Slaget om Schloss Itter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget om Schloss Itter
Konflikt: Andre verdenskrig
Schloss Itter in 1979.jpg
Schloss Itter i 1979
Dato5. mai 1945
StedSchloss Itter, Tirol, Østerrike
ResultatAlliert seier
Stridende parter
USA USATyskland Tyskland
Kommandanter og ledere
USA Løytnant John C. Lee, jr.
USA Løytnant Harry Basse
Balkenkreuz.svg Major Josef Gangl
Flag of the Schutzstaffel.svg SS-Hauptsturmführer Kurt-Siegfried Schrader[1]
Flag of the Schutzstaffel.svg SS-Hauptsturmführer Sebastian Wimmer[1]
Enheter involvert
USA Styrker fra 12. Armored Division og 142. infanteriregiment
Balkenkreuz.svg Mannskaper fra Wehrmacht Heer
Østerrike Østerriksk motstandsbevegelse
Frankrike Tidligere innsatte
Flag of the Schutzstaffel.svg Mannskaper fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen»
Styrker
*14 amerikanere
*10 fra Wehrmacht Heer
*1 fra Waffen-SS
*Tidligere franske fanger
*1 stridsvogn
Forsterkninger:
*2 fra Wehrmacht Heer
1 fra østerriksk motstandsbevegelse
100-150 mann
Slaget om Schloss Itter ligger i Østerrike
Slaget om Schloss Itter
Schloss Itter
Slaget om Schloss Itter (Østerrike)

Slaget om Schloss Itter fant sted 5. mai 1945 om Schloss Itter i det nordlige Tirol. Slaget var det eneste i andre verdenskrig hvor tyske militære enheter kjempet sammen med amerikanske styrker, samt fengslede franske VIP-er, mot andre tyske enheter, i dette tilfelle fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen», og blir kalt «det rareste slaget» i andre verdenskrig.[2][3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Schloss Itter er et lite slott fra 1200-tallet på en høyde over landsbyen Itter i det nordlige Tirol i Østerrike.[4] Etter Anschluss og inkorporeringen av Østerrike som en del av Tyskland, overtok den tyske regjeringen slottet sent i 1940, formelt sett som leie fra eieren Franz Grüner.[5]

7. februar 1943 ble slottet overtatt fra Grüner av SS-Obergruppenführer Oswald Pohl etter ordre fra Heinrich Himmler. Omformingen av slottet til et fengsel ble ferdigstilt 25. april 1943, og ble administrativt underlagt Dachau konsentrasjonsleir.[5]

Fengselet i Schloss Itter ble brukt som et interneringssted for høytrangerte franske krigsfanger, såkalte Ehrenhäftlinge[6][7] («æresfanger»), som tennisstjernen Jean Borotra,[8], de tidligere statsministerne Paul Reynaud[9] og Édouard Daladier,[10] den ytterliggående høyrelederen og leder av Croix de Feu og senere nasjonalistpartiet Parti social français, François de La Rocque,[11] fagforeningslederen Léon Jouhaux,[12] de militære sjefene Maxime Weygand[13] og Maurice Gamelin,[14] samt Charles de Gaulles eldre søster Marie-Agnès Cailliau,[15] I tillegg til de høytstående franske fangene, var det også en del fanger fra Øst-Europa, utlånt fra Dachau, for å gjøre vedlikeholdsarbeider og annet praktisk arbeid.[16]

Kampene[rediger | rediger kilde]

2. mai forlot det fengslede jugoslaviske medlem av motstandsbevegelsen, Zvonimir Čučković, [17] slottet for å prøve å finne hjelp hos de allierte. Fengselskommandanten, Sebastian Wimmer, flyktet 4. mai, etter at Eduard Weiter,[18] den siste kommandanten i Dachau, hadde flyktet til Østerrike, men døde der under ukjente omstendigheter. Slottets vaktstyrke fra SS-Totenkopfverbände forlot deretter slottet kort tid etter. De innsatte tok da kontroll over slottet, og bevæpnet seg med de gjenværende våpnene.[19]

Major Josef Gangl kommanderte en enhet med Wehrmacht-soldater og hadde samarbeidet med den østerrikske motstandsbevegelsen i krigens siste dager,[20] og han hadde til intensjon å hente ut og frigi de tidligere fangene i slottet, men han hadde en såpass liten styrke at han i stedet overga seg til den nærmeste amerikanske styrken i området.[21]

5. mai, fem dager etter Hitlers selvmord i førerbunkeren, og bare tre dager før Tysklands kapitulasjon, ble enheter fra 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen» sendt til slottet for å henrette de høytstående fangene.

Angrepet ble slått tilbake av de forsvarende amerikanske styrkene, under kommando av kaptein John C. «Jack» Lee, jr., de tidligere innsatte og de anti-nasjonalsosialistiske Wehrmacht-enhetene under ledelse av major Josef «Sepp» Gangl, som ble drept under kampene.[22]

De gjenværende delene av 17. SS-pansergrenaderdivision «Götz von Berlichingen» overga seg til den amerikanske 101. luftbårne divisjon i Rottach-Egern sør for Kufstein dagen etter.[23]

Betydning[rediger | rediger kilde]

Josef Gangl ble drept av en snikskytter[24] og gravlagt i byen Wörgl i nærheten, hvor en gate er oppkalt etter ham.[25] Han er også æret som en østerriksk helt.[26]

Historikeren Stephen Harding hevdet at det var viktig for etterkrigstiden i Frankrike at drapene på de høytstående franske fangene ikke ble gjennomført, da disse personene var så viktige i politikkutformingen fremover mot årtusenskiftet[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nutter, Thomas (23. april 2013). «The Last Battle: When U.S. and German Soldiers Joined Forces in the Waning Hours of World War II in Europe». New York Journal of Books. Besøkt 12. mai 2015. 
  2. ^ Harding 2013, s. 2
  3. ^ Roberts 2013
  4. ^ Harding 2013, s. 5
  5. ^ a b Harding 2013, s. 11–13
  6. ^ Harding 2013, s. 21–22
  7. ^ Piekałkiewicz, Janusz (1974). Secret Agents, Spies, and Saboteurs: Famous Undercover Missions of World War II. William Morrow. 
  8. ^ Harding 2013, s. 45–46
  9. ^ Harding 2013, s. 43–44
  10. ^ Harding 2013, s. 25–30
  11. ^ Harding 2013, s. 57
  12. ^ Harding 2013, s. 36–37
  13. ^ Harding 2013, s. 53–55
  14. ^ Harding 2013, s. 27–28
  15. ^ Harding 2013, s. 59–62
  16. ^ Harding 2013, s. 72 og 181
  17. ^ Harding 2013, s. 23-24
  18. ^ Harding 2013, s. 96
  19. ^ Harding 2013, s. 107
  20. ^ Harding 2013, s. 95–97
  21. ^ Harding 2013, s. 109–112
  22. ^ World War II's Strangest Battle When Americans and Germans Fought Together
  23. ^ Stoves, Rolf: Die gepanzerten und motorisierten deutschen Grossverbände 1935–45, side 234, Wölfersheim-Berstadt: Podzun-Pallas, 1994
  24. ^ Harding 2013, s. 150
  25. ^ Sepp Gangl-Straße
  26. ^ Harding 2013, s. 169
  27. ^ The Austrian castle where Nazis lost to German-US force BBC News 7. mai 2015, besøkt 12. mai 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]