Henry Hyde Champion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Henry Hyde Champion (født 22. januar 1859 i Pune, India, død 30. april 1928 i Melbourne, Australia) var en sosial reformator og journalist.

Tidlige leveår[rediger | rediger kilde]

Champion ble født i Pune, India, som sønn av generalmajor James Hyde Champion og hans kone Henrietta Susan (født Urquhart) av aristokratisk, skotsk herkomst. Fire år gammel ble han sendt til England på dagskole. 13 år gammel startet han sin utdannelse ved Marlborough College, og fortsatte senere ved Royal Military Academy, Woolwich.

Under den andre anglo-afghanske krig kjempet han innenfor artilleriet, og ble sendt hjem til England i 1881 etter å ha blitt syk av tyfoidfeber. Under sin rekonvalesens i Portsmouth leste han mye, deriblant Progress and Poverty av Henry George, det kommunistiske manifest og flere bøker av John Stuart Mill. En venn viste han også rundt i slummen i Londons østkant og reiste sammen med han til USA.

Sosialist[rediger | rediger kilde]

Den 17. september 1882 trakk Champion seg fra de væpnede styrker, delvis i protest mot Storbritannias utenrikspolitikk og spesielt på grunn av Englands krigføring i Egypt. Champion begynte nå å kalle seg kristen-sosialist, og ble redaktør i bladet Christian Socialist. Han ble også utnevnt til æres-sekretær i den sosialdemokratiske føderasjon etter å ha gitt partiet en donasjon på £2,000. Henry Hyndman utnevnte han til redaktør for partiets ukeavis Justice, hvor han skrev en rekke innlegg og artikler.

Under parlamentsvalget i 1885 samarbeidet han med Hyndman om en valgtaktisk plan, uten å konsultere sine kollegaer i partiet. De fikk utbetalt £340 av det konservative partiet for å stille til valg i valgkretsene Hampstead og Kensington. Hensikten var å stjele stemmer fra det liberale partiet og på denne måten sikre konservativt flertall i disse enmannskretsene. Strategien feilet, og de to kandidatene fra den sosialdemokratiske føderasjon fikk bare totalt 59 stemmer. Historien lekket til pressen, og deres politiske rykte ble skadelidende av deres vilje til å ta imot «Tory-gull».

På denne tiden var Trafalgar Square blitt et London-basert møtested for nasjonale protestbevegelser, og på slutten av 1880-tallet kulminerte disse i dramatikk. Under den svarte mandagen den 8. februar 1886 arrangerte den sosialdemokratiske føderasjon demonstrasjoner mot arbeidsledigheten. Demonstrasjonen førte til opptøyer, der Champion, Hyndman og John Burns ble arresterte, anklaget for oppvigleri. Alle tre ble imidlertid løslatt etter å ha forsvart seg i den påfølgende rettssaken. Episoden førte også til at politimesteren Sir Edmund Henderson måtte gå av.

Champion kjøpte også halve aksjeandelen av et trykkeri og utga avisen To-Day, og i årene 1885 og 1886 utga han novellen Cashel Byron's Profession av George Bernard Shaw i form av en serie artikler i avisen. Novellen ble publisert av Champion i bokform i 1886, og var Shaw's første bokutgivelse.

Som kristen-sosialist kom Champion gradvis i konflikt med Hyndman's ateisme; han ble likeledes stadig mer bekymret over Hyndman's støtte til væpnet revolusjon. Hans kritikk av Hyndman førte i 1887 til at han ble ekskludert fra den sosialdemokratiske føderasjon. Han var blant grunnleggerne av Fabian Society; men selv om han respekterte idéene til George Bernard Shaw og Annie Besant var han også skeptisk til den sosialistiske ligas proklamering av væpnet revolusjon.

I 1888 grunnla han avisen Labour Elector sammen med John Burns og Tom Mann. Med Champion som redaktør, var avisen et talerør for 8 timers arbeidsdag, en kritiker av kyniske arbeidsgivere og også en kritisk organ med brodd mot fagforeningsmedlemmer som var innvalgt i det britiske underhuset fra liberale partiet. Labour Elector arbeidet for å opprette et sosialistisk parti innenfor rammene av et parlamentarisk demokrati.

I 1888 sluttet han seg også til Annie Besants sosialistiske avis The Link, for å hjelpe Matchgirls Union under streiken mot Bryant & May. I 1889 var han en aktiv støttespiller for de ufaglærte under havnearbeiderstreiken.

Etter nye uenighter med sine sosialistiske venner, brøt han med dem, og arbeidet en tid som assisterende redaktør for avisen Nineteenth Century. Han stilte til valg som uavhengig kandidat til det britiske underhuset i Aberdeen uten å bli innvalgt.

For å finne en lindring av en oppblussing av tyfoidfeberen, reiste han til Melbourne, der han ankom den 12. august 1890.

Champion hadde lenge argumentert for behovet for et alternativ til den sosialdemokratiske føderasjon. I 1894 var han således en av støttespillerne i dannelsen av Independent Labour Party. På grunn av sin priviligierte bakgrunn, ble han møtt med mistenksomhet av fagforeningsledere. Under en konferanse i Manchester i februar 1894, ble videre hans og Hyndmans strategiske samarbeid med det konservative partiet under parlamentsvalget i 1884 dratt frem, og flere delegater mente på dette grunnlag at de ikke hadde tillit til ham.

Skuffet over disse anklagene, forlot han Independent Labour Party, og emigrerte til Australia, hvor han levde frem til sin død i 1923.

Australia[rediger | rediger kilde]

I 1895 grunnla han ukeavisen Champion, som varte frem til 1897. I 1895 publiserte han også i Melbourne en serie dialoger om sosiale spørsmål under tittelen The Root of the Matter. Han fant seg imidlertid ikke til rette med Australian Labor Party, og stilte istedet til valg i South Melbourne for Victorian Legislative Assembly. Under valgkampen fikk han erstatning fra Max Hirsch etter en rettslig behandling av dennes personangrep; Champion tapte likevel valget.

Champion slo seg deretter ned som ledende skribent for avisen The Age. Hans kone ble leder av Book Lovers' Library and Bookshop, og i denne forbindelse publiserte Champion månedsavisen Book Lover fra 1899 til 1921. Han skrev også fra tid til annen for avisene Socialist og The Bulletin.

Champion døde den 30. april 1928 i Melbourne etter lang tids sykdom. Han var gift med Elsie-Belle, datter av Oberstløytnant Goldstein, som overlevde han. Han hadde ingen barn.

Henry Hyde Champion var et grunnleggende medlem av en kampanje mot sultelønn (Anti-Sweating League), og organiserte den første appell som resulterte i dannelsen av Queen Victoria Hospital for Women and Children. Han grunnla også de Austral-asiatiske forfatteres byrå og utga en del bøker.