Britisk shilling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Shilling (uformelt kalt bob) var en engelsk og senere britisk myntenhet. Den første shillingmynten som ble slått for alminnelig sirkulasjon kom i 1548 under Henrik VIII, men hans far Henrik VII hadde allerede i 1487 slått testmynter av samme verdi. Navnet antas å komme fra norrønt språk, og betyr «merke på en stokk», i overført betydning «inndeling».

Før desimaliseringen i 1971 hadde skillingen en verdi av 12 gamle pence, og tilsvarte 1/20 pund. Det gikk dermed 240 pence på ett pund. Etter desimaliseringen har navnet shilling uformelt blitt brukt om 5-pencemynten; siden det går 100 nye pence på ett pund er den verdt 1/20 pund.

Forkortelsen er s, som ikke kommer fra s'en i shilling, men fra solidus, en romersk mynt. Priser ble ofte skrevet uformelt med en skråstrek mellom shilling og pence, slik at for eksempel 1/6 angav en shilling og seks pence og 11/- angav 11 shilling blank.

Shilling inngår i to kjente engelsk uttrykk som fortsatt er i bruk:

  • «Å ta kongens shilling» («To take the King's shilling») betyr å verve seg til hæren eller marinen og
  • «Å avskjære noen uten en shilling» («To cut someone off without a shilling») betyr å gjøre noen arveløs.