Adolf Wermuth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Wermuth
Adolf wermuth.jpg
Født23. mars 1855
Hannover
Død11. oktober 1927 (72 år)
Berlin
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Tyskland
Språk Tysk
Tysklands finansminister
1909–1912
RegjeringBethmann Hollweg
ForgjengerReinhold von Sydow
EtterfølgerHermann Kühn
Overborgermester i Berlin
1912–1920
ForgjengerMartin Kirschner
EtterfølgerGustav Böß

Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. oktober 1927 i Berlin) var en tysk jurist, embetsmann og politiker (partiløs). Wermuth var sitt lands finansminister fra 1909 til 1912 og overborgermester i Berlin fra 1912 til 1920.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wermuth var sønn av generalpolitidirektør[1] Karl Georg Ludwig Wermuth; familien var borgerlig med monarkistisk sinnelag.[2] Etter abitur fra Gymnasium Andreanum i Hildesheim studerte han jus ved universitetene i Leipzig, Heidelberg og Göttingen og tok juridisk statseksamen.

Karrière[rediger | rediger kilde]

Wermuth arbeidet som dommer og hadde ulike stillinger i innenriksdepartementet. Han var tysk representant (rikskommissær) ved Melbourne Centennial International Exhibition i 1888 og verdensutstillingen i Chicago 1893.[3] Etter overleveringen av Helgoland fra Storbritannia til Tyskland i 1890 (Helgoland–Zanzibar-traktaten) ledet han interimsadministrasjonen av øya.[1]

Adolf Wermuth ble første understatssekretær i Reichsschatzamt og deretter fra 1909 statssekretær samme sted (finansminister). Han ble ansvarlig for gjennomføringen av riksfinansreformen utarbeidet av regjeringen Bülow. Wermuth gikk av som finansminister i regjeringen Bethmann Hollweg da hans forslag om forhøyet arveavgift ikke fikk regjeringssjefens tilslutning.[4]

I mai 1912 ble Wermuth valgt av byparlamentet til etterfølger av Martin Kirschner til overborgermester i Berlin. Dette embede innehadde han fra 1. september 1912 til 25. november 1920. Som overborgermester i Berlin grunnla han kommunale elektrisitetsverk og utvidet det underjordiske jernbanesystemet.[5] Da byens vareforsyning for næringsmidler i 1912 fungerte dårlig, lot Wermuth byen kjøpe kjøtt for 12 millioner riksmark. Kjøttvarene ble solgt videre til innbyggerne til kostpris. Han ledet byen ved utvidelsen til Stor-Berlin i oktober 1920.

Adolf Wermuths stilling ble svakere etter revolusjonen i 1918, særlig som følge av de stadige streikene og ytterliggående sosialisters innflytelse i de kommunale organer.[3] Etter elektrikerstreiken i 1920 mistet han støtte fra såvel sosialistisk som borgerlig hold og gikk av som overborgermester etter valget i 1920, da flertallet gikk til sosialdemokratene og USPD.[1]

Wermuth utga sine memoarer Ein beamtenleben (En embetsmanns liv) i 1922.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]