Winfield Scott

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Winfield Scott
Old Fuss and Feathers, Grand Old Man of the Army
General Winfield Scott i 1861 av Brady viser Scott som øverstkommanderende for US Army.
Født13. juni 1786[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dinwiddie County i Virginia
Død29. mai 1866 (79 år)
West Point i New York
BeskjeftigelseOffiser, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Commanding General of the United States Army Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollege of William and Mary
EktefelleMaria De Hart Mayo[5]
Lucy Baker[5]
FarCapt. William Scott[5]
MorAnn Mason[5]
BarnMarcella Scott[5]
John Baker Scott[5]
PartiWhig Party
NasjonalitetUSA
GravlagtWest Point Cemetery
UtmerkelserKongressens gullmedalje
TroskapUSA
VåpenartUnion Army, United States Army
Tjenestetid1808–61
Militær gradGeneralløytnant
KommandoerUS Army
Deltok i1812-krigen
Seminolekrigene
Black Hawk-krigen
den mexicansk-amerikanske krig
den amerikanske borgerkrig
Signatur
Winfield Scotts signatur
Winfield Scott på Commons

Winfield Scott (født 13. juni 1786, død 29. mai 1866) var en amerikansk general og tapende presidentkandidat for Whigpartiet i 1852. Han var kjent som «Old Fuss and Feathers» og «Grand Old Man of the Army», og han en lengre karriere som general enn noen andre i USAs historie. Mange historikere regner ham som den dyktigste amerikanske kommandanten i sin tid. I løpet av den femti år lange karrieren, ledet han styrker i 1812-krigen, den mexicansk-amerikanske krig, Black Hawk-krigen, andre seminolekrig og i en kort stund den amerikanske borgerkrigen. Han kom opp med Unionens strategi kjent som Anakonda-planen som ble brukt for å beseire Konføderasjonen. Han tjenestegjorde som øverstkommanderende for US Army i 20 år, lenger enn noen andre innehaver av embetet.

Han var nasjonalhelt etter krigen mot Mexico og tjenestegjorde som militærguvernør i Mexico by. Han hadde så stor respekt at Whigpartiet kastet sin egen sittende president, Millard Fillmore, for å nominere Scott som presidentkandidat i valget i 1852. Scott tapte for demokraten Franklin Pierce, men forble en populær nasjonal figur. Han ble midlertidig forfremmet til generalløytnant og ble dermed den første amerikaner siden George Washington som hadde denne graden.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Winfield Scott ble født på familieplantasjen «Laurel Branch» i Dinwiddie County nær Petersburg.[6] Han ble utdannet ved College of William & Mary og var advokat og korporal i kavaleri-militsen i Virginia før han fikk verv som kaptein i artilleriet i 1808. Scotts tidlige år i hæren var urolige. Han ble suspendert for ett år etter en krigsrett for ulydighet etter å ha kritisert sin general, den feige og korrupte James Wilkinson.

1812-krigen[rediger | rediger kilde]

Oberstløytnant Scott fikk under 1812-krigen kommandoen for en amerikansk landgangsstyrke midt i slaget ved Queenston Heights, i dagens Ontario-provins i Canada, i oktober 1812, men ble tvunget til å overgi seg etter at medlemmer av New York-militsen nektet å krysse grensen inn i Canada til støtte for invasjonen.

Året etter ble Scott løslatt i en fangeutveksling. Han dro tilbake til Washington, DC, for å legge press på senatet for å straffe britiske krigsfanger som hevn på den britiske henrettelsen av tretten amerikanske krigsfanger av irsk opprinnelsen som ble tatt ved Queenston Heights. Britene regnet dem som britiske undersåtter og forrædere. Senatet skrev vedtaksforslaget på Scotts oppfordring, men president James Madison nektet å gjennomføre det da han mente at henrettelse av krigsfanger var uverdig for en sivilisert nasjon.

Oberst Scott planla og ledet erobringen av Fort George i mai 1813 på den canadiske siden av Niagara-elva. Operasjonen som brukte landganger over Niagara og på kysten av Ontariosjøen, tvang britene til å oppgi fortet. Det var en av de best planlagte og gjennomførte operasjonene i krigen. Scott ble forfremmet til midlertidig brigadegeneral i mars 1814. Han ledet den første brigaden til den amerikanske hæren i Niagara-felttoget i juli 1814 og vant en betydelig seier i slaget ved Chippewa. Han ble såret under det blodige slaget ved Lundy's Lane sammen med den amerikanske kommandanten, generalmajor Jacob Brown og den britisk/canadiske kommandanten, generalløytnant Gordon Drummond. Scotts sår fra Lundy's Lane var så alvorlige at han ikke kom tilbake i aktiv tjeneste i resten av krigen.

Scott fikk kallenavnet «Old Fuss and Feathers» for at han insisterte på militær oppførsel og disiplin i den amerikanske hæren som for det meste bestod av frivillige. I sine egne felttog foretrakk general Scott å bruke en kjerne av regulære soldater når det var mulig. Scott bekymret seg kontinuerlig for sine menns velferd, noe som førte til en tidlig krangel med general Wilkinson over en helseskadelig bivuakk. Det viste seg at den befant seg på grunn som Wilkinson eide. Under et tidlig utbrudd av kolera på en post under hans kommando, var Scott den eneste offiseren som personlig ble værende for å pleie de innrullerte rammede mennene.

Underkjennelse og tårenes sti[rediger | rediger kilde]

Under administrasjonen til president Andrew Jackson samlet Scott styrker til bruk mot staten Sør-Carolina i underkjennelseskrisen. Hans taktfulle diplomati og bruken av hans garnison i å slukke en storbrann i Charleston bidro til å dempe krisen.

Scott erstattet John Wool som kommandant for de føderale styrkene i Cherokee-nasjonen i 1832. Andrew Jackson var uenige i høyesterettens syn på cherokeenes rett til selvstyre. Jackson overbeviste i 1835 en minoritetsgruppe av cherokeer til å signere New Echota-traktaten. Scott overtok kommandoen over «Army of the Cherokee Nation» med hovedkvarter i Fort Cass og Fort Butler i 1838 på ordre fra Jackson. President Martin Van Buren som hadde vært Jacksons utenriksminister og senere visepresident, beordret så Scott til å tvangsforflytte alle cherokeer som enda ikke hadde flyttet vestover i henhold til traktaten.[7]

Statue av Winfield Scott på Scott Circle i Washington, D.C..

Scott ankom New Echota i Cherokee-nasjonen den 6. april 1838, og han delte nasjonen umiddelbart i tre militærdistrikter. Han satte 26. mai som starten for den første fasen i fjerningen. Denne første fasen involverte senere cherokeene i Georgia. Han måtte bruke 4000 militsmenn i stedet for regulære soldater fordi de regulære soldatene ikke hadde kommet som lovet. Scott foretrakk derimot regulære som i motsetning til militsmenn ikke forsøkte å berike seg på fjerningen. Noen av militsmennene hadde f.eks. allerede gjort krav på cherokeers eiendommer.[8]

I en biografi om Scott, nevner Eisenhower hvordan Scott ikke var entusiastisk for fjerningen av cherokeene og var til og med bekymret for rettferdigheten i det.[9] De moralske implikasjonene i Van Burens politikk (og til hans forgjenger, Jackson) gjorde ikke ordrene hans enkle. Men som offentlig tjenestemann, riktignok ikke et valgt embete, måtte han følge ordre. Alt han kunne gjøre var å forsikre seg om at cherokeene ble behandlet skikkelig. I sine instruksjoner til militsmennene minnet han dem om at hardhendt og grusom behandling ville være «forkastelig for generøs sympati i hele det amerikanske folk». Mange, som John Quincy Adams, var mot denne fjerningen og la skylden på «sørlige politikere og eiendomsspekulanter».[10] Han gav også styrkene sine streng beskjed mot å skyte på flyktninger de kunne komme til å pågripe dersom de ikke «holder stand og gjør motstand». I tillegg ble han svært detaljert i å hjelpe de svake: «Hester eller ponnier bør brukes for å være cherokker som er for syke eller svake til å marsjere.» Også «spedbarn og eldre, sinnssyke og kvinner i en hjelpeløs tilstand» fortjener «særlig oppmerksomhet, som den modige og humane vil forsøke å hjelpe etter nødvendigheten i de forskjellige tilfellene.»[10]

Men Scotts gode intensjoner var ikke nok til å beskytte cherokeene fra forferdelige overgrep, særlig fra det «lovløse uorganiserte som fulgte i hælene på soldatene for å rane og plyndre.»[10] På slutten av den første fasen av fjerningen i august 1838, hadde 3000 cherokeer forlatt Georgia og Tennessee og dratt til Indianerterritoriet, men ytterligere 13 000 forble i sine leirer. Takket være innblandingen til John Ross i Washington, ville disse cherokeene, sier Eisenhower, reise «på egen hånd, ubevæpnet og fri fra overoppsynet til militsmenn eller regulære soldater.»[11] Selv om hvite entreprenører, dampskipeiere og andre som tjente på å skaffe mat og tjenester for regjeringen protesterte, nølte ikke Scott med å utføre denne nye politikken til tross for den avgåtte Andrew Jacksons krav til statsadvokaten om at Scott skulle erstattes av en annen general og Ross bli arrestert.[12] I løpet av noen måneder hadde alle cherokeer i Nord-Georgia, Tennessee og Alabama som ikke kunne flykte, blitt tatt til fange eller drept. Cherokeene ble samlet sammen og holdt i innhengninger med lite mat og plaget av rotter, ifølge noen rapporter. Menig John G. Burnett skrev senere at «fremtidige generasjoner vil lese og fordømme hendelsen, og jeg håper virkelig at ettertiden vil huske at menige soldater som meg selv, og som de fire cherokeene som ble tvunget av general Scott til å skyte en indianerhøvding og hans barn, måtte utføre ordrene fra våre overordnede. Vi hadde ikke valg i saken.»[13][14]

Over 4000 cherokeermenn, kvinner og barn døde i denne inngjerdingen selv før de startet reisen vestover. Da de første gruppene som ble drevet vestover døde i stort antall i varmen, bønnfalte cherokeene Scott om å utsette den andre fasen av fjerningen til etter sommeren, noe han gjorde. Fast bestemt på å følge dem som en observatør, forlot Scott Athens den 1. oktober 1838 og reiste med den første gruppen på tusen mennesker, inkludert både cherokeer og svarte slaver, så langt som til Nashville hvor han fikk klare ordrer om å reise tilbake til Washington for å ta seg av problemer på den canadiske grensen.[15] Fjerningen av cherokeene ble senere kjent som Tårenes sti.[16]

I et nytt oppdrag hjalp han til med å dempe spenningen mellom embetsmenn i staten Maine og den britiske-canadiske provinsen New Brunswick i den uerklærte og ublodige Aroostook-krigen i mars 1839.

Scott ble utnevnt til generalmajor som da var den høyeste graden i US Army, og øverstkommanderende som et resultat av sin suksess. Han tjenestegjorde i denne stillingen frem til 1861.

Den mexicansk-amerikanske krig[rediger | rediger kilde]

General Winfield Scott i slaget ved Veracruz.

Under den mexicansk-amerikanske krig ledet Scott den sørlige av de to amerikanske hærene. Zachary Taylor ledet den nordlige arméen som bestod av militsmenn og frivillige.

Scott og hans regulære soldater gikk i land ved Veracruz, hjulpet av en av hans stabsoffiserer, kaptein Robert E. Lee, og kanskje inspirert av William H. Prescotts History of the Conquest of Mexico, fulgte han den omtrentlige ruten som Hernán Cortés brukte i 1519 og angrep Mexico by. Scotts motstander i dette felttoget var den mexicanske presidenten og generalen Antonio López de Santa Anna. Til tross for høy varme, nedbør og vanskelig terreng, vant Scott slagene ved Cerro Gordo, Contreras/Padierna, Churubusco og Molino del Rey. De angrep så fortet Chapultepec den 13. september 1847. Byen overgav seg etterpå.

72 menn fra den mexicanske St. Patrick-bataljonen som bestod av amerikanske desertører som hadde sluttet seg til den mexicanske hæren, ble tatt til fange under Churubusco og ført til Scott, hadde han et stort problem. Straffen for desertering i krig var død ved hengning. Scotts hær stod fremdeles overfor en farlig fiende og mulige opprør, derfor førte han fangene frem for krigsretten.[17] Eisenhower sier at mennene ble stilt for retten i to grupper. Rettssakene ble gjennomført rettferdig av midlertidig oberst John Garland og oberst Bennet Riley. På grunn av at alle mennene ble tatt med mexicanske uniformer, ble de funnet skyldig og dømt til hengning. Scott var derimot bekymret for den raske kjennelsen. På den andre siden ønsket ikke Scott å fremmedgjøre den mexicanske opinionen som nå hadde gjort desertørene til nasjonalhelter[17]. Han visste også at desertørene var irskfødte katolikker som hadde desertert Taylors militshær på grunn av at de skal ha følt seg dårlig behandlet av dem og hadde vært vitner til overgrep «nok til å få himmelen til å gråte» mot mexicanske katolikker.[18][19]

På den andre siden følte Scott også at han måtte gjøre noe for å rettferdiggjør rettssakene og dommene. Han hadde aldri mistet interessen for lovgivning fra sine tidlige dager, og han konkluderte med at noen fortjente mindre straff og satt derfor oppe om nettene i forsøk på å finne unnskyldninger for å unngå den universelle gjennomføringen av den strengeste straff.[20] Til slutt godkjente han dødsstraff for 50 av de 72 San Patricios, men benådet senere fem og reduserte straffen for 15 andre, inkludert lederen, sersjant John Riley[20]. Dette gjorde at resten av dem skulle henrettes, seksten av dem ble hengt den 10. september 1847 mens Scott planla sitt angrep på Mexico by, fire andre dagen etter, og resten ble overført til oberst William Harney for henrettelse ved et senere tidspunkt. Eisenhower bemerker at Harney brukte oppfinnsomheten sin til å gjøre opplevelsen så forferdelig som mulig. Derfor, da dagen kom, plasserte han hver desertør på en muldyrkjerre med et rep rundt nakken som var festet til en felles galge. Så, under slaget ved Chapultepec, akkurat idet det amerikanske flagget skulle til å stige over murene på den mexicanske festningen, beordret han bødlene om å gi muldyrene et piskeslag, noe som fikk dyrene til å hoppe fremover og etterlot desertørene i løse lufta.[21] Noen hevder at dette gav enda et plett på Scotts rulleblad, siden tilfellet brøt tallrike regler for krig. Men Eisenhower tillegger hendelsen Harney[21]. Under politiske intriger senere i livet ignorerte Scott åpent at denne hendelsen noen gang skjedde og erklærte at «ingen [ire]... skal noen gang ha vendt ryggen sin mot fiende eller venn.»[22][23][24]

Han ble avholdt av mxicanske sivile og amerikanske myndigheter som militærkommandant i Mexico by, først og fremst på grunn av hans psifiserende politikk og rettferdighet. Da han innførte sin unntakstilstand i Mexico for å forhindre plyndring, voldtekt, mord osv.), ble alle som forbrøt seg mot denne, både mexicanere og amerikanere, behandlet likt.[25] Bortsett fra hans militære karriere, førte Scotts forfengelighet og hans korpulense til en fengende frase som skulle hjemsøke ham i resten av hans politiske liv. I et brev skrevet til krigsminister William Marcy hvor han klaget om delingen av kommandoen mellom ham og general Taylor, hevdet han at han hadde akkurat reist seg «omtrent kl. 18.00 idet jeg satte meg for hastig å spise suppe».[26] Polk-administrasjonen ønsket å sabotere Scotts rykte og publiserte brevet, og frasen dukket opp i politiske tegninger og folkesanger i resten av hans liv. Et annet brev fra Scott til Marcy bemerket Scotts ønske om ikke å «ha et bål i sin rygg (fra Washington) mens møtte et bål foran fra mexicanerne»[26].

Et annet eksempel på Scotts forfengelighet var hans reaksjon på å tape i sjakk mot en ung gutt fra New Orleans som het Paul Morphy i 1846. Scott taklet ikke sitt nederlag for det åtte år gamle sjakkgeniet særlig godt.[27] Disse er selvfølgelig mindre svakheter ved siden av Scotts anerkjente militærkarriere for sitt land. Da seierherren i slaget ved Waterloo, hertugen av Wellington, hørte at Scott hadde lyktes mot alarmerende odds i å ta Mexico by, utropte han Scott til «den største nålevende general.»[28]

Winfield Scott omtrent på den tiden da han stilte til valg som presidentkandidat.

Politikk[rediger | rediger kilde]

The Game-cock & the Goose, en whigtegning som favoriserte Winfield Scott.

I presidentvalget i USA 1852 avstod Whigpartiet fra å nominere sin sittende president, Millard Fillmore som hadde overtatt presidentskapet da helten fra den mexicansk-amerikanske krigen døde, general Zachary Taylor. Ehigene forsøkte å gjenta sin valgsuksess ved å skyve Fillmore til side og nominere Scott som stod ovenfor demokraten Franklin Pierce. Men nominasjonsprosessen overskygget selve valget:

Flere problemer kom fra rivalisering innad enn fra demokratene, whigene stemte 53 ganger før de nominerte den mexicansk-amerikanske helten Winfield Scott. Delegatene bestemte seg så enstemmig for å godkjenne plattformen med unntak av den sentrale valgkampsaken som krevde «utsettelse» i kompromisset i 1850, «vedtaket kjent som Fugitive Slave laws inkluderte.» Saken ble vedtatt med 212 mot 70, og motstanden kom hovedsakelig fra Scotts tilhengere. Den gamle soldaten stod ovenfor uenighet i Whigs rekker og forsøkte å løse dilemmaet hans ved å annonsere at «jeg aksepterer nominasjonen med resolusjonene som følger med.» Dette fikk whiger som var mot slaveriet til så svare, «vi aksepterer kandidaturet, men vi spytter på plattformen.»

James Rawley[29]

Scotts rykte som slaverimotstander undergravde hans støtte i sør, mens partiets plattform for slaveri ødela støtten i nord, og Scotts motstander var en mexicansk-amerikansk krigsveteran også. Pierce ble valgt i en overveldende seier og etterlot Scott med valgmannsstemmene i Massachusetts, Vermont, Kentucky og Tennessee[29].

Til tross for hans nederlag i valget var Scott fremdeles en svært populær nasjonalhelt. Scott ble i 1855 gjennom et spesialvedtak i kongressen gitt midlertidig forfremmelse til generalløytnant, noe som gjorde ham til den andre i amerikanske militærhistorie, etter George Washington, som hadde denne graden.

Scott reiste i 1859 til Pacific Northwest for å avslutte en krangel med britene over San Juan Island som hadde eskalert til den såkalte grisekrigen. Den gamle generalen etablerte et godt forhold til britene og klarte å inngå en fredelig resolusjon.

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Anakonda-planen

Tegning fra 1861 av Scotts «Anakonda-plan» for å knuse Sørstatene.

Den eldre Scott visste at han ikke var i stand til å gå ut i aktiv krigføring som Unionens øverstkommanderende i begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen. Han var for stor til å stige opp på eller ri hesten sin. Han tilbød kommandoen over den føderale hæren til oberst Robert E. Lee. Men Virginia forlot Unionen i april 1861, og Lee trakk seg fra kommandoen over de føderale feltstyrkene som forsvarte Washington, D.C.. Den kommandoen ble overført til brigadegeneral Irvin McDowell. Han var født og oppvokst i Virginia, men Scott forble lojal ovenfor nasjonen han hadde tjenestegjort for i nesten hele sitt liv og nektet å trekke seg da hjemstaten løsrev seg.

Scott trodde ikke på at en rask seier var mulig for de føderale styrkene. Han laget en langtidsplan for å beseire Konføderasjonen ved å okkupere nøkkelområder som Mississippi-elva og nøkkelhavner ved atlanterhavskysten og Mexico-gulfen, for så å bevege seg mot Atlanta. Denne Anakonda-planen ble latterliggjort i pressen. Men i grove trekk var dette strategien som Unionen faktisk brukte, særlig på den vestlige krigsskueplassen og den vellykkede marineblokaden av de konfødererte havnene. Den ble fortsatt i 1864 av general Ulysses S. Grant og utført av general William Tecumseh Sherman i hans Atlanta-felttog og Shermans marsj til havet.

Inngravering av Winfield Scott.

Scotts fysikk førte til tvil om hans utholdenhet. Han led av urinsyregikt og revmatisme og vekta hans hadde øket til over 135 kg, noe som førte til at det gamle kallenavnet «Old Fuss and Feathers» i stedet ble «Old Fat and Feeble». Generalmajor George B. McClellan, feltkommandanten, var ulydig og ambisiøs. Politisk press fra McClellans støttespillere i kongressen førte til Scotts oppsigelse den 1. november 1861. McClellan etterfulgte ham deretter som øverstkommanderende.[30]

General Scott levde til å oppleve Unionens seier i borgerkrigen. Han døde ved West Point i New York og er gravlagt i West Point Cemetery.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Scott tjenestegjorde under samtlige presidenter Jefferson til Lincoln, totalt 14 administrasjoner, og var i aktiv tjeneste under 13 av dem, totalt 47 år i tjeneste. Historikerne rangerte ham høyt både som strateg og som kommandant på slagmarken.

«Traktatshuset» var det eksakte stedet hvor høvding Keokuk og general Scott signerte en avtale om å gjøre slutt på Black Hawk-krigen i Davenport i 1832. Huset har senere blitt flyttet fra dets opprinnelige plassering. Huset ble fullført i 1833 av Antoine LeClaire.

General Winfield Scott Hancock og flaggkommandør Winfield Scott Schley ble oppkalt etter general Scott.

Scott som taktikker[rediger | rediger kilde]

Scott oversatte etter 1812-krigen flere napoleonske manualer til engelsk. På forespørsel fra krigsdepartementet punliserte Scott Abstract of Infantry Tactics, Including Exercises and Manueuvres of Light-Infantry and Riflemen, for the Use of the Militia of the United States[31] i 1830 til bruk blant de amerikanske militsene.

Scott skrev i 1840 Infantry Tactics, Or, Rules for the Exercise and Maneuvre of the United States Infantry.[32] Dette verket i tre bind var standard drillmanual for US Army frem til William J. Harddes Tactics ble publisert i 1855.

General Scott var svært interessert i den profesjonelle utviklingen av kadetter ved US Military Academy.[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Winfield-Scott, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID scottw0[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kindred Britain, oppført som Gen. Winfield Scott, Kindred Britain ID I4334[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Autorités BnF, BNF-ID 135649631[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Eicher, s. 475.
  7. ^ Garrison, Tim Alan, The Legal Ideology of Removal: The Southern Judiciary and the Sovereignty of Native American Nations (Athens: University of Georgia Press, 2002)
  8. ^ Eisenhower, John S.D., Agent of Destiny: The Life and Times of General Winfield Scott (New York: The Free Press, 1997), 188-91.
  9. ^ Eisenhower, 189.
  10. ^ a b c Eisenhower, 190.
  11. ^ Eisenhower, 191-3.
  12. ^ Eisenhower, 193.
  13. ^ Trail of Tears, Cherokee North Carolina website.
  14. ^ Cherokee Nation official website Arkivert 9. oktober 2008 hos Wayback Machine. John Burnett's Story of the Trail of Tears
  15. ^ Eisenhower, 194-5
  16. ^ A Brief History of the Trail of Tears Arkivert 7. april 2008 hos Wayback Machine., Cherokee Nation website.
  17. ^ a b Eisenhower, 287-8.
  18. ^ Chichetto, James Wm., «General Winfield Scott's Policy of Pacification in the Mexican American War of 1846-1848,» Combat Literary Journal, Volume 5, Number 4, Fall/Oct., 2007, 4-5.
  19. ^ Scott kommenterte Taylors innledende okkupasjon i et brev til krigsminister William Marcy: «Sir, vår milits og frivillige [under Taylor], dersom en tidel av det som blir sagt er sant, har begått udåder, forferdeligheter, i Mexico, nok til å få himmelen til å gråte, og enhver amerikaner med kristen moral, rødmer for sitt land. Mord, ran, voldtekt av mødre og døtre i nærvær av bundete mannlige familiemedlemmer, har blitt vanlig langs hele Rio Grande. I var forbløffet med hva jeg hørte, ikke fra mexicanere og regulære alene, men også fra respektable individuelle frivillige, fra mannskapet på våre dampskip.»Ibid.,5.
  20. ^ a b Eisenhower, 288.
  21. ^ a b Eisenhower, 297.
  22. ^ peskin, Allan, Winfield Scott and the Profession of Arms, Kent State University Press, 2003, ISBN 0873387740, s. 212.
  23. ^ I et privat brev til William Robinson sa Scott dette om sine irsk-amerikanske soldater: «I Mexico anslo vi antallet personer, som var født i utlandet, til rundt 3500, og av disse var mer enn 2000 irske. Hvor mange av dem som har blitt naturaliserte, vet jeg ikke. Men jeg er overbevist om at syv ut av ti hadde i det minste erklært sine intensjoner, etter loven, om å bli borgere. Det er farlig, eller ondskapsfullt å skille, men sannheten krever av meg å si det, at av våre irske soldater, med unntak av noen få som deserterte general Taylor og hadde aldri tatt naturaliseringseden, ikke en noen gang vendte ryggen til fienden eller lot være i å rykke frem i angrepet. De fleste utlendinger, gjennom fødsel, oppførte seg også trofast og edelt.» Chichetto, 5.
  24. ^ Ved en annen anledning bemerket Scott til Robinson: «I mitt nylige felttog i Mexico, var en svært stor andel av mennene under min kommando dine landsmenn (irske), tyske osv. Jeg bevitnet med beundring deres mot, troskap og styrke i å opprettholde vårt flagg i møte med enhver fare. De matchet hverandre, og våre innfødte soldater i samme rekker, i patriotisme, stødighet og heroisk mot, jeg var glad for å kalle dem brødre på slagmarken, slik jeg alltid vil hilse dem som landsmenn hjemm.» Ibid.
  25. ^ Ibid., 4.
  26. ^ a b Sargent, Nathan. Public Men and Events from the Commencement of Mr. Monroe's Administration. 1875, J.B. Lippincott & Co., s. 297.
  27. ^ Patricia Brady, Arts and Entertainment in Louisiana‎, (2006) p. 465
  28. ^ Johnson, Timothy D., Winfield Scott (Lawrence, Kansas: University of Kansas Press, 1998), 1.
  29. ^ a b Rawley, James A. (1979). Race & Politics: "Bleeding Kansas" and the Coming of the Civil War. Lincoln, Nebraska: University of Nebraska Press. s. 19-21. ISBN 0803238541. 
  30. ^ Mr. Lincoln's White House: an examination of Washington DC during Abraham Lincoln's Presidency Arkivert 7. mars 2016 hos Wayback Machine.
  31. ^ Abstract of Infantry Tactics, Including Exercises and Manueuvres of Light-Infantry and Riflemen, for the Use of the Militia of the United States
  32. ^ Infantry Tactics, Or, Rules for the Exercise and Maneuvre of the United States Infantry
  33. ^ Waugh, John, The Class of 1846: From West Point to Appomattox: Stonewall Jackson, George McClellan, and Their Brothers, Ballantine Books, 1999, ISBN 0-345-43403-X.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Darrow, Pierce (1821). Scott's Militia Tactics; Comprising the Duty of Infantry, Light-Infantry and Riflemen, 2nd ed. Hartford: Oliver D. Cooke. 
  • Eicher, John H. og Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.*Eisenhower, John S.D., Agent of Destiny: The Life and Times of General Winfield Scott, University of Oklahoma Press, 1999, ISBN 0-8061-3128-4.
  • Elliott, Charles Winslow, Winfield Scott: The Soldier and the Man, 1937.
  • Forney, John Wien (1880). The Life and Military Career of Winfield Scott Hancock. New York: United States Book Company. 
  • Headley, Joel Tyler (1861). The Life of Winfield Scott. New York: Charles Scribner. 
  • Johnson, Timothy D., "Winfield Scott: The Quest for Military Glory, University Press of Kansas, 1998, ISBN 0-7006-0914-8.
  • Mansfield, Edward Deering (1852). Life of General Winfield Scott. New York: A. S. Barnes & Co. 
  • Peskin, Allan, Winfield Scott and the Profession of Arms, 2003.
  • Scott, Winfield (1835). Infantry Tactics; Rules for the Exercise and Manoeuvres of the United States Infantry. New York: George Dearborn. Besøkt 6. juli 2009. 
  • Semmes, Raphael (1852). The Campaign of General Scott in the Valley of Mexico. Cincinnati: Moore & Anderson. 
  • Victor, Orville James (1861). New York: Beadle and Company. 
  • Scott, Winfield (1864). Memoirs of Lieut.-General Scott, LL.D. New York: Sheldon & Company. 
  • Wright, Marcus Joseph (1894). Great Commanders: General Scott. New York: D. Appleton and Company. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Winfield_Scott&oldid=24216635»