Gullstandard
Gullstandarden er et blandingssystem mellom bruk av bankkreditt og gull som penger. Gullstandarden oppstod med de første bankene og var vanlig inntil den ble avskaffet av de fleste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet. Under en gullstandard består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt som er mer praktisk for handel med store beløp, men bankenes reserver består av gull, ikke lån fra sentralbanken. Reservene er begrenset til hvor mye gull som finnes, men utover det kan pengemengden øke og minke i forhold til reservene.
Gullstandarden var bakgrunnen for produksjonen av sedler. Siden en mynt var sin verdi i gull skulle sedlene fungere som et verdipapir som viste at eieren av seddelen hadde rett til å gå inn i den utstedende bank og ta ut den mengden gull som seddelen viste.
Gullstandarden tillot pengemengden å vokse seg ca. 10 ganger så stor som når kun gull var penger gjennom fraksjonsreservesystemet. Store kostnader i forbindelse med 1. verdenskrig gjorde at flere land droppet gullstandarden og lot sentralbanken låne bankene reserver istedet i form av sentralbanksedler. Under den store depresjonen da pengemengden sank med 1/3 på slutten av 20-tallet droppet de fleste andre land også gullstandarden.
Norge avskaffet gullstandarden i 1931.
USA avskaffet gullstandarden i 1933 for egne borgere og deretter gjorde eierskap av gull ulovlig og deretter devaluerte Franklin Roosevelt dollaren med 40 %, men beholdt en internasjonal gullstandard frem til 15. august 1971. Det betydde at mens en vanlig borger ikke kunne gå til sentralbanken og kreve gull fra Federal Reserve, så kunne andre sentralbanker frem til 1971 gjøre det. Dollaren oppnåde med det en posisjon som valuta for internasjonal handel siden dollarens verdi var sikret i gull.
