Separatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Separatisme er kampen for politisk løsrivelse fra en stat, med sikte på å etablere en ny, uavhengig stat for en region eller en befolkningsgruppe. Gruppen kan være definert av kulturelle, etniske eller religiøse kjennetegn som grunnlag for en nasjonal identitet.[1][2][3]

Den amerikanske borgerkrigen begynte da i 1861 da sørstatene brøt ut av USA.

Separatisme kan være knyttet til ideen om rett til nasjonal selvbestemmelse.[4] Prinsippet fikk særlig betydning i tiden etter første verdenskrig, da det ble lagt til grunn for fredsslutningen og oppsplittingen av flernasjonale imperier i selvstendige nasjonalstater. Retten til nasjonal selvbestemmelse ble etter andre verdenskrig nedfelt i FN-pakten. Selv om hensikten her gjaldt kolonifrigjøring, kan påkallelse av prinsippet ligge til grunn for separatisme også fra allerede selvstendige stater.[trenger referanse] Baskerland og Korsika har hatt separatistbevegelser.[4] Catalonia har forhandlet frem betydelig indre selvstyre fra Spanias sentrale myndigheter.[1] Katalansk uavhengighetsbevegelse innledet i 2017 en politisk krise i Spania da Catalonias parlament 27. oktober 2017 erklærte selvstendighet. Den spanske regjeringen fikk deretter fullmakt av Spanias senat til å overta styringen av regionen. Dette er første gang artikkel 155 i Spanias grunnlov av 1978 er blitt brukt. Carles Puigdemont ble avsatt.[5][6][7] Sentralmyndigheten bestemte også at det skal holdes nyvalg i Catalonia 21. desember 2017.[8]

Målet for separatisme kan være opprettelsen av en ny, selvstendig stat for den gruppen som kjemper for løsrivelse. Kurdiske grupperingers kamp for løsrivelse fra Tyrkia, Syria og i Irak, med mål å grunnlegge staten Kurdistan, er et eksempel på separatisme i en folkegruppe som befolker flere stater.[9][10][11] Et annet eksempel er Tsjetsjenia, der enkelte ønsker løsrivelse fra Russland, eller Sri Lanka der grupper blant tamilene vil gjøre de tamilske områdene til en selvstendig stat.

Målet for separatister kan også være irredentisme,[12] det vil si gjenforening med et annet land. Et eksempel på dette er nasjonalistiske grupperinger i Nord-Irland, som ønsker gjenforening med Irland.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Veggeland, Noralv (2000). Den nye regionalismen. Fagbokforl. ISBN 8276746896. 
  2. ^ Horowitz, D. L. (1981). Patterns of ethnic separatism. Comparative Studies in Society and History, 23(2), 165-195. «In the analysis of ethnic separatism and secession, two approaches can be distinguished. One is to ask what forces are responsbile for the general upsurge in secessionist movements, from Burma te-Biafra and Bangladesh, from Corsica to Quebec, and from Eritrea to the Southern Philippines. Another approach is to ask what moves certain territorially discrete ethnic groups to attempt to leave the states of which they are a part (or at least to secure substantial territorial autonomy), whereas other groups, also regionally concentrated, make no such attempts.»
  3. ^ Siroky, D. S., & Cuffe, J. (2015). Lost autonomy, nationalism and separatism. Comparative Political Studies, 48(1), 3-34.
  4. ^ a b Østerud, Øyvind (1984). Nasjonenes selvbestemmelsesrett. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200071855. 
  5. ^ Booth, William; Rolfe, Pamela (27. oktober 2017). «Spain’s Senate gives Madrid power to take over Catalonia after region declares independence». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 27. oktober 2017. 
  6. ^ Al Jazeera om §155 i Spanias grunnlov
  7. ^ Aftenposten: Sparker Catalonias politisjef
  8. ^ NRK: Dagen derpå i Catalonia
  9. ^ Lyon, A. J., & Uçarer, E. M. (2001). Mobilizing ethnic conflict: Kurdish separatism in Germany and the PKK. Ethnic and Racial Studies, 24(6), 925-948.
  10. ^ Aras, B., & Karakaya Polat, R. (2008). From conflict to cooperation: Desecuritization of Turkey's relations with Syria and Iran. Security Dialogue, 39(5), 495-515.
  11. ^ Aykan, M. B. (1999). The Turkish‐Syrian Crisis of October 1998: A Turkish View. Middle East Policy, 6(4), 174-191.
  12. ^ Engene, Jan Oskar (1994). Europeisk terrorisme. Tano. ISBN 8251831903. 
  13. ^ Reinares, F. (2004). Nationalist separatism and terrorism in comparative perspective. In Root Causes of Terrorism (pp. 137-148). Routledge.