Eiendomsskatt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eiendomsskatt er en skatt som betales på grunnlag av et takstmessig verdianslag for fast eiendom. Det er eiendommen som er gjenstand for beskatning, og grunneierens økonomiske situasjon ut over eiendommens antatte verdi har ikke betydning for utmålingen av skatten.

Eiendomsskatt i Norge[rediger | rediger kilde]

Gjeldende regelverk[rediger | rediger kilde]

I Norge er eiendomsskatten en frivillig kommunal skatteform. Det er kommunestyret som avgjør om kommunen skal ha eiendomsskatt. Det er også opp til den enkelte kommune å bestemme utformingen av eiendomsskatten innenfor rammene fastsatt i eigedomsskattelova av 6. juni 1975.[1]

Kommunestyret kan velge å skrive ut eiendomsskatt bare på verk og bruk. Utskriving av eiendomsskatt på verk og bruk kan også skje i tillegg til utskriving av eiendomsskatt i klart avgrensa områder som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis eller der slik utbygging er i gang.

Eiendommenes skatteverdi fastsettes ved taksering, og settes lik eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Det er gitt særlige regler om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg.

Kommunestyret fastsetter hvert år i forbindelse med budsjettet hvilke satser og regler som skal benyttes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende skatteåret. Eiendomsskatten skal være minst 2 promille og ikke mer enn 7 promille av taksten. Det første året det blir utskrevet eiendomsskatt i en kommune, må skatten ikke være større enn 2 promille. Senere kan skatten ikke i noe år økes med mer enn 2 promille.

For boliger kan kommunestyret fastsette et bunnfradrag i eiendomsskatten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eiendomsskatten er i prinsippet en av de eldste skatteformer i Norge. En form for eiendomsskatt ble innført i 1661 i forbindelse med tildeling av matrikkelskyld for eiendommer «på landet». Til sammenligning ble arveavgiften innført i 1792 og skatt på inntekt fra 1882 – til kommunen, fra 1892 – til staten. Matrikkelskylden for de enkelte eiendommene ble revidert flere ganger, senest ved «matrikkelloven» av 1886. Matrikkelskylden skulle gjenspeile eiendommenes avkastning, og var i realiteten en form for inntektsskatt. Bykommunene hadde ikke en slik form for skattlegging.

Etter at inntektsskatten ble innført i 1882 og 1892, forsvant i praksis matrikkelskatten (og dermed eiendomsskatten).

I ny skattelov fra 1911 ble det anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Ved tilleggslov av 1960 ble skillet mellom by- og land utvisket, slik at det også i deler av landkommuner som var utbygd på «bymessig vis» kunne utskrives eiendomsskatt. Begrunnelsen for denne form for skattlegging var at man regnet med at samfunnet i «bymessige strøk» hadde etablert tilleggstjenester (fast veidekke, gatelys, fellesfinansiert vann- og kloakksystem, fellesfinansiert kollektivtransport m.v.) som innbyggerne i slike strøk burde være med å dele kostnadene til.

Ved lovendring den 16. juni 2006 nr. 25, ble det gitt generell anledning til å kreve inn eiendomsskatt for samtlige eiendommer i kommunen, selv om eiendommene ikke har fellesfinansiert kollektive tilbud, fra og med inntektsåret 2007.

Kommunene kan velge å innføre eiendomsskatt på fire forskjellige måter:

  • Bare på «verker og bruk».
  • Bare i strøk «utbygd på byvis».
  • I strøk «utbygd på byvis» og på «verker og bruk».
  • I hele kommunen.

Størrelse og betydning[rediger | rediger kilde]

I 2009 hadde 299 norske kommuner innført eiendomsskatt i en eller annen form. Kommunenes samlede eiendomsskatteinntekter i 2009 var om lag 2,9 mrd. kroner. Innføring av eiendomsskatt kan føre til en betydelig inntektsøkning for kommunene, og en betydelig skatteskjerpelse for innbyggere som eier fast eiendom. Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14 000,-.

I 2010 var det 309 kommuner av Norges 430 kommuner som hadde eiendomsskatt. Av disse 309 kommunene var det 180 kommuner som hadde eiendomsskatt på boliger. Flere kommuner velger å skrive ut eiendomsskatt i hele kommunen, og i 2010 var det 145 kommuner som valgte å gjøre dette [2].

I 2011 var antallet økt til 316 kommuner med eiendomsskatt. Av disse hadde 163 kommuner eiendomsskatt i hele kommunen, mot 145 kommuner fra året før. Kommunene hadde tilsammen 7,6 milliarder i inntekter fra denne skatten i 2011, noe som utgjør en økning på 6,4 prosent fra 2010 [3].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/nl-19750606-029.html&emne=EIGEDOMSSKATTELOV*&
  2. ^ http://www.abcnyheter.no/skatt/faktainnhold/090629/eiendomsskatten-i-kommunene
  3. ^ http://www.ssb.no/eiendomsskatt/

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]