Casus belli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Casus belli (latin, «krigsanledning», «årsak til krig»)[1][2] er en hendelse som anses å gi grunnlag for å føre krig mot en stat. Hva som blir ansett som et casus belli har variert opp igjennom historien. I dag ansees et væpnet angrep på en stat eller en beslutning i FNs sikkerhetsråd om en militær aksjon som et casus belli.

Et av historiens mest kjente casus belli var mordet på erkehertug Franz Ferdinand i 1914, som ledet til første verdenskrig.

Begrepet kom i allmenn bruk på 1600- og 1700-tallet gjennom skriftene til Hugo Grotius (1653), Cornelius van Bynkershoek (1707), og Jean-Jacques Burlamaqui (1732), blant andre, og grunnet framveksten av politiske doktrinen om jus ad bellum eller «rettferdig krigsteori».[3][4] Begrepet er også benyttet uformelt for å referere til en hvilken som helst «rettferdig hensikt» en nasjon kan kreve for å gå inn i en konflikt. Det har også blitt benyttet retrospektivt om situasjoner som oppsto før begrepet kom omfattende anvendelse, foruten også å beskrive dagens situasjoner — selv de hvor krig ikke har blitt formelt erklært.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «casus belli (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ «casus belli», The Free Dictionary
  3. ^ Russell, Frederick H. (1997): The Just War in the Middle Ages. Cambridge University Press. ISBN 0-521-29276-X.
  4. ^ Childress, James F. (1978): "Just-War Theories: The Bases, Interrelations, Priorities, and Functions of Their Criteria". i: Theological Studies 39, s. 427–445.