Spøkelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gjenferd)
Hopp til navigering Hopp til søk
Spøkelser er i folketro og populærkultur synlige og usynlige vesener, ånder og avdøde mennesker som går igjen etter døden. Illustrasjonen er fra Charles Dickens' En julefortelling fra 1843 der den gjerrige Ebenezer Scrooge møter en rekke gjenferd og ånder julenatta som belærer ham om verdien av jul og gavmildhet.

Spøkelser (av middelnedertysk spökels, av spöken = «å gå igjen», med suffikset -else[1]), også kjent som gjenganger, gjenferd, dødning, skrømt og gespenster, er i folketroen paranormale skapninger, avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet. Mulige grunner til dette sies for eksempel å kunne være spesielt tragiske og/eller voldelige dødsfall, eller en stor trang til å fullføre noe en ikke fikk gjort før sin død. Forestillinger om dødes ånder og tilsvarende overnaturlige vesener er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at de levende har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Historier om spøkelser har til alle tider vært populær underholdning. Spøkelsesfortellingen er en egen litterær sjanger.

Forestillinger og varianter[rediger | rediger kilde]

Mange forestillinger om overnaturlige fenomener har forsvunnet i de industrielle og postindustrielle tidsaldrene, men troen på spøkelser har vist seg standhaftig. Meningsmålinger viser at et økende flertall av befolkningen tror på spøkelser i f.eks. USA (51 % i 2003 mot 48 % i 1998). Spøkelsestro kan forbindes med menneskers tilknytning til sine avdøde, og derfor kobles til følelsesbetingede bevegelser som spiritisme.

Spiritismen vant derfor stor utbredelse under og etter første verdenskrig, da så mange familier i de krigførende nasjonene mistet sine nære og kjære ved fronten.[2][3]

I fortellingene kan spøkelsene manifestere seg på svært forskjellige måter. Lakenspøkelset med to svarte øyne treffer vi gjerne i vitsetegninger, men sjelden i fortellingene. I vår tids memorater er spøkelseslyder det vanligste (tunge trinn i trappa). Det eneste fellestrekk spøkelsene har, er at de bryter naturlovene, som når de forsvinner sporløst. Dette kjennetegnet har de felles med alle andre overnaturlige skikkelser. Spøkelseshistoriene kan inndeles etter hvilken sans man oppfatter dem med: De auditive (som man hører), visuelle (dem man ser), de taktile (som tar borti fortelleren), odorative (som gir seg til kjenne som en lukt) og de ekstrasensuelle (som ikke sanses, men fremkaller en sterk følelse av sitt nærvær).[4]

Påtagelig er tilnærmelsen mellom troen på poltergeist-fenomener og spøkelser, som gjør det mulig å forestille seg at de døde kan meddele seg gjennom allehånde elektroniske instrumenter. I 1969 dukket en midaldrende lege fra Latvia, Konstantīns Raudive,[5] opp med omkring 72.000 opptak han hevdet var av avdødes stemmer, gjort med noe han kalte electronic voice projection (EVP).[6] Spøkelsesstemmer på lydbånd og radio, spøkelsesbilder på fjernsyn, og spøkelser som skrur stereoen på fullt midt på natta, er blitt vanlige ingredienser i nyere spøkelseshistorier. Noen helt nye typer spøkerier har også kommet til, og har etter hvert blitt rikt representert i både vandrehistorier og vitnefaste fortellinger, slik som forestillingene om spøkelsesbiler eller spøkelseshaikere som hjemsøker bilister i sene nattetimer.

Spøkelser i Norden[rediger | rediger kilde]

Norrøn tid[rediger | rediger kilde]

De eldste kjente nedtegnelsene om spøkelser i vår del av verden beskriver dem som håndfaste fysiske fenomener. Islendingesagaene forteller om lik som står opp av graven, noen ganger i flokker. De framstilles som farlige, onde og hevngjerrige, de sprer pest, angriper mennesker og dyr, raserer hus og innbo. For å bli kvitt dem, måtte en ty til drastiske virkemidler, som å grave opp likene og halshugge dem. I Eyrbyggjasaga fortelles det også om en rettssak («dørerett») mot plagsomme gjengangere. Alle som en forlot de huset etter hvert som de ble dømt til det.

Her opptrer også den iltre kverulanten Torolv Bægjefot (= Krumfot) som kranglet med alle til sin siste stund, da han satte seg i høysetet sitt om kvelden og ble funnet sittende der død nesten morgen. Folk var vettskremt over måten han døde på, og hans sønn Arnkjel ble tilkalt. Også han var uvenner med sin far. Arnkjel nærmet seg sin døde far bakfra og ba alle passe seg for å nærme seg den døde forfra. Han måtte bruke alle sine krefter for å få faren ned av høysetet og svøpt et klede rundt ham, slik bruken var. Deretter slo Arnkjel hull i veggen og dro den døde ut den veien, la ham på en slede trukket av okser dit de fikk lagt ham i en diger dysse. De første tre dagene etterpå hendte ingenting, og Arnkjel dro derfor hjem til seg selv.[7]

Men snart ble mange redde for å være utendørs etter solnedgang, og mot slutten skjønte alle at Torolv var på ferde. Oksene han ble trukket til dyssen med, var forhekset, og kveget som beitet ved dyssen hans, brølte seg i hjel. Sauegjeteren ble ofte jaget hjem av Torolv, og en gang ut på høsten kom verken gjeteren eller kveget hjem, og da folk gikk ut for å lete, fant de gjeteren død nær Torolvs dysse. Han var helt svart, og hvert bein i ham knust. Han ble lagt i dyssen hos Torolv, mens alt kveget ble funnet dødt eller bare forsvant. Fugler som satte seg på dyssen, falt om døde. Om nettene hørtes høye drønn utenfor gården, og noen romsterte oppe på hustaket. Da vinteren kom, dukket Torolv igjen opp hjemme på gården, og lot det spesielt gå ut over husfruen så hun døde av det. Nå flyktet alle fra gården, og Torolv tok til å spøke rundt om i dalen, så han la nesten alle gårdene øde. De han tok livet av, ble siden sett i følge med ham. Arnkjel tok imot de som var flyktet, for i hans nærvær så man ikke noe til Torolv og følget hans. Ingen torde reise gjennom dalen den vinteren, om de hadde nok så viktig ærend. Om våren fikk Arnkjel hjelp til å grave opp sin far, og de grov ham ned langt unna i en haug som ble hetende Bægjefothovden. Arnkjel lot stedet inngjerde, og der ble Torolv liggende i ro så lenge sønnen var i live.[8]

I Njåls saga opptrer skikkelsen Rapp, også kalt Viga-Rapp, som dukker opp igjen i 10. kapittel av Laxdølasaga. I 17. kapittel dør han, men opptrer snart som gjenferd. Sagaen forklarer at han var vrang og plaget sine naboer «så de knapt kunne berge seg for ham». Men etter at nabosønnen Olav var blitt voksen, rådde ikke den aldrende Rapp lenger med ham. Han la seg til sengs og sa til sin kone Vigdis at han så slutten nærme seg. «Men når jeg er død, da vil jeg dere skal grave meg en grav i ildhusdøren og sette meg stående der i døren; slik kan jeg holde øye med huset mitt.» Så døde han, og familien gjorde som han ønsket. «Men så ille han var å ha med å gjøre mens han levde, så mye verre var han som død, for han gikk mye igjen, og det sies at han drepte de fleste av husfolkene sine der han gikk igjen...Slik ble Rappstadgården lagt øde, og enken hans, Vigdis, dro vestover til sin bror Torstein.» Naboene ble også plaget og ba Hoskuld om hjelp. Han lot Rapp grave opp og flytte, og da tok det langt på vei slutt med spøkeriet. Men da Rapps egen sønn Sumarlide slo seg ned på sin farsgård igjen, gikk han snart fra vettet. Hans mor Vigdis ble boende hos sin bror Torstein og lot ham overta godset på sine vegne.[9]

En lyskule på en kirkegård. Et slikt fenomen pirrer gjerne fantasien, men det er vanligvis snakk om en nattlysflue eller et støvkorn som opplyses av fotoapparatets blits. Dette er særlig vanlig ved digitalfotografering. Likevel presenteres lignende bilder på internett som «bevis» på at spøkelser eksisterer.

Kristen tid[rediger | rediger kilde]

Selv om gjenferdene i den kristne perioden ble mindre utagerende, later det til at oppfatningen av dem som fysiske fenomener holdt seg. Så sent som midt på 1500-tallet forteller Olaus Magnus om en øy på Island der

...skyggene av druknede eller på annen måte voldsomt avlidne åpenbarer seg for menneskene og deltar i menneskelige sysler, og så tydelig viser disse gestaltene seg... at de som ikke kjenner til deres død, hilser dem med håndslag som om de var levende.

Imidlertid er den katolske forståelse fra europeisk middelalder av at spøkelser er ånder fra skjærsilden nå blandet med de norrøne oppfatningene. Olaus Magnus kan nemlig også fortelle om denne øya at den «...liksom Etna gløder av evig ild og anses være et straffe- eller renselsested for urene sjeler».[10]

Med protestantismen falt troen på skjærsilden bort, og alt spøkeri ble djevelens verk. I 1673 disputerte Jens Hansen Odense ved Københavns Universitet over emnet, og påviste at spøkelser ikke kunne være annet enn djevelen som hadde tatt en avdøds skikkelse. De sjelene som hadde kommet til himmelen, hadde ingen grunn til å vende tilbake til jorda. Og de som havnet i helvete, fikk jo ikke lov. I folketroen uttrykkes dette til tider så konkret som at djevelen flår avdøde og så viser seg forkledd som den døde – i hans egen hud![trenger referanse] Jens Odense delte spøkelsene inn i ulike klasser, med nisser som en egen kategori. Han kritiserte folks ufarliggjøring av nissene når de ikke forstod at nisser er djevelske spøkelser. Biskop Erik Pontoppidan utga i 1736 boken Fejekost – Til at udfeje den gamle surdejg eller de i danske lande tiloversblevne og her for dagen bragte levninger af saavel hedenskab som papisme. Pontoppidan gikk til kamp mot allmuens overtro, som han tolket som levninger etter både hedenskap og katolisisme.[11]

Som andre steder der befolkningen har nær tilknytning til naturen, er det en glidende overgang mellom norske spøkelser og naturvetter. Et eksempel er den skremmende draugen, gjengangeren etter en som har druknet på havet uten å komme i kristnet jord. Men også andre av våre gjengangere viser seg helst utendørs, slik som deildegasten – en som har flyttet grensesteiner (deilder) mens han levde, og som straff må rulle dem tilbake på plass hver natt inntil dommedag. Eller den uhyggelige utburden, gjenferdet etter et nyfødt barn som er drept og gjemt i dølgsmål og skriker etter sin mor. Vi har også eksempler på at hele bygninger eller gårder går igjen på de stedene de opprinnelig stod. Det finnes nedtegnelser om ensomme vandrere som skal ha overnattet på slike steder, og fra moderne tid dukker det av og til opp påstander om at de også skal ha blitt fotografert. Det tradisjonelle slottsspøkelset er det liten plass for i nordisk folklore. Nærmest kommer historier om herregårdsspøkelser, som «baron Klumpfot» på baroniet Rosendal.

Troen på spøkelser er fremdeles levende i Norden, kanskje spesielt på Island.

Noen former for spøkelser i norsk folklore[rediger | rediger kilde]

Noen spøkelser i norsk tradisjon[rediger | rediger kilde]

Kjente forfattere av spøkelsesfortellinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Velle Espeland: Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie Humanist forlag, Oslo, 2002
  • Ronald Grambo: Gjester fra graven. Norske spøkelsers liv og virke Ex libris, Oslo, 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]