Adolf Wermuth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Wermuth
Adolf wermuth.jpg
Født23. mars 1855[1]
Hannover[2]
Død11. oktober 1927[1] (72 år)
Berlin[3]
Beskjeftigelse Politiker[4], jurist
Nasjonalitet Tyskland
Tysklands finansminister
1909–1912
RegjeringBethmann Hollweg
ForgjengerReinhold von Sydow
EtterfølgerHermann Kühn
Overborgermester i Berlin
1912–1920
ForgjengerMartin Kirschner
EtterfølgerGustav Böß

Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. oktober 1927 i Berlin) var en tysk jurist, embetsmann og politiker (partiløs). Wermuth var sitt lands finansminister fra 1909 til 1912 og overborgermester i Berlin fra 1912 til 1920.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wermuth var sønn av generalpolitidirektør[5] Karl Georg Ludwig Wermuth; familien var borgerlig med monarkistisk sinnelag.[6] Etter abitur fra Gymnasium Andreanum i Hildesheim studerte han jus ved universitetene i Leipzig, Heidelberg og Göttingen og tok juridisk statseksamen.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Wermuth arbeidet som dommer og hadde ulike stillinger i innenriksdepartementet. Han var tysk representant (rikskommissær) ved Melbourne Centennial International Exhibition i 1888 og verdensutstillingen i Chicago 1893.[7] Etter overleveringen av Helgoland fra Storbritannia til Tyskland i 1890 (Helgoland–Zanzibar-traktaten) ledet han interimsadministrasjonen av øya.[5]

Adolf Wermuth ble første understatssekretær i Reichsschatzamt og deretter fra 1909 statssekretær samme sted (finansminister). Han ble ansvarlig for gjennomføringen av riksfinansreformen utarbeidet av regjeringen Bülow. Wermuth gikk av som finansminister i regjeringen Bethmann Hollweg da hans forslag om forhøyet arveavgift ikke fikk regjeringssjefens tilslutning.[8]

I mai 1912 ble Wermuth valgt av byparlamentet til etterfølger av Martin Kirschner til overborgermester i Berlin. Dette embede innehadde han fra 1. september 1912 til 25. november 1920. Som overborgermester i Berlin grunnla han kommunale elektrisitetsverk og utvidet det underjordiske jernbanesystemet.[9] Da byens vareforsyning for næringsmidler i 1912 fungerte dårlig, lot Wermuth byen kjøpe kjøtt for 12 millioner riksmark. Kjøttvarene ble solgt videre til innbyggerne til kostpris. Han ledet byen ved utvidelsen til Stor-Berlin i oktober 1920.

Adolf Wermuths stilling ble svakere etter revolusjonen i 1918, særlig som følge av de stadige streikene og ytterliggående sosialisters innflytelse i de kommunale organer.[7] Etter elektrikerstreiken i 1920 mistet han støtte fra såvel sosialistisk som borgerlig hold og gikk av som overborgermester etter valget i 1920, da flertallet gikk til sosialdemokratene og USPD.[5]

Wermuth utga sine memoarer Ein beamtenleben (En embetsmanns liv) i 1922.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]