Humoralpatologi

Emojisymboler som illustrerer den antikke humorallærens fire «humør» hos personer som ikke har riktig balanse (likevekt) av «friske kroppsvæsker». Temperamentene (personlighetstypene) eller affektene (sinnstilstandene) er fra venstre:
1. Oppfarende og hissig kolerisk (overskudd av gul galle, fra gresk kole, 'galle')
2. Depressiv melankolsk (overskudd av svart galle, av gresk melanchole)
3. Treg flegmatisk (overskudd av slim og snørr, av gresk flegma).
4. Oppstemt og livlig sangvinsk (overskudd av blod, fra latin sanguis)

Humoralpatologi (på engelsk humourism, av latin humor, «væske») var en patologi (sykdomslære) om menneskets fysikk og helse som ble utviklet i antikkens Hellas og Romerriket. Den gresk-romerske legen Galenos fra Pergamon (129–210 evt.) observerte utsondringer fra kroppen, og skapte en teori om at de fire kroppsvæskene gul og svart galle (gresk: kole og melanchole), blod (latin sanguis) og slim (gresk flegma) måtte være i likevekt hos et friskt menneske. Ubalanse forårsaket sykdom. Hans teori var rådende blant leger i den kristne og islamske kulturen fram til den moderne, vitenskapelige skolemedisinens gjennombrudd på 1800-tallet.

Begrepene «humor» og «humør» («sinnsstemning») er avledet fra læren om forbindelsen mellom kroppsvæsker og temperament og sinnstilstand. Ordene stammer fra det klassiske greske χυμός, chymos, bokstavelig «saft» eller «sevje», som på latin ble oversatt til humor, et ord som siden ble forstått generelt som «væske». Ifølge humoralpatologien påvirker blandingen av kroppsvæskene helsen, også sinnsbevegelser og stemningsleie (affekter).

Teorien

Galenos (også kalt Galen) formet humoralpatologien som en medisinsk teori basert på blant annet disseksjoner av dyr. Hans rundt 350 tekster bygger også på filosofiske skrifter etter Hippokrates, Aristoteles og Platon.

Galenos' lære om «de fire temperamenter» kan også spores tilbake til sicilianeren Empedokles (cirka 494–434 fvt.) og hans lære om «de fire elementer» eller grunnstoffer som verden er bygd opp av: ild, vann, jord og luft. Hver av kroppsvæskene antas å kombinere to egenskaper basert på temperatur og fuktighetsgrad. Således var gul galle varm og tørr, svart galle kald og tørr, slim kaldt og fuktig, og blod varmt og fuktig. Sangvinsk temperament var forbundet med blod (fra latinsk sangue, 'blod') og livlighet; det koleriske var forbundet med gul galle og hissighet; det flegmatiske forbundet med slim og treghet, og det melankolske forbundet med svart galle og tungsinn.

Galenos' humoralpatologiske teori skyldes manglende kunnskap om menneskekroppens indre funksjoner. Galenos iakttok isteden utsondringene. Humoralpatologien bygger på at kroppens elementer og funksjoner må være i likevekt for at også menneskekroppen kommer i balanse og blir ved god helse. Hos en frisk person er kroppens grunnleggende kvaliteter (varme, kulde, fuktighet og tørrhet) i balanse. Forrykkes balansen, kommer også kroppen i ubalanse, og personen blir syk.

I senantikken ble også ansiktsfargen tillagt betydning: Den rødmussede var sangvinsk, melankolikeren hadde svarte øyne og svart hår, osv. Skolastikken tok til seg disse prinsippene som også vant utbredelse i Norden, der de var kjent på sagaforfatternes tid. I middelalderen ble det dominerende synet at patologi heller skyldes forekomst av en abnorm væskevariant enn en ubalanse. Sangvinsk, livlig temperament ble også regnet som mer høyverdig enn det melankolske.

Historie

Veggmaleri fra 1100-tallet, Anagni i Italia, som avbilder medisinens to store, Galenos og Hippokrates, til tross for at de ikke var samtidige.

At humoralpatologien eksisterte før den hippokratiske tiden har vi belegg for fra eksempelvis oldtidens Egypt, men det var Hippokrates (460-377 f.Kr.) fra øya Kos som skilte legekunsten fra filosofien og systematisk begynte å gruppere medisinske fakta som ble begrunnet på eldre oppfatninger.

Mye av det som er tilskrevet Hippokrates kan ha bli sagt av andre grekere som arbeidet i den hippokratiske ånd. Tiden før denne foregangstiden i medisinens begynnelse medvirket mange ulike leger som hjalp til å skille medisinen fra religiøse betraktninger. En av disse var Empedokles fra Agrigentum (Agrigento), som grunnla læren om de fire elementene: ild, vann, jord og luft, motsvarende til de fire grunnleggende egenskapene: varme, fuktighet, tørke og kulde.

Senere kom blant annet Polybos, elev og svigersønn av Hippokrates, som utviklet det medisinske tankegangen gjennom å tilføre de fire saftene eller væskene i kroppen i analogi med de fire elementene som på grunn av sin vekslende blanding bestemte forholdet mellom helse og sykdom.

Humoralpatologien i dens helhet kom å bli sammenstilt av den greske legen Claudius Galenos (130-200 e.Kr.) som hovedsakelig var virksom i Roma. Det er blitt sagt at han utga rundt 500 bøker. Systematiseringsarbeidet hadde sitt utgangspunkt i Hippokrates skrifter, og Galenos ble den som ordnet og sammenfattet antikkens medisinske kunnskap til et altomfattende system i tilslutning til Aristoteles’ oppfatning om naturens virkning. Galenos tankegang utgjør et embryo til en empirisk medisinsk teori og helse og sykdom.

Med hensyn til de ulike kombinasjonsmulighetene mellom de fire kroppsvæskene utviklet Galenos den tidligere læren fra Hippokrates og satte opp sin åtte sykelige blandinger, samt sin klassiske lære om betennelse.

Koblingen til temperamentslæren

Selv ulike personlighetstrekk kan kobles sammen med fordelingen av de fire kroppsvæskene. For eksempel mente man at uvanlig melankolske mennesker hadde et overskudd av svart galle. De ulike væskene, som hadde sin motsvarighet i de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, antok man ble produsert av hver sine organ. Gjennom å studere blod og urin kunne man se hvilke væsker som var dominerende. Den væsken som hadde overvekt påvirket det menneskelige temperament og karaktertrekk i henhold til følgende skjema:

Luft ble betraktet som motsvarighet til kroppsvæsken blod (latin sanguis, gresk haima) som man mente ble produsert i hjertet. Overskudd av blod skulle gjøre en persons temperament sangvinsk, noe som ble karakterisert av at man var glad, optimistisk og lett til sinns. Ild ble betraktet som en motsvarighet til gul galle (gresk chole) som man mente ble produsert i leveren, og ved overskudd fikk en person et kolerisk temperament, og dermed oppfarende og heftig. Jord ble koblet til svart galle (gresk melan = svart), og ble antatt produsert i milten, og i overskudd vil en person få et melankolsk temperament, det vil si dyster og sørgmodig (deprimert). Vann hadde sin motsvarighet til slim (gresk phlegma) og dette mente man ble produsert i hjernen og ved overskudd ble man rammet av doven og langsom, det vil si gi personen et flegmatisk temperament.

Hildegard av Bingen tilskrev syndefallet svart galle, slik at menneskeheten dermed er dømt til melankoli. Men hun var uenig i at en person kan forstås ensidig som en enkelt temperamentstype. Derfor gikk hun videre og inndelte temperamentene i tørt, fuktig, skummende og lunken flegma. Hildegard mente at særlig virile menn kjennetegnes ved rødmusset hud, varmt blod og kraftig kroppsbygning. De trives bedre i kvinners selskap enn menns. Hun beskriver også elskverdige, fintbygde kvinner som holder seg friske i menns selskap, men er plaget av premenstruelt syndrom, og sykner hen uten en mann. Arabiske kilder fra 800-tallet skal ha vært først ute med å koble astrologi til væskebalansen, noe kirken så skjevt til, ettersom astrologi er i strid med kirkens lære om fri vilje. Hildegard så likevel månen som en påvirkningsfaktor, mens andre koblet ulike planeter til hver av kroppsvæskene, Saturn til melankoli og Jupiter til det sangvinske osv.

Behandlingsmetoder

Anatomisk tegning som viser menneskets større muskelgrupper, fra Encyclopédie.

I praksis gransket legene dens sykes symptomer gjennom for eksempel å studere urinens kvalitet og følge sykdommens ulike faser ved pasientens sykeseng. Legene stolte på naturens egen legende kraft. Likeledes ordinerte Galens mosjon og utluftning som middel for å drive ut skadelige emner. Videre ble det benyttet medisiner, blant annet opium som man mente framkalte kulde i tilfeller hvor varmen var for stor. Man la vekt på massasje, samt bad- og varmebehandling. For å få balanse i kroppsvæskene var det vanlig med avledende og utdrivende behandling. Av væskene ble slimet og snørret, som man antok hørte til hjernen, tilskrevet en viktig rolle som en sykdomsrelatert faktor. Det gjaldt derfor å bidra til naturens egen legningsprosess, og det enkleste var å tappe ut de væsker som hadde ført til ubalanse i kroppens, og da ble årelating tatt i bruk. Årelatning førte i praksis til at leger tok livet av flere mennesker enn de reddet fordi de svekket allerede syke mennesker ytterligere.

Kirurgi var i alminnelighet behandling av ytre skader som sår. Menneskekroppens oppbygning og virksomhet ble først gradvis forstått i løpet av renessansen, mens legene hadde knapt med effektive medisiner og behandlingsformer. I det ligger årsaken til humoralpatologien var virksom såpass lenge, til tross for dens åpenbare mangler, og at det ble stilt spørsmål ved nytteverdien alt på 1500-tallet. I tillegg hadde var det en stor tro på visdommen i antikkens filosofi og autoriteter, og knapt noen var større enn Galen.

Den tekniske og naturvitenskapelige utviklingen gikk ikke raskt nok til å erstatte en foreldet teori med en ny. Det krevdes nye tekniske hjelpemidler for å endre den teoretiske sykdomsoppfatningen. Før man kunne studere bakterier og virus i mikroskop, kunne man heller ikke forstå smitteveiene. Derfor forble legekunsten lenge en teoretisk kunnskap bygd opp rundt filosofisk og logisk resonnement, selv om Hippokrates foreskrev det motsatte. De praktiske kunnskapene var begrensede. Fram til 1700-tallet fantes det ikke midler mot bakteriologiske sykdommer, men med denne kunnskapen – innledningsvis inokulasjon og vaksinasjon – begynte en endring. Forståelsen av kroppens oppbyggelse og indre funksjoner skjedde først da det ble tillatt å foreta obduksjoner, og man fikk tilgang på dugelige mikroskoper.

Den moderne legevitenskapens gjennombrudd

Rudolf Virchow

I 1858 oppga man helt og holdent teorien om de fire kroppsvæskene. Da forsto man at alle sykdommer utspilte seg i de enkelte cellene inne i den syke kroppens organer mens den feilaktige humoralpatologiske læren hadde fremmet at sykdom hadde sammenheng mellom kroppens væsker var i ubalanse. Cellulærpatologien var blitt utviklet av Rudolf Virchow (1821–1902) i Berlin og innebar en revolusjon innen medisinen med nye tankemåter på alle medisinske områder. Læren om sykdommens oppkomst gjennom rubbninger i cellenes livsfunksjoner ble utformet av Virchow i 1856 og publisert i hans banebrytende arbeide Die Cellularpathologie (1858): enhver celle oppstår fra en annen celle og har en viss form form for selvstendighet. Patologisk anatomi generelt ble videreutviklet av Karl von Rokitansky (1804–1878) i Wien. Samtidig ble det gjort fundamentale oppdagelser innen bakteriologien av Louis Pasteur (1822–1895) og hans medarbeidere i Paris, parallelt av Robert Koch (1843–1910) og andre i Berlin.

Humoralpatologien i dag

Selv om humoralpatologien er avskaffet innen den vitenskapelige medisinen, gjenfinnes den fortsatt i visse folkelige sykdomsoppfatninger og hos naturfolk. En grunntanke helt siden Hippokrates' og Galenos' dager har vært at helsen er identisk med det biologisk naturlige eller det biologisk normale. En person som i visse henseende avviker fra hva som blir ansett som naturlig eller normalt er det i dette henseende sykt eller defekt. Et meget høyt blodtrykk er unormalt, en meget lav blodsukkergehalt er unormalt, en forhøyd senkning er unormalt, altså signaliserer alle disse tilstand i henhold til dette tankesettet en sykdom. Denne tanken ligger dypt hos de fleste moderne mennesker. Både lekmenn og leger snakker ofte om sykdom som unormalt eller en anormal tilstand; helsen består av en normal kroppstilstand.

Eksterne lenker

• In Our Time (BBC Radio 4): episode om de fire «humours» (væsker) i MP3-format, 45 minutter