Ordet kommer fra latintegula (brukt om takstein) fra verbet tegere som betyr «å dekke».
Fargen vil fra naturens side oftest være gul, rød eller brun, avhengig av leiras kvalitet. Innholdet av jernoksid gir rødlige farger ved brenning, mens kalkholdig leire gir gulfarget tegl. Tegl kan gis ønsket farge ved tilsetting av fargestoff til leiren, eller ved glassering med et tynt ytre lag med farge.
Tegl brukes først og fremst til murstein, takstein og fliser som belegg på gulv eller vegg. Men materialet ble i eldre tider også brukt som søkke/garnstein. I dagligtalen brukes ofte ordet «murstein» upresist for å betegne teglstein.
Teglstein er kunstig stein i standardformater, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Teglmuren ble som regel pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser.[trenger referanse]
Vanlig leire bearbeides maskinelt og eltes sammen med forskjellige tilsetningsstoffer, blant annet sand, sagflis, vann og kjemikalier. Etter lagring i 1–3 måneder, presses den bearbeidede leiren ut gjennom munnstykker, som en kontinuerlig streng med tverrsnitt lik steinens lengde og bredde. Deretter kappes strenger i skiver med tykkelse svarende til steinens høyde. Strengpresset teglstein fremstilles i dag hovedsakelig som hulltegl med gjennomgående hull, vanligvis cirka 20 hull, vinkelrett på steinens liggeflate. Hullene gir lavere vekt, jevnere brenningsgrad og bedre heftfasthet til mørtelen ved muring. Etter tørking brennes leirsteinene i tunnelovner med temperatur opp til 1100 °C. Tørke- og brennprosessen tar normalt 5–7 døgn. Under brenningen oppnår teglet sin karakteristiske farge, høye fasthet og bestandighet. Steinen kan også gis spesiell overflatestruktur.[1]
Håndbanket stein er teglstein som er laget ved at leire for hånd blir banket ned i former av tre eller stål. Derved får steinen en mer uregelmessig overflate enn maskinprodusert stein. Håndverkerne som laget teglstein ble kalt teglmaker eller teglbrenner. Etter som man ikke kunne grave opp leire når det var tele kunne teglverkene i Norge bare være i drift om sommeren. Arbeidet som teglmaker var derfor et sesongarbeid og sesongen startet tidlig i mai og varte til midten av september. Det var også barn som arbeidet ved teglverkene.[2][3]
En teglsteinbygning oppsatt på 1950-tallet på Ler i MelhusTeglbygning i Uglich, Russland
Teglstein har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til murverk. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver.
I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk midt på 1200-tallet, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. Teglstein er første gang omtalt i skriftlige kilder om teglkastellet i Tønsberg i 1276.[4] I Trondheim er teglstein funnet i et bygg fra midten av 1200-tallet.[5] Teglbrenning og produksjon av teglstein til muring ble vanlig i Oslo omkring år 1300, da kong Håkon V utvidet Mariakirken, oppførte deler av Kongsgården i Oslo og de eldste delene av Akershus festning i Oslo.[trenger referanse] Mer tallrik ble bruken av tegl fra om lag 1450.[6]
Atskillig tegl ble importert til norske havnebyer med skip. Skip i trelastfart trengte ballast til hjemturen og murstein og taktegl fungerte både som salgsvare og ballast. Da Sem setegård ble modernisert av Ove Gedde i 1630-årene, importerte han 94000 teglstein fra Harlingen i Nederland.
I flere hundre år ble det bare unntaksvis brent tegl i Norge, men fra midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Ved en telling i 1776 var det 44 teglverk i drift i Norge. Innføring av murtvang i noen av byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon. Langs nedre del av Drammenselva, på strekningen fra Mjøndalen til Rundtom i Drammen, har det vært 12 teglverk. Teglsteinen ble fraktet med robåter på Drammenselva, av røyerter, til havnen i Drammen.[7][8]
Murverk i kryssforband på 1800-talls industribygg i Oslo. I koppskiftene ligger hver stein direkte over tilsvarende stein i skiftene under og over. I løperskiftene er steinene faseforskjøvet med 1/2 steins lengde.
Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere.
I middelalderen ble det i Norden brukt stein av meget stort format, kalt «munkesten», munkestein eller munketegl. Lengden var vanligvis opp mot 30 cm, bredden fra 13 til 15 cm, og høyden fra 8 til 10 cm.[trenger referanse] Sæbjørg Wallaker Nordeide oppgir at de kunne være opp til 280 mm lange 120 mm brede 80 mm tykke før reformasjonen og betydelig mindre etterpå.[9]
I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det danske og norske standardformatet på tegl dette systemet, i Danmark kalt «flensborgsten».[10] Lengden varierte rundt 9 tommer (23,5 cm), bredden fra 4 1/4 til 4 1/8 tommer (rundt 11 cm), og høyden fra 1 1/2 til 2 tommer (4,5 til 5 cm).[11]. Etter Norsk standard (NS3000) fra 1967 skal de være 228 mm x 108 mm x 62 mm.[12]
Til oppmuringen av Slottet i Christiania fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, 2 1/2 tommer, ca. 6,5 cm[13]. Slik «Slotstegl» ble etter hvert standardformatet for tegl her i landet. I dette formatet blir forholdet mellom lengde, bredde og høyde 6:3:2. Det vil si at steinlengden tilsvarer tre skifthøyde. Løpere på høykant, f. eks. i et hvelv over en åpning, vil da samsvare med tre skifteganger. Kopper på høykant vil derimot ikke korrespondere med skiftegangene, slik de gjorde med teglformater fra før 1840. Der blir forholdet lengde-bredde-høyde 4:2:1.
Til bygging av Oslo rådhus, som ble oppført 1931–1950, ble det benyttet stein av omtrent samme format som i middelalderen, 27,5 x 13 x 8,5 cm, såkalt «Rådhussten», fremstilt ved Hovin Teglverk.[14][15][16]
Norsk format er normalformat 226 x 104 x 60 mm og rehabformat 226 x 85 x 60 mm.[17]
Det er flere måter å klassifisere teglsteiner på. Sæbjørg Wallaker Nordeide klassifiserte teglstein i Trondheim fra middelalderen som:[18]
1) Murtegl med gult gods (oftest produsert i Nederland)
2) Murtegl med rødt gods (vanlig kalt murstein)
3) Murtegl med gul-rødt gods, eller "rosa" gods
4) Golvtegl (alle med rødt gods) (de kan være glasserte eller uglasserte)
5) Taktegl (alle med rødt gods) (ble laget som krummede over- og underpanner)
6-13) Formtegl (alle med rødt gods)
Størrelsene varierte innen hver type fordi den var avhengig av brenneteknikken og temperaturen under brenningen, som ga ulik krymping.
Fasadetegl er en type teglstein som brukes spesielt til fasader av bygninger. Det stilles spesielle krav til steinens utseende, målnøyaktighet og/eller frostresistens. Den kombinerer estetikk og funksjon, og gir bygget et varig, værbestandig og karakteristisk uttrykk.
Murtegl er en type teglstein som brukes i murverk der utseendet ikke er det viktigste, den er typisk i vegger som skal pusses, isoleres, eller bygges inn. Den har gjerne lavere krav til estetikk og målnøyaktighet.
Hulltegl er en teglstein med gjennomgående hull eller kanaler som går vinkelrett på liggeflaten, altså den flaten steinen ligger på i murverket. Den har vanligvis mellom 20 og 22 hull med diameter ca. 18 mm, og disse hullene gjør steinen lettere og mer energi effektive.
Massivtegl er teglstein uten gjennomgående hull, altså en kompakt og solid teglstein som brukes der det stilles høye krav til styrke, brannmotstand og lydisolasjon. Den har vært brukt i bygg i hundrevis av år, særlig i eldre murverk og konstruksjoner som skal tåle mye.
De fleste typer fasade- og murtegl leveres både som hulltegl og massivtegl.[17]
Teglsteinens langside kalles løper og kortsiden kalles binder eller kopp (av tysk Kopf = hode). I moderne halvsteins murverk brukes bare løpere, bortsett fra ved hjørner eller åpninger, hvor andre formater kan være nødvendige. I eldre typer forband brukes både binder og løper i forskjellige mønstre. I kryssforband, som var det vanligste i Norge fra 1600-tallet til ca. 1900, brukes vekselvis binderskift og løperskift, se illustrasjon.
Gammel taktegl ble betegnet som munk (overpanne) og nonne (underpanne).
Et mål på teglsteinens absorpsjon av vann er minuttsug. Dette er den vannmengden liggeflaten til en teglstein suger opp fra et kar med vann i løpet av ett minutt.
Enkelkrummet takstein, bryggen i BergenTeglsteinstak i Dubrovnik, KroatiaTakstein av «munk og nonne» type, overdelen kalles «munk» og underdelen «nonne»Se også: Takstein
Framstillingen foregår stort sett på samme måte som for teglstein. Forskjellen mellom tradisjonell fremstilling av taktegl og teglstein var at mens taktegelen ble strøket inn i treformen ble teglsteinen banket inn. Taktegl er en av de mest tradisjonsrike formene for takstein og taktekking. Moderne produksjon benytter automatiserte presser og tunnelovner. Tegl kan være uglasert eller glasert, og finnes i ulike farger avhengig av leirens sammensetning og tilsetninger.
Bruken av taktegl kan spores tilbake til antikkens Hellas og Romerriket, hvor tegl ble brukt både til vegger og tak. I Norge ble taktegl introdusert mot slutten av 1100-tallet, hovedsakelig gjennom klostre og kirker bygget av munker med kunnskap om murverk og teglproduksjon. Produksjonen var opprinnelig håndverksbasert, der leiren ble formet i treformer og brent i miler. På 1800-tallet ble produksjonen industrialisert med innføring av eksenterpresser og senere revolverpresser, noe som muliggjorde masseproduksjon av taktegl med jevn kvalitet. Glasert taktegl, som gir en blank og vannavvisende overflate, ble introdusert i Norge på 1900-tallet og brukes ofte på bygninger med høy estetisk eller historisk verdi. Produksjonen av tegeltakstein opphørte i Norge etter andre verdenskrig.[19][20]
Den klassiske taksteinen er en enkelkrumet, ubehandlet rød teglstein. Det var denne typen som ble produsert ved de fleste norske teglverk. Det har også blitt produsert dobbelkrum betongstein teglstein og flat taktegl som er enklere å legge enn krum takstein. Den flate typen var populær i Norge fra slutten av 1800-tallet.[21]
Dreneringsrør for drenering av vann var etterspurt i landbruket og ble laget i tegl. Produksjonen var høyest fra slutten av 1800-tallet og godt inn i 1900-tallet. De vanligste dimensjonene var 2″, 3″ og 4″. Produksjonen krevde leire med riktig konsistens, den ble presse gjennom dyser, kutte med tråd, og deretter tørket og brent. Rørene hadde ingen fals eller annen form for skjøt, men ble lagt butt i butt.[22]
Etter andre verdenskrig ble det konkurranse fra Danmark og Polen som presset prisene ned. På 1960-tallet kom plastrør på markedet, som var lettere, billigere og enklere å legge, dette førte til at produksjonen av teglrør gradvis ble lagt ned.[22][23]
^Johannessen Live og Jan-Erik G. Eriksson: Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger, Riksantikvaren, Oslo, 2015, side 86.
.jpg)
