Danmarks politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
National Coat of arms of Denmark.svg
Danmarks politiske system



Danmark er et parlamentarisk, representativt og demokratisk konstitusjonelt monarki med et flerpartisystem. Statsministeren er regjeringssjef og primus inter pares for Danmarks regjering, som er landets utøvende makt. Den lovgivende makta ligger både hos regjeringa og det danske parlamentet, Folketinget.

Danmark er en enhetsstat, men sterkt desentralisert. Danmarks offentlige sektor er en av de mest dsentraliserte i verden.[1] Etter en strukturreform i 2004 blei antallet kommuner redusert fra 271 til 98 og de 14 fylkene blei erstatta av 5 regioner.

Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Danmarks Riges Grundlov blei underskrevet i sin opprinnelige form den 5. juni 1849 av Frederik 7. Denne datoen markerte dermed overgangen fra enevelde til konstitusjonelt monarki. Seinere har grunnloven blitt endra flere ganger, blant annet i 1953, da man blant annet fikk kodifisert gjeldende parlamentarisk praksis. Samtidig blei Danmarks overhus, Landstinget, avskaffa.

Statsoverhode[rediger | rediger kilde]

Danmark er et konstitusjonelt monarki. Siden 1973 har dronning Margrethe 2. vært statsoverhode. Monarkiet går i arv i henhold til arvefølgen.

Danmarks regjering[rediger | rediger kilde]

Etter grunnloven velger monarken sjøl sine statsråder. Men i henhold til den samme grunnloven kan ingen regjering uten basis i Folketinget overleve lenge. Siden Danmark har et parlamentarisk system, så står regjeringa ansvarlig ovenfor Folketinget. I følge grunnloven kan ingen regjering overleve med et direkte flertall i mot seg. Det er forøvrig interessant å merke seg at det ikke er noe krav om at regjeringa skal ha et direkte flertall bak seg, kun at flertallet ikke direkte går i mot regjeringa. Dette muliggjør, i likhet med i Norge, mindretallsregjeringer som søker støtte fra sak til sak.

Folketinget[rediger | rediger kilde]

Folketinget består av 179 medlemmer (mandater) (inkludert to fra Færøyene og to fra Grønland). Medlemmene velges fra 19 valgkretser for en periode på fire år.

Folketingets arbeid ledes av Folketingets presidium, som foruten formannen, som velges ved hver folketingssamlings begynnelse, består av inntil fire nestformenn.

Etter et valg danner et eller flere partier regjering, og Folketingets komiteer konstituerer seg. Alle Folketingets medlemmer kan stille lovforslag, som deretter behandles dels i Folketingssalen (hvor førstebehandling, andrebehandling og tredjebehandling finner sted) og dels i komiteene.

Samtidig med at det i 1915 blei innført allmenn stemmerett for både kvinner og menn innførte man også forholdstallsvalg. Mandatene blir regna ut etter St. Laguës metode med 1,4 som første delinggstall. Kombinert med utjevningsmandater og en lav sperregrense, gir valgordninga et høyt samsvar mellom velgeroppslutning og andel mandater.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Politiske partier i Danmark

Danmark har et flerpartisystem med for tida sju partier representert i parlamentet. De fire eldste og historisk mest betydningsfulle partiene er Det Konservative Folkeparti, Socialdemokraterne, Venstre og Det Radikale Venstre. Ikke desto mindre har små, nyere partier de seineste åra hatt godt tak i visse befolkningsgrupper. De danske partiene har derfor vært under en konstant press for å utvikle og fornye seg.

Ingen partier har akkurat samme struktur og oppbygning. Det er imidlertid vanlig for partiene å ha:

I de fleste tilfeller vil de som velges inn til Folketinget på partiets lister danne sin egen folketingsgruppe, som utvikler og former partipolitikken i Folketinget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ P.M. Christensen og L. Togeby, "Power and Democracy in Denmark: Still a viable Democracy", i Scandinavian Political Studies, 29, 2006, s. 118-122