Havnearbeiderstreiken i London i 1889

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Streikende havnearbeidere utenfor portene til de Vest-Indiske dokkene. Illustrated London News den 7. september 1889
«Hemmeligheten ved Englands storhet: 5 pence i timen», tegning av Livingstone Hopkins i The Australian Bulletin, august 1889

Havnearbeiderstreiken i London i 1889 var en streik blant ufaglærte og underbetalte havnearbeidere ved London havn i 1889.

Streiken ble utløst av en diskriminering av ufaglærte arbeidere, som ikke hadde de samme sosiale rettighetene som fagorganiserte medlemmer av «craft unions». Ufaglærte ble utnyttet til hardt og farlig arbeid, var underbetalte, og fikk bare jobbe en dag om gangen. Streiken ble også kjent som kampen om «Dockers' Tanner» – et krav om bedre lønn i form av en «sixpence» i timen.

Streiken ble ledet av de sosialistiske aktivistene Tom Mann, John Burns, William James Thorne, Joseph Havelock Wilson, Benjamin Tillett, som opprettet fagforeningen Dock, Wharf, Riverside and General Labourers' Union, og Annie Besant som hjalp Tillet med å formulere foreningens regelverk.

Havnearbeiderstreiken var en milepæl i dannelsen av den britiske arbeiderbevegelsen, og ble selve symbolet på fremveksten av de nye fagforeningene – «New Unionism».

Den medvirket også til å vekke oppmerksomheten mot fattigdommen i viktoriansk tid, og møtte sympati fra almenheten. Også kardinal Henry Edward Manning, overhodet til den romersk-katolske kirke i England, tok havnearbeidernes parti.

«Det gikk som ild i tørt gress»[rediger | rediger kilde]

I mange år hadde en minortitet av sosialister kjempet og argumentert for fagforeninger for ufaglærte. Plutselig begynte ting å skje, og de selvsamme agitatorene fant seg selv som ledere for opprør blant tusenvis av arbeidere.

I 1885 og 1886 ble det agitert for ytringsfrihet ved gatehjørnene i London og andre byer. Den 13. november 1887 brøt det ut en voldelig massedemonstrasjon ved Trafalgar Square mot regjeringens undertrykkelse av Irland. Samme år brøt det ut en serie demonstrasjoner i London mot arbeidsledigheten, mot undertrykkelsen av Irland og for å vise solidaritet med Haymarket martyrene. I 1888 brøt det ut en streik blant ufaglærte, mindreårige piker ved fyrstikk-fabrikken Bryant and May i London, som førte til fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie.

En fyrstikk-pike ved Bryant and May oppsummerte streiken slik: «Det gikk som ild i tørt gress». Og «brannen» bredte seg raskt.

I 1889 startet en streik ved gassverket i det østlige London, etter at Will Thorne arrangerte et folkemøte i Londons Canning Town Hall den 31. mars. På plattformen ved hans side stod sosialisten Benjamin Tillett, som arbeidet ved dokkene i London havn. Streiken bredte seg til Northumberland, Yorkshire, Lancashire, Bristol og andre steder.

Omkring 800 gass-arbeidere sluttet seg til fagforeningen som ble grunnlagt denne dagen, og som var forgjengeren til GMB. I løpet av to uker hadde den mer enn 3,000 medlemmer, som krevde 8-timers arbeidsdag. Budskapet til Thorne var at «det er enkelt å knekke en pinne, men når 50 pinner er samlet i en bunt er det en mye vanskeligere jobb.» Truslene om streik fikk arbeidsgiverne til å imøtekomme kravet.

I begynnelsen av september 1888 kunne East London News rapportere om «streikefeber», og omtalte streiken ved Bryant & May som «den lille gnisten som antente en stor brann». I november var deretter Eleanor Marx involvert i streiker og demonstrasjoner blant kvinnelige ansatte i Londons gummi-industri. Større streiker oppstod på løpende bånd i Cardiff, Bristol, Wolverhampton, Sheffield, Leeds, Manchester, Halifax, Hull og Tyneside.

De ufaglærte organiserer seg[rediger | rediger kilde]

Langs Themsen arbeidet det 150,000 ved dokkene. Havnearbeiderne var ufaglærte og sterkt under-betalte. I kontrast til fagforeningene for faglærte («craft unions»), hadde de ufaglærte havnearbeiderne lite å stille opp med. De ble kynisk utnyttet til hardt og farlig arbeid, var underbetalte, og fikk bare jobbe en dag om gangen.

Under en parlamentshøring ga G.R. Birt, organisatoren ved havnene i Millwall, en knusende dom over arbeidsforholdene til havnearbeiderne:

Sitat Disse fattige menn er miserabelt kledd, og har knapt en støvel på deres føtter... Dette er menn som kom for å arbeide på våre havner, uten å ha en matbit i deres mager, bortsett muligens fra dagen igår; de har arbeidet i en time og har tjent 5 pence. Deres sult vil ikke tillate dem å fortsette: de tjener 5 pence for å skaffe seg litt mat, kanskje den første matbit de har hatt i løpet av 24 timer. Sitat

Benjamin Tillett var inspirert av hva Annie Besant greide å oppnå med fagforeningen Matchgirl Union og streiken blant fyrstikk-pikene. I 1887 opprettet han fagforeningen Tea Operatives and General Labourers Union i Tilbury. Tillett mente det var nødvendig med streik: «Themsen kunne og burde bli gjort uvirksom, hvor tusen millioner pund av kapitalmakt ville bli bragt til en stillstand.»

Fem uker streik[rediger | rediger kilde]

Streikende havnearbeidere ved de Øst-Indiske dokkene, på vei inn i byen og Tower Hill for å høre på streikeledernes taler (Tower Hamlets Local History Library collection).
Manifestet til streikekomitéen ved South Side.

Sommeren 1889 ble Tillet og hans fagforening innblandet i en konflikt omkring lønningene og arbeidsforholdene. Tillet krevde bedre lønn, en «sixpence» i timen – også kjent som «Dockers' Tanner», og minimum fire timers arbeid om gangen. De første som gikk ut i streik var ansatte ved South Quay på Isle of Dogs. Deretter spredte streiken seg hurtig, og titusener av havnearbeidere sluttet seg opp om Tillets fagforening.

De ufaglærte arbeiderne ved dokkene gikk til streik, men arbeidsgiverne følte seg sikre på at de ville være istand til å sulte dem tilbake til jobben.

Benjamin Tillet tok derfor kontakt med flere av sine venner i den sosialistiske bevegelsen, og ba om hjelp. Og hjelp fikk han. Annie Besant fra den sosialistiske liga hadde hjulpet Tillet med å formulere fagforeningens regelverk. Hun hadde også spilt en viktig rolle under under møtene og agitasjonen som førte til oppbyggingen av organisasjonen. Nå begynte hun å holde flammende taler til støtte for havnearbeiderne under folkemøter. Hun stilte seg opp på gatehjørnene omkring i London og holdt taler.

James Keir Hardie fra Det Skotske Arbeiderparti, såvel som Eleanor Marx, støttet de streikende arbeiderne. Det samme gjorde Henry Hyde Champion fra den sosialdemokratiske føderasjon, som hadde vært en av grunnleggerne av Fabian Society, og som i 1888 hadde samarbeidet med Annie Besant i utgivelsen av bladet The Link, og som hjalp Herbert Burrows og Besant i å opprette Matchgirls Union.

Frelsesarméen og Labour Church hjalp til med å samle inn penger til de streikende og deres familier.

Tom Mann, John Burns og William James Thorne fra den sosialdemokratiske føderasjon stilte opp og hjalp til med å organisere streiken, med støtte fra partiets leder Henry Hyndman. Den 22. august var hele London havn bragt til stillstand. Arbeiderne ved dokkene organiserte nesten daglig marsjer gjennom gatene, og samlet inn penger for å opprettholde deres kamp. Fagforeninger i Australia sendte en gave på mer enn £30,000 for å hjelpe arbeiderne økonomisk under streiken.

Streiken varte i fem uker og i september fikk de streikende innfridd sine krav.

«New Unionism»[rediger | rediger kilde]

Streiken var en milepæl i dannelsen av den britiske arbeiderbevegelsen, og ble et symbol på fremveksten av de nye fagforeningene – «New Unionism». Etter streiken dannet havnearbeiderne en ny fagforening med Benjamin Tillett som generalsekretær og Tom Mann som dens første president. I London ble 20,000 arbeidere tilsluttet den nye foreningen.

Tillett og Mann skrev pamfletten New Unionism hvor de gjorde rede for sine sosialistiske synspunkter, og deres ideal om et «kooperativt samvelde».

Streikene og revoltene i 1888 og 1889 utløste en massiv 1. mai demonstrasjon i London i 1890, med Friedrich Engels som tilskuer: «Den engelske arbeiderklassen har reist seg selv fra 40 år med overvintring, og har gjenforent seg med bevegelsen til dens egen klasse.»

Mellom 1892 og 1899 var deretter fagforeningenes medlemsmasse økt fra 1,5 million til mer enn 2 millioner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • H. Llewellyn Smith og V. Nash: The story of the dockers’ strike (fortalt av to innbyggere fra Øst-London), Fisher Unwin, London, 1889, nytrykk Portway, Bath, 1970
  • John Burns: The Great Strike, New Review, Vol. 1, No. 5, oktober 1889
  • Henry Hyde Champion: The Great Dock Strike In London August 1889, Swan Sonnenschein, 1890
  • Benjamin Tillett: A Brief History Of The Dockers' Union, Dock, Wharf, Riverside and General Workers' Union, september 1910.
  • Henry Mayers Hyndman: Further Reminiscences, Macmillan, 1912
  • Benjamin Tillett: Memories and Reflections, London, 1931, ASIN: B0018EKCIW
  • John Charlton: It just went like tinder; the Mass Movement and New Unionism in Britain 1889: a socialist history, Redwords, 1999. ISBN 1-872208-118

Se også[rediger | rediger kilde]