Gamal Abdel Nasser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gamal Abdel Nasser
جمال عبد الناصر حسين
Nasser portrait2.jpg
Født15. januar 1918
Alexandria i Egypt
Død28. september 1970 (52 år)
Kairo i Egypt
Barn Khalid Abdel Nasser
Utdannet ved Universitetet i Kairo
Yrke Offiser
Parti Den arabiske sosialistiske union
NasjonalitetEgypt
Livssynislam, sunniislam
Utmerkelser Leninordenen, Helt av Sovjetunionen, Ordenen O.R. Tambos følgesvenner, Nilens orden
Egypts president
23. juni 1956–28. september 1970
ForgjengerMohammed Naguib
EtterfølgerAnwar Sadat
Egypts revolusjonære militærråds formann
14. november 1954–23. juni 1956
ForgjengerMohammed Naguib
Egypts statsminister
19. juni 1967–28. september 1970
ForgjengerMohammed Sedki Suleiman
EtterfølgerMahmoud Fawzi
18. april 1954–29. september 1962
ForgjengerMohammed Naguib
EtterfølgerAli Sabri
25. februar 1954–8. mars 1954
ForgjengerMohammed Naguib
EtterfølgerMohammed Naguib
Organisasjonen av alliansefrie nasjoners generalsekretær
5. oktober 1964–8. september 1970
ForgjengerJosip Broz Tito
EtterfølgerKenneth Kaunda

Gamal Abdel Nasser Hussein (جمال عبد الناصر حسين, IPA: [ɡæˈmæːl ʕæbdenˈnɑːsˤeɾ ħeˈseːn], født 15. januar 1918 i Alexandria, død 28. september 1970 i Kairo) var en egyptisk statsleder og offiser. Han var Egypts president fra 1956 og til sin død i 1970. Fra 1958 til 1961 inngikk Egypt i en union med Syria, Den forente arabiske republikk.

Han hadde en militær bakgrunn som oberst. Han deltok i planleggingen og gjennomføringen av statskuppet mot kong Farouk I i 1952, og inntok ledende posisjoner i det påfølgende militærstyret. I juni 1953 ble han visestatsminister, februar 1954 statsminister og november samme år også statssjef. I 1956 ble han valgt til president og nasjonaliserte samtidig Suezkanalen. Dette skulle samme år lede til den såkalte Suezkrisen, der Nasser vant en politisk seier.

Nasser førte en meget aktiv nasjonalistisk politikk og arbeidet for å samle de arabiske land under Egypts førerskap. Hans dristige utenrikspolitikk og radikale innenrikspolitikk skaffet ham meget stor popularitet i Egypt og i andre land i Midtøsten. I mars 1958 ble Nasser president i Den forente arabiske republikk, som omfattet Egypt, Syria og (formelt) Nord-Jemen, og i 1962 formann for Den arabiske sosialistiske union. Den forente arabiske republikk var høydepunktet for Nassers panarabisme. Etter nederlaget i krigen mot Israel juni 1967 erklærte Nasser at han fratrådte som president. Beslutningen ble imidlertid omgjort like etter, og han ble dessuten regjeringssjef. I 1970 distanserte Nasser seg fra de mest pågående grupper innenfor den arabiske geriljabevegelsen og anbefalte drøftinger med Israel om våpenhvile.

I september 1970 var det et møte mellom flere av de arabiske landene i Egypt hvor vanskelige fredsavtaler ble drøftet. Emiren av Kuwait ble fulgt til flyet av Nasser den 28. september. Nasser følte seg dårlig den dagen, og på kvelden døde han av et hjerteinfarkt. I forbindelse med begravelsen tre dager senere var Kairos gater fylt av millioner mennesker fra hele Egypt.

Hans bok Egypts frigjøring kom i norsk oversettelse i 1959.

Nasser var gift med Tahia og de hadde fem barn: tre sønner, Khaled, Abdul Hamid og Abdul Hakim, samt to døtre, Mona og Hoda.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Nasser ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O.R. Tambos følgesvenner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]