorus in the manufacture of matches): Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 7. mai 1900, bind 82, s. 994-996
  20. ^ Stoke Park Club, Buckinghamshire: Mr & Mrs Wilberforce Bryant. Owners of Stoke Park from 1887 to 1908
  21. ^ a b Annie Besant: An Autobiography Illustrated, Chapter XIV: Through Storm to Peace, The Theosophical Society, Regent's Park, London, 2. utgave, august 1893
  22. ^ East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1600: Bryant and May's Girls. – Are they Sweated?, 30. juni 1888, side 3.
  23. ^ East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601: Bryant and May's Employes on Strike. They Parade the Streets, 7. juli 1888, side 5
  24. ^ East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: The Match Girls' Strike, 21. juli 1888
  25. ^ Herbert Burrows: To the Editor of the East London Observer. CORRESPONDENCE. Sweating and Co-operation., East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601, 7. juli 1888, side 6
  26. ^ TUC History Online
  27. ^ East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle: The Match girls on Strike, Bryant And May Interviewed, no. 1602, 14. juli 1888, side 5
  28. ^ Jane Addams: Twenty Years at Hull-House: With Autobiographical Notes, «The Snare of Preparation», s.81–82, The Macmillan Co., 1910
  29. ^ East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: The Strike Ended, 21. juli 1888
  30. ^ Besant 1893, Chapter XIV: Trough Storm to Peace, side 337
  31. ^ Yvonne Kapp: Eleanor Marx, Andre bind: The crowded years, 1884–1898, Lawrence & Wishart Ltd, 14. desember 1976, ISBN 0853153701
  32. ^ Henry Snell: Men, Movements and Myself, London, 1936, Read Books 14. februar 2006, ISBN 1846648181
  33. ^ W. Hamish Fraser: A History of British Trade Unionism, 1700–1998, Palgrave Macmillan, 1999, ISBN 9780333596111
  34. ^ a b John Charlton: It just went like tinder; the Mass Movement and New Unionism in Britain 1889: a socialist history, Redwords, 1999. ISBN 1-872208-118
  35. ^ Friedrich Engels: May 4 in London, Arbeiter Zeitung, 23. mai 1890; utgitt i bokform i Karl Marx og Friedrich Engels: Articles on Britain, Progress Publishers, Moskva, 1971
  36. ^ William Thomas Stead, Pall Mall Gazette, juli 1888
  37. ^ The Star, Largest Circulation of Any Evening Paper in the Kingdom: SCHOOL BOARD ELECTIONS. Yiddish Against Jewish., London, 31. oktober 1888
  38. ^ a b East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1622: The School Board Election: Scenes at the booths. Full descriptive reports, 1. desember 1888, side 5–6
  39. ^ David Rubinstein, Annie Besant og Stewart Headlam: The London School Board Election of 1888, East London Papers, 13,1, East London Papers Charitable Trust, London, 1970, ISSN 0012-8465
  40. ^ Annie Besant: The Tower Hamlets Election, National Reformer, 9. desember 1888, side 376.
  41. ^ Arthur Hobart Nethercot: The first five lives of Annie Besant, Rupert Hart-Davis, London, 1961, s. 277-278 og s. 283
  42. ^ William E. Gladstone: THE SCHOOL BOARD ELECTION.; London Progressives Gain in Spite of Mr. Gladstone's Influence, The New York Times, 24. november 1894, side.5
  43. ^ On Fire, «Lighting up darkest England», Volume 9, Number 1, The Salvation Army Australia Southern Territory, 19. januar 2008, ISSN 1448-7861, side 8
  44. ^ a b Emsley, s. 115-126.
  45. ^ a b Emsley, 125.
  46. ^ Selection (Standing Committees): Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. november 1908, bind 195, s. 796
  47. ^ White Phosphorus Matches Prohibition Bill, Hansard Lords Sittings debate in the 19th century, debatt 7. desember 1908, bind 198, s. 5
  48. ^ Bill Owen: The Matchgirls. A Musical. With music by Tony Russell., Samuel French Ltd, 1979, ISBN 978-0-573-08044-9. Libretto og musikk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beaver, Patrick (1985). The Match Makers: The Story of Bryant & May. Henry Melland Limited, oktober 1985. ISBN 0-907929-11-7, ISBN 9780907929116 . 
  • Beer, Reg (1979). Matchgirls strike 1888: the struggle against sweated labour in London's East End. National Museum of Labour History, Pamphlet, 1979. 
  • Besant, Annie Wood (1893). An Autobiography. T. Fisher Unwin, London, august 1893; 2. utgave, T. Fisher Unwin, London, 1895. 
  • Booth, William (1890). In Darkest England and The Way Out. International Headquarters of The Salvation Army, London, E.C., oktober 1890. 
  • Emsley, John (2000). The Shocking History of Phosphorus: A Biography of the Devil's Element. Pan Macmillan Australia Pty, Limited, 18. februar 2000. ISBN 0-33376638-5, ISBN 978-0333766385 . 
  • Sherard, Robert Harborough (1905). The Child-Slaves of Britain. Journal of the New Zealand Labour Dept, mai 1904, s. 443-462; Hurst and Blackett, London, 1905. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]