Annie Besant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Annie Wood Besant
Annie Wood Besant
Annie Besant i 1880-årene
Født 1. oktober 1847
Storbritannia Clapham, London
Død 20. september 1933
India Adyar, Tamil Nadu, India
Ektefelle Frank Besant
Foreldre Emily Morris og William Wood
Barn Digby Besant og Mabel Besant
Utdannelse Medisin ved Birkbeck Literary and Scientific Institution
Kjent for Teosofisk samfunns andre president, frimurer, kvinnesaks-aktivist, sekularist, fabiansk sosialist, irsk uavhengighets-forkjemper og forfatter

Annie Wood Besant (født 1. oktober 1847 i Clapham, London, død 20. september 1933 i Adyar, India) var en fremtredende teosof, kvinnesaks-aktivist, fabiansk sosialist, anti-fascist, anti-rasist, irsk uavhengighetsforkjemper, skribent og folketaler. Annie Besant var Teosofisk Samfunns andre president fra 1907 til 1933.

Etter sin agitasjon for Indias selvstyre, ble hun den første kvinnelige president for Indias Nasjonale Kongress. Ifølge Mahatma Gandhi vekket hun «India fra sin dype søvn».

Barndom[rediger | rediger kilde]

Annie Wood ble født i 1847 i London som datter av William Wood og Emily Morris i en middelklasse-familie av irsk opprinnelse. Hun var alltid stolt av sin irske herkomst, og støttet den irske uavhengighetsbevegelsen gjennom hele sitt voksne liv. Da hun var fem år gammel, døde faren og etterlot familien nesten fullstendig pengeløse. Moren forsørget resten av familien ved å drive et pensjonat for gutter ved Harrow School, mens Annie ble fosterdatteren til Ellen Marryat. Ellen Marryat var kalvinist, og søster av forfatteren Fredrick Marryat. Hun ga Annie en god utdannelse, med vekt på samfunnsmessige plikter. Annie fikk samtidig en like sterk følelse av hva en uavhengig kvinne kunne utrette. Som ung kvinne reiste hun omkring i Europa, og fikk en sans for den katolske kirkes kulør og seremonier som aldri forlot henne senere i livet.

Et mislykket ekteskap og et gryende politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

St. Margaret's kirke i Sibsey hvor Frank Besant vikarierte i årene 1871-1917
Huset i Colby Road, London SE19, hvor Annie Besant bodde i 1874.

19 år gammel, giftet hun seg i 1867 med den 26 år gamle evangelisk anglikanske presten Frank Besant, som var den yngre broren til Walter Besant. Ikke lenge etterpå ble Frank vikarierende prest i det verdslige sognet Sibsey i Lincolnshire. Annie flyttet dit sammen med ektemannen, og i løpet av noen få år fikk de to barn: Digby og Mabel.

Ekteskapet utviklet seg til en katastrofe. Annie Besant var forfatterinne, og skrev korte fortellinger, barnebøker og artikler. Som gift kvinne hadde hun ikke den legale retten til eiendom, og Frank utnyttet dette ved å frata henne alle pengene som hun tjente. Politisk uenighet gjorde ekteskapet enda mer anstrengt. Annie Besant deltok i gårdsdrengenes kamp for å organisere seg i fagforeninger og å forbedre sine arbeids- og levevilkår. Frank tilhørte det det konservative partiet og tok parti med godseierne og storbondene mot leilendingene. Det anstrengte forholdet tilspisset seg da Annie Besant nektet å delta i nattverden. Hun forlot ektemannen og vendte tilbake til London. Der ble de legalt separert og Annie tok datteren Mabel Besant med seg.

Annie Besant begynte å tvile på sin religiøse tro, og ba om råd fra ledende geistlige. Hun henvendte seg blant annet til Edward Bouverie Pusey, som ledet den katolske fløyen av den engelske kirke. Hun fikk bare som svar at hun hadde lest for mange bøker. I et siste forsøk på å berge ekteskapet, reiste hun tilbake til Frank Besant. Det viste seg å være et nyttesløst forsøk, og hun flyttet til London. Skilsmisse var etisk utenkelig innenfor rammene av middelklassen, og enda mer utenkelig for presten Frank. Annie måtte derfor forbli Mrs Besant resten av livet. I begynnelsen var hun istand til å holde kontakten med begge barna og å ha datteren Mabel boende hos seg. Hun fikk også et lite pengebidrag fra Frank, som ble tildelt foreldreretten til begge barna.

Birkbeck Literary and Scientific Institution[rediger | rediger kilde]

En tid var Annie Besant deltids-student ved Birkbeck Literary and Scientific Institution. Der studerte hun medisin, som den første kvinnelige student ved institusjonen. Hennes «omgang med ateister og tilhengere av prevensjon» medførte at institusjonens ledelse i 1868 prøvde å hemmeligholde hennes eksamens-resultater.[1]

Sosial reformator og sekularist[rediger | rediger kilde]

Etter separasjonen forfattet Annie Besant flere angrep på kirkene og måten de kontrollerte folks levevis. Spesielt angrep hun den engelske kirke som en stats-støttet trosretning. Sammen med Charles Bradlaugh ble hun en sentral skikkelse i National Secular Society og en talskvinne for sekularisering.

Som spaltist for National Reformer, avisen til National Secular Society, fikk hun en ukentlig lønn. Organisasjonen ønsket å opprette en sekulær stat og oppheve kristendommen som offisiell trosretning.

I disse kretsene ble hun invitert som en av organisasjonens offentlige foredragsholdere. Offentlige foredrag var populære i viktoriansk tid, og Annie Besant var en utmerket taler som ganske snart ble etterspurt blant publikum. Ved å bruke jernbanen, reiste hun på kryss og tvers av England, og holdt foredrag om de fleste av datidens sosiale og politiske spørsmål. Overalt var hun en talskvinne for forbedringer, sosiale reformer og tankefrihet.

I mange år var hun en nær venn av Charles Bradlaugh. Bradlaugh var en tidligere sjømann, og var separert. Han var ateist og republikaner, og arbeidet for å velges som parlamentsmedlem fra Northampton.

En stund bodde Annie Besant sammen med Bradlaugh og hans døtre, og de samarbeidet om en rekke prosjekter. I 1877 ble de landskjent, da de utga en bok av den amerikanske forkjemperen for prevensjon, Charles Knowlton. Boken hevdet at arbeiderklassens familier aldri kunne bli lykkelige før de selv fikk lov til å bestemme hvor mange barn de ønsket å ha. Boken foreslo prevensjon som en måte å begrense familienes størrelse. Knolton's bok utløste sterke reaksjoner blant geistlige, mens Annie og Bradlaugh forsvarte seg i National Reformer ved å skrive: «Vi har ingen intensjoner om å utgi noe som vi ikke tror vi kan forsvare moralsk. Alt som vi publiserer skal vi forsvare.»

Paret ble arrestert for bokutgivelsen og kjent skyldige av domstolen Old Bailey. Annie og Bradlaugh fikk en god del støtte i den liberale presse. Diskusjonene raste frem og tilbake i brev til avisene, i avisenes spalter, såvel som i rettslokalene. En stund så det ut som om begge skulle havne i fengsel. Anklagene ble til slutt avvist av rettsapparatet, med den begrunnelse at rettsprosedyrene ikke var blitt fulgt. Saken kostet likevel Annie Besant retten til å ha kontakt med sine to barn. Frank Besant overbeviste retten om at hun var uegnet som mor, og barna ble overdratt til faren på permanent basis.

Bradlaugh ble innvalgt til det britiske parlamentet i 1881. Grunnet sin ateisme nektet han å sverge troskapseden. Mange kristne ble sjokkerte, men han ble forsvart av blant annet William Gladstone, lederen for det liberale partiet, som henviste til tankefriheten. Det gikk mer enn 6 år før saken var avsluttet i Bradlaughs favør, etter en serie med suppleringsvalg og nye runder i rettslokalene.

Irlands uavhengighetsbevegelse[rediger | rediger kilde]

Annie Besant hadde også nære kontakter med de politiske aktørene som gjennomførte Irish Home Rule, og ga dem sin støtte i avisens spalter. Dette var kritiske år, da irske nasjonalister dannet en allianse med liberale og radikale. Annie Besant møtte lederne av bevegelsen, og ble en nær venn av Michael Davitt, som ønsket å mobilisere irske bønder i en væpnet oppstand mot godseierne for å overta landeiendommene. I flere tiår støttet hun saken til Davitt og hans Land League i både taler og avisinnlegg.

Feminist[rediger | rediger kilde]

Annie Besant var kvinnesaks-forkjemper. I 1874 publiserte hun pamfletten «Kvinners politiske status», hvor hun argumenterte for almen kvinnelig stemmerett.

I 1864 vedtok det britiske parlamentet Contagious Diseases Act, som tillot politiet å arrestere prostituerte på gatene og i millitærleirer, og foreta en tvungen helsesjekk. Loven møtte motstand, og det ble hevdet at den ble misbrukt til å arrestere kvinner som ikke var prostituerte. Den 4. juni 1876 publiserte Annie Besant i National Reformer pamfletten The Legalisation of Female Slavery in England, som ble utgitt i januar 1885 som et bidrag i kampanjen for å oppheve loven.

Sosialist[rediger | rediger kilde]

Annie Besant som fabiansk sosialist (maleri etter bilde, fra Prosjekt Gutenberg)

Bradlaughs parlamentariske arbeid ble en splittende faktor mellom Bradlaugh og Annie Besant. Kvinner hadde ennå ingen plass innenfor parlamentarisk demokrati, og Annie Besant var en kvinnesaks-forkjemper.

Tidlig i 1880-tallet ble hun en nær venn av George Bernard Shaw, en ung irsk forfatter som hadde bosatt seg i London og var en ledende skikkelse innenfor Fabian Society. Annie beundret hans tekster og prøvde forgjeves å overtale ham til å bo sammen med henne i London. Gjennom Shaw ble hun medlem av Fabian Society, som på denne tiden utgjorde en forsamling som søkte etter åndelige, snarere enn politiske, alternativer til det kapitalistiske systemet.

Annie begynte nå å skrive for Fabian Society, deriblant essayet «Industri under sosialismen»[2] i Fabian Essays in Socialism,[3] som ble solgt i 27,000 eksemplarer på to år.

Dette førte til et anstrengt forhold til Bradlaugh, som var motstand av enhver form for sosialisme.

Marxistisk lokalpolitiker[rediger | rediger kilde]

I 1884 utviklet Annie Besant et vennskap med Edward Aveling, en ung sosialistisk lærer som bodde hjemme hos henne en tid. Edward Aveling var den første som oversatte tekster av Karl Marx til engelsk.

Aveling og Elinor Marx sluttet seg til den sosialdemokratiske føderasjon, men kom i konflikt med partiets leder Henry Hyndman. De sluttet seg istedet til den sosialistiske liga, et marxistisk utbryterparti som var dannet av kunstneren William Morris.

Morris spilte utvilsomt en stor rolle i Besants engasjement i marxismen. Hun var medlem av den sosialistiske liga – samtidig som hun var med i Fabian Society, og ble et av partiets beste folketalere.

Den 26. november 1888 stilte Annie Besant til valg ved Londons skolestyre som marxistenes kandidat, under parolen «ingen flere sultne barn» og kvinnesak. Institusjonen fungerte som en lokal regjering, og var det første direkte valgte lokalstyre som omfattet hele London. Valget ble et politisk jordskjelv, da Annie Besant den vant valgkretsen Tower Hamlets med 15 926 stemmer.

Kvinner hadde ikke lov til å delta i parlamentarisk politikk; i 1881 fikk de imidlertid innflytelse i lokalpolitikken. Annie Besant gikk rundt med en rød sløyfe i håret, og holdt taler ved støyende folkemøter: «Jeg ber velgerne om å stemme på meg, og de som ikke er velgere om å arbeide for meg. Dette fordi kvinner er ønsket i styret, og det er alt for få kvinnelige kandidater».

Samboer med datteren til Karl Marx[rediger | rediger kilde]

En tid bodde hun sammen med Eleanor Marx, datter av Karl Marx. Politiske uenigheter med Eleanor Marx, førte til at Annie Besant ble en desto større tilhenger av fabiansk sosialisme.

Forholdet til Friedrich Engels[rediger | rediger kilde]

Friedrich Engels hevdet at «Moder Besants» engasjement for å hjelpe svake grupper, hemmet revolusjon.

Forfatteren Nethercot skrev i sin biografi at «Mrs. Besant tråkket aldri ned dørene til Engels hjem, selv om hun var den fabianske sosialisten som han hadde den største respekt for, på grunn av hennes innflytelsesrike pamfletter».[4]

«Respekt» er likevel ikke «enighet». Under streikene blant fyrstikkpikene (1887) og havnearbeiderne (1888), mente Friedrich Engels at arbeiderne burde gjøre opprør uten hjelp utenfra, og omtalte sarkastisk Annie Besant som en av mange «utstillingsdukker av menn og kvinner» som stod i veien for et lederskap fra grasrota.[5]

Annie Besant, Herbert Burrows, Benjamin Tillett og store deler av Fabian Society hevdet at samfunnets laveste klasser var for svake til kjempe for sine sosiale rettigheter, uten hjelp. Friedrich Engels omtalte nedlatende Annie Besant som «Moder Besant», og mente at fyrstikkpikene og havnearbeiderne ikke var intellektuelt modne nok til selv å gjøre opprør.

Den 2. mai 1888 klaget Friedrich Engels over at Annie Besant nektet å trykke hans omtale av den engelske oversettelsen av hans bok Arbeiderklassens forhold i England i 1844 i hennes tidsskrift Our Corner magazine.[6]

«Den blodige søndagen» (1887)[rediger | rediger kilde]

Arbeidsledigheten var et sentralt problem i tiden. En lang økonomisk depresjon satte inn i 1873, og vedvarte resten av århundret. I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved Trafalgar Square i London den 13. november.

Den blodige søndagen. Tegning fra Illustrated London News

Hennes tale var en flammende kritikk av regjeringens forsømmelse av samfunnets arbeidsledige. Som aktivist for irsk uavhengighet, krevde hun stans i Englands undertrykkelse av Irland og at parlamentsmedlemmet William O'Brien måtte settes fri fra fengsel.

Folkemøtet brøt ut i en politisk demonstrasjon, og regjeringen reagerte med å bruke politi mot demonstrantene. Da det brøt ut voldelige kamper mellom politi og demonstranter, ble det satt inn troppeforsterkninger mot demonstrantene. En demonstrant ble drept, mange ble skadd, og hundrevis ble arresterte. Annie Besant utfordret politiet til å arrestere henne, noe som ikke ble skjedde av frykt for at urolighetene skulle spre seg.

Hendelsesforløpet ble kjent som «den blodige søndagen», og Annie Besant ble anklaget som ansvarlig for tragedien. Hun organiserte likevel et økonomisk hjelpeprogram for fengslede demonstranters familier. Dette førte til at Bradlaugh brøt forbindelsen med henne.

Fyrstikkpikenes streik i London i 1888[rediger | rediger kilde]

Fyrstikkpiker i streik i London, 1888

Annie Besant ble forelsket i den unge sosialisten Herbert Burrows, som hadde nær kontakt med arbeiderne i fyrstikk-fabrikken Bryant and May i Bow, London.

De ansatte var mindreårige piker og kvinner som levde på sultelønn, og med en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer som var ulovlig i henhold til 1847 Factory Bill. Ledelsen hadde innført et omfattende system med ulovlige økonomiske represalier. I tillegg var arbeidet forbundet med alvorlige helseproblemer i form av fosfornekrose i kjeven.

Annie Besant ledet en streik for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Aksjonen fikk almen støtte og sympati, også i form av skriftlige støtte-erklæringer fra geistlige som tidligere hadde kritisert henne. Annie Besant ledet demonstrasjonen til 1400 «fyrstikk-piker», og ble hyllet langs Londons gater.

Hun tok 50 ansatte med seg til det britiske parlamentet, hvor de selv fikk anledning til å redegjøre for forholdene ved fabrikken overfor en gruppe parlamentsmedlemmer.

Etter tre uker tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp også de ansatte med å grunnlegge en fagforening og etablere et senter for deres sosiale rettigheter.

Annie Besants kampanje var fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie, og var et vendepunkt i britisk sosialisme og arbeiderbevegelse.

Havnearbeider-streiken (1889)[rediger | rediger kilde]

Manifestet til streikekomitéen ved South Side.

Annie Besant engasjerte seg også i havnearbeidernes levekår. Havnearbeiderne var ufaglærte og sterkt under-betalte. I kontrast til fagforeningene for faglærte («craft unions»), hadde de ufaglærte havnearbeiderne lite å stille opp med. De ble kynisk utnyttet til hardt og farlig arbeid, var underbetalte, og fikk bare jobbe en dag om gangen. Under en parlamentshøring ga G.R. Birt, organisatoren ved havnene i Millwall, en knusende dom over arbeidsforholdene til havnearbeiderne:

Sitat Disse fattige menn er miserabelt kledd, og har knapt en støvel på deres føtter... Dette er menn som kom for å arbeide på våre havner, uten å ha en matbit i deres mager, bortsett muligens fra dagen igår; de har arbeidet i en time og har tjent 5 pence. Deres sult vil ikke tillate dem å fortsette: de tjener 5 pence for å skaffe seg litt mat, kanskje den første matbit de har hatt i løpet av 24 timer. Sitat

En fagforening var blitt dannet av Benjamin Tillett, og Annie Besant hjalp Tillet med å formulere dens regelverk. Hun spilte en viktig rolle under møtene og agitasjonen under oppbygningen av organisasjonen. Annie Besant holdt flammende taler ved folkemøter. Hun stod på gatehjørnene og holdt taler. Tillets krav var bedre lønn, en «sixpence» (2½ pence) i timen.

Dette utløste streiken og kampen for «Dockers' Tanner». Streiken var en milepæl i dannelsen av den britiske arbeiderbevegelsen, og ble selve symbolet på fremveksten av de nye fagforeningene – «New Unionism».

Streiken medvirket til å vekke oppmerksomheten mot fattigdommen i viktoriansk tid, og møtte sympati fra almenheten. Selv kardinal Henry Edward Manning, overhodet til den romersk-katolske kirke i England, tok havnearbeidernes parti. Etter en bitter streik, var kampen om «Dockers' Tanner» vunnet.

Le Droit Humain[rediger | rediger kilde]

Marianne Maçonnique

I England var kvinner utelukket fra frimurerlosjer tilknyttet Den engelske storlosje fra 1717 og Englands forente storlosje fra 1813.

Annerledes var situasjonen i Frankrike, der Grand Orient i 1774 utstedte edikter som anerkjente kvinner. Hertuginnen av Bourbon ble første Grand Mistress av Frankrike. Grand Orient utviklet også prinsippet om Laïcité – adskillelse av kirke og stat og fraværet av religiøs innblanding i politikk.

Dette var jo idéer som Annie Besant hadde forfektet. I 1902 reiste hun sammen med Francesca Arundale og seks andre venner til Paris, hvor de ble innviet i de tre første gradene av St. Johannes («den blå losje»). Hun kom tilbake til England med et charter, og grunnla Englands første losje av International Mixed Masonry, Le Droit Humain. Samme år grunnla hun British Federation of Le Droit Humain, der hun ble Most Puissant Grand Commander.

På kort tid grunnla hun flere losjer: Tre i London, tre i Sør-England, tre i Nord- og Nordvest England. I 1904 reiste hun til Nederland og opprettet en losje. I 1927 grunnla hun en losje i Skottland, som er den eneste innenfor «Le Droit Humain» som følger høygradssystemet Den gamle og anerkjente skotske ritus 33.

Hennes arbeid førte til at losjer av «Le Droit Humain», som var underlagt British Federation, på kort tid ble utbredt til Sør-Amerika, Canada, India, Sri Lanka, Australia og New Zealand.

Annie Besant var således fellesfrimureriets grunnlegger i Storbritannia såvel som i store deler av verden.

Teosof[rediger | rediger kilde]

Annie Besant, Henry Steel Olcott og William Quan Judge i London, like etter Blavatskys død i 1891

I 1889 ble Annie Besant bedt om å skrive en bokomtale av The Secret Doctrine, et tobindsverk av Helena Petrovna Blavatsky, for London-avisen Pall Mall Gazette.[7] Etter å ha lest verket, oppsøkte hun forfatterinnen for å få istand et intervju, og møtte Blavatsky i Paris. Møtet gjorde et momentant og sterkt inntrykk på henne. Hun ble umiddelbart interessert i Teosofisk Samfunn.

Under intervjuet ba Helena Petrovna Blavatsky henne om å lese gjennom Hodgon-rapporten, som beskyldte Blavatsky for grov svindel. Annie Besant hevdet at rapporten bygde på utsagn fra to erklærte svindlere – Emma og Alexis Coulumb. Opp mot anklagerne stilte hun «den stolte og fryktløse ærligheten fra HPBs klare, blå øyne.»

Som medlem av Fabian Society hadde hun alltid søkt etter åndelige alternativer til det politiske systemet. I 1890 opphørte hennes medlemskap i Fabian Society, og hun brøt samtidig sine forbindelser med marxistene.

Friedrich Engels kommenterte dette på en syrlig måte, og nevnte Herbert Burrows i en parafrase av Heinrich Heines dikt Die Lorelei:

Sitat Vet du at Moder Besant har sluttet seg til teosofene til Bestemor Blowatsky (Blamatsky). På hennes hageport, 19, Avenue Road, står det nå med store gull-bokstaver: Theosophical Head Quarters. Herbert Burrows har forårsaket dette gjennom hans kjærlighet.[8] Sitat

Da Blavatsky døde i 1891, ble Annie Besant en ledende skikkelse innenfor Teosofisk Samfunn. I 1893 holdt Annie Besant en tale på vegne av Teosofisk Samfunn under Verdensutstillingen i Chicago.

I 1893 reiste hun sammen med Oberst Olcott til Adyar i India. Hun forklarte senere at dette «var som å komme hjem». I India studerte hun sanskrit og hindi. I 1905 utga hun en engelsk oversettelse av Bhagavad Gita; hun publiserte også en forkortet utgave av Indias nasjonalepos Mahabharata.

Maktkamp og splittelse[rediger | rediger kilde]

Annie Besant i 1897

Etter Blavatskys død i 1891 ble den esoteriske seksjonen i Teosofisk Samfunn delt i to, etter ønske fra William Quan Judge, en irsk emigrant som hadde deltatt i samfunnets grunnleggelse i New York i 1875. Denne esoteriske, indre kjerne var blitt opprettet av Blavatsky for å beskytte bevegelsen mot infiltrasjon. Judge ble nå leder for seksjonen i USA, mens Annie Besant ledet seksjonen i Asia og Europa.

Judge ble også visepresident for bevegelsen globalt, og hevdet å finne belegg i de såkalte Mahatma-brevene for sin påstand om at han var den rettmessige arvtager til bevegelsens lederskap. Annie Besant på sin side anklaget Judge for å forfalske brevenes innhold.

I 1895 brøt den amerikanske fraksjonen ut, dannet Det teosofiske samfunn i Amerika, og beslagla alle eiendelene til Teosofisk Samfunn i USA. Forholdet mellom de to fraksjonene var anspent. Dette kom blant annet til uttrykk i at Katherine Tingley, i den amerikanske fraksjonen, delte ut fiendtlige flygeblader på steder for Besant og Leadbeater holdt foredrag.

De fleste medlemmer i Europa og Asia sluttet seg til Oberst Olcott og Annie Besants Teosofiske Samfunn, med hovedkvarter i Adyar, India. En av dem var Rudolf Steiner.

Charles Leadbeater utløser mer kontrovers[rediger | rediger kilde]

I 1906 ble Teosofisk samfunn rammet av en skandale. Charles Webster Leadbeater, som hadde et frynset rykte som homofil, anbefalte unge gutter å onanere. Utsagnet var i tråd med Sigmund Freuds psykologi, men front-kolliderte med samfunnsnormene i viktoriatidens England. Det ble ansett som kontroversielt og skandaløst, og sjokkerte teosofer i England og USA. I Australia medførte det splittelse i bevegelsen.

Samme år trakk Leadbeater seg fra Teosofisk Samfunn.

Både Annie Besant, Curuppumullage Jinarajadasa (som var blitt oppdratt av Leadbeater), og andre teosofer, forsvarte likevel hans rett til å mene hva han ville om onani.

Dette skyldtes ikke minst et nært vennskap gjennom mange år. Besant møtte Leadbeater i London i april 1894, og hevdet at han var klarsynt.[9] I et brev fra Leadbeater til Francisca Arundale, datert 25. august 1895, hevdet Leadbeater at Besant hadde utviklet klarsynte evner.[10] Gjennom mange år samarbeidet Besant og Leadbeater om det som ble betegnet som klarsynt forskning av atomenes struktur. De hevdet også at menneskers tanker var synlige for klarsynte som «tankeformer», og samarbeidet om publikasjonen av en bok om emnet i 1901.

Teosofisk samfunns andre president[rediger | rediger kilde]

Banaras Hindu University

Etter Oberst Henry Steel Olcott død i 1907, ble Annie Besant bevegelsens andre president. Under Besants vinger vendte Leadbeater tilbake i 1908. Samtidig ble hinduistiske synspunkter fremmet i større grad enn tidligere.

Oberst Olcott la ned et stort arbeide i å opprette buddhistiske skoler i India, under navnet Maha Bodhi Society. Blavatsky bygde sitt verk The Secret Doctrine på esoterisk jainisme som var «eldre enn Rigveda», og fordømte kastevesenet. I så måte representerte Annie Besant et paradigme-skifte, med vekt på aktivitetene i «Aryavarta» (det sentrale India).

Sammen med Dr. Bhagwan Das grunnla Annie Besant en ny skole for gutter, Central Hindu College, senere omdøpt til Benares Hindu University, i Kamachha, Varanasi. Dens formål var å bygge opp et nytt og fremtidig lederskap for India. Guttene levde som munker og brukte 90 minutter daglig til bønn og studier av hinduistiske tekster, i tillegg til å studere moderne vitenskap. Det tok tre år å samle inn penger til universitetet. De fleste pengene kom fra Indiske prinser.

Tankeformer[rediger | rediger kilde]

I 1901 publiserte Annie Besant og Leadbeater boken «Tankeformer». Der presenterte de sine studier av hvordan tankformer ser ut for klarsynte, illustrert av den britiske kunstneren John Varley. Boken påvirket nonfigurativ kunst og inspirerte kunstnerne Piet Mondrian, Wassily Kadinsky og indirekte også Edvard Munch. Også komponistene Alexander Scriban, Gustav Holst og Cyrill Scott brukte teosofiske forestillinger i sin kunst.

Krishnamurti-affæren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ordenen Stjernen i Øst

I 1889 fortalte Blavatsky en gruppe studerende innenfor Teosofisk Samfunn at bevegelsens hensikt var å forberede menneskeheten på en fremtidig verdenslærer, som skulle vende tilbake til jorden. I 1896, fem år etter Blavatskys død, ble utsagnet gjort offentlig av Annie Besant.[11] Verdenslærerens navn var Maitreya.

I april 1909 utløste dette utsagnet fatale konsekvenser, med Charles Webster Leadbeater i sentrum for begivenhetene. På en badestrand nær bevegelsens hovedkvarter i Adyar, hadde han studert to unge gutter. Da han prøvde å studere dem gjennom klarsyn, kom han frem til at den eldste av dem – Jiddu Krishnamurti, var bestemt for å bli «legemet for den nye verdenslæreren, Herren Maitreya».

Denne påstanden fikk han Annie Besant til å tro på, og i 1911 opprettet hun ordenen «Stjernen i Øst» for å forberede den nye verdenslærerens kommen.

Katherine Tingley i den amerikanske fraksjon anklaget Besant og Leadbeater for å pervertere Blavatskys budskap, og betvilte Leadbeaters motiver på grunn av hans homofile legning. I flere år pågikk det rettssaker om foreldreretten over de to guttene. Det endte med at den ble overdratt til Annie Besant, og de ble sendt på en skole i England.

Lederen av den tyske seksjon av Teosofisk samfunn, Rudolf Steiner, reagerte også på det sterkeste. På årsmøtet til den tyske seksjonen i 1913 ble det, mot fem stemmer, vedtatt at medlemskap i ordenen «Stjernen i Øst» var uforenelig med medlemskap i den tyske seksjon. Da Annie Besant skriftlig ba om en forklaring, erklærte Steiner at det ikke lenger eksisterte noen tysk seksjon. Han brøt ut og dannet Antroposofisk selskap.

Det hele munnet ut i et antiklimaks i 1929, da Jiddu Krishnamurti på et møte i Nederland oppløste ordenen, frasa seg tittelen «verdenslærer» og brøt all kontakt med Teosofisk Samfunn.

Krishnamurti erklærte sannheten som «et veiløst land», som ikke kan finnes i noen religion, men bare i menneskets indre. Allerede året før, kom han med følgende utsagn:

Sitat Ikke adlyd. Hvorfor skulle du adlyde? Hvorfor skal du underkaste deg andre? Fordi du har lyst til å godta det, skaper du autoriteter, og det er den giftige kilden, det frøet du må ødelegge. Sitat

Indias frihetskamp[rediger | rediger kilde]

Mahatma Gandhi i 1929
Indias flagg i 1917 ble tegnet av Annie Besant og Lokamanya Tilak
Annie Besant bidro til Indias selvstyre

Annie Besant opplevde aldri Indias selvstendighet. Hun var likevel drivkraften i uavhengighetsprosessen. Engasjementet startet i Indias Nasjonale Kongress, som var et debattforum som møttes en gang årlig og fattet politiske resolusjoner. Det var ingen permanent massebevegelse med en lokal administrasjon.

Dette fikk Charles Webster Leadbeater til å bryte kontakten med henne; han reiste til Sydney, Australia, og erklærte at Annie Besant hadde «mistet sitt klarsyn».

Da første verdenskrig brøt ut i Europa i 1914, ba Storbritannia om støtte fra Samveldet av nasjoner i krigen mot Tyskland. Annie Besant erklærte at «Englands behov er Indias mulighet [for selvstyre]», et ekko av et irsk nasjonalistisk slagord. Som redaktør for avisen New India, skrev hun kritiske artikler mot Englands koloni-styre og forsvarte Indias selvstyre.

Annie Besant arresteres (1917)[rediger | rediger kilde]

I 1916 deltok Annie Besant i grunnleggelsen av Home Rule League, og baserte selvstendighetskravet på irske modeller. For første gang hadde India et politisk parti som kjempet for uavhengighet. I motsetning til Kongresspartiet, arbeidet partiet på helårsbasis. Det var strukturelt oppbygd med lokalavdelinger, med makt til å mobilisere demonstrasjoner, folkemøter og politiske agitasjoner.

I juni 1917 ble Annie Besant arrestert og internert i en politistasjon plassert på et fjell, utenfor folkemassenes rekkevidde. Som symbol på sine politiske synspunkter, fikk hun likevel lov til å sette opp Indias røde og grønne flagg, som hun hadde vært med å tegne, i hagen. Arrestasjonen utløste sinne. Indias Nasjonale Kongress og All India Muslim League truet med landsomfattende aksjoner, dersom hun ikke ble løslatt. En av de som engasjerte seg i arrestasjonen av Annie Besant som politisk fange, og ga henne sin skriftlige støtte, var advokaten Mahatma Gandhi, som hadde vendt tilbake fra Sør-Afrika og kjempet mot rasisme.

Regjeringen ga etter, og kom med en innrømmelse om at Indisk selvstyre var regjeringens langsiktige mål. I september 1917 ble Annie Besant satt fri fra fengsel, og ble møtt med voldsomme velkomsthilsener fra folkemøter over hele India.

President i Indias Nasjonale Kongress (1917–1918)[rediger | rediger kilde]

Den eneste æresbesvisning hun fikk i løpet av sitt liv, kom i desember 1917, da hun som første kvinne ble president av Indias Nasjonale Kongress. Hun besatte embedet i et år.

Etter 1918 overtok Mahatma Gandhi, og hans nære samarbeidspartner Jawaharlal Nehru, som hadde fått sin utdannelse gjennom en tutor i Teosofisk Samfunn.

Frem til slutten av hennes liv, fortsatte Annie Besant gjennom brev, artikler og taler, å kjempe for Indias uavhengighet, ikke bare i India, men også under foredragsreiser i Storbritannia der hun holdt taler ikledt en indisk klesdrakt.

Annie Besants bortgang[rediger | rediger kilde]

Annie Besant døde den 20. september 1933 og etterlot seg datteren Mabel Besant-Scott. I Tower Hamlets, London, er gaten Annie Besant Close oppkalt etter henne. I 1946 bygde Jiddu Krishnamurti, Aldous Huxley, Dr. Guido Ferrando og Rosalind Rajagopal Happy Valley School, som nå er kalt Besant Hill School til minne om henne. Også distriktet Besant Nagar i Tamil Nadu er oppkalt etter henne.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Besant i 1880 årene
  • The Political Status of Women, 1874
  • The Gospels of Christianity and Freethought, 1874
  • On The Nature And The Existence Of God, 1875
  • The Gospel of Atheism, Freethought, London, 1876
  • The Law Of Population, 1877
  • My Path to Atheism. London, 1877.
  • Marriage, As It Was, As It Is, And As It Should Be: A Plea For Reform, 1878
  • A World Without God: A reply to Miss Frances Power Cobbe, 1885
  • Autobiographical Sketches, Freethought Publishing Company, London, 1885
  • Why I became a Theosophist, 1889
  • An Autobiography Illustrated, The Theosophical Society, Regent's Park, London, 2. utgave, august 1893
  • The riddle of life: And how theosophy answers it, 1897, ASIN B0008CERSQ
  • The Ancient Wisdom, 1898
  • Thought Forms, The Theosophical Publishing House Ltd 38 Great Ormond Street, London, W.C. 1, 1901, 2. opplag 1905, 3. opplag Percy Lund, Humphries & Co Ltd, The Country Press, Bradford, 1925
  • Bhagavad Gita (oversettelse), 1905
  • Death – and After?, Theosophical Manuals. No. 3., Theosophical Publishing Society, London and Benares, City Agents, Percy Lund Humphries & Co., Amen Corner, London, E.C., 1906
  • An Introduction to Yoga (16 foredrag holdt mellom 27.-30. desember 1907 i Benares under Teosofisk Samfunns 32-års jubileum), 1908
  • London Lectures of 1907, The Theosophical Publishing Society, London og Benares 1907; The Theosophist Office, Adyar, Madras, 1907, John Lane, New York, 1907, The Theosophical Book Concern, Chicago, 1907
  • Occult Chemistry: Investigations by Clairvoyant Magnification into the Structure of the Atoms of the Periodic Table and Some Compounds, 1908; Clairvoyant Observations on the Chemical Elements, revised edition (2. utgave) av A.P. Sinnet, London Theosophical Publishing House 1, Upper Woburn Place, W.C. 1., 1919
  • The Basis of Morality, Theosophical Publishing House, Adyar, Madras, India, 1915
  • India: A Nation, 1917
  • The Doctrine of the Heart, 1920
  • Mysticism
  • The Immediate Future
  • Initiation: The Perfecting of Man
  • Superhuman Men
  • Esoteric Christianity
  • The Freethinker's Textbook, Part II: Christianity: Its Evidences, Its Origin, Its Morality, Its History
Wikisource-logo.svg Wikisource: Author:Annie Wood Besant – originaltekst

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The History of Birkbeck: 1700s/1800s. Birkbeck, University of London. Besøkt 21. juli 2009.
  2. ^ Organization of Society: Industry under Socialism, by Annie Besant
  3. ^ George Bernard Shaw og H. G. Wilshire (redaktører): Fabian Essays in Socialism, 1. utgave London, desember 1889; 2. utgave: The Humboldt Publishing Co., New York, mai 1891
  4. ^ The First Five Lives of Annie Besant, s. 325
  5. ^ Brev til Florence Karl Kautsky (Stuttgart), London, 25. oktober 1891, Marx-Engels Werke, bind 37, s. 190-191, Berlin, Dietz, 1967.
  6. ^ Brev til Florence Kelley-Wischnewetsky (New York), London, 2. mai 1888, Marx-Engels Werke, bind 37, s. 58, Berlin, Dietz, 1967.
  7. ^ Lutyens: The Years of Awakening, 1975, s. 13
  8. ^ Brev til Karl Kautsky, Stuttgart, 30. april 1891, Marx-Engels Werke, bind 38, s. 88, Berlin, Dietz, 1967.
  9. ^ Jinarajadasa: Occult Investigations, s. 2
  10. ^ The Theosophist: Dr. Besant's First Use of Clairvoyance, oktober 1932, s. 11
  11. ^ Lutyens: Krishnamurti: The Years of Awakening, side 12

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Theodore Besterman: A Bibliography of Annie Besant, Theosophical Society in England, London, 1924
  • Curuppumullage Jinarajadasa: Occult Investigations. A description on the Work of Annie Besant and C. W. Leadbeater, The Theosophical Publishing House, Adyar – Madras, India, 1938
  • John Pudney: London Docks, Thames & Hudson, London, 1975, ISBN 0500270589
  • Roger Manvell: The trial of Annie Besant and Charles Bradlaugh, Elek, London, 1976
  • Sripati Chandrasekhar: «A Dirty, Filthy Book»: The Writing of Charles Knowlton and Annie Besant on Reproductive Physiology and Birth Control and an Account of the Bradlaugh-Besant Trial, University of California, Berkeley, 1981
  • Mary Lutyens: Krishnamurti: The Years of Awakening, John Murray, London, 1975, 2. opplag, Shamballa, 15. april 1997, ISBN 1570622884
  • Mary Lutyens: Krishnamurti – The Years of Fulfillment, John Murray, London, 1983
  • Arthur Hobart Nethercot: The first five lives of Annie Besant, Rupert Hart-Davis, London, 1961
  • Arthur Hobart Nethercot: The last four lives of Annie Besant, University of Chicago Press, 1963, ISBN 0226573176
  • Anne Taylor: Annie Besant: A Biography, Oxford University Press, 1991, ISBN 0192117963