Joseph Wirth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Joseph Wirth
Karl Joseph Wirth
Bundesarchiv Bild 146III-105, Joseph Wirth.jpg
Født 6.september 1879
Freiburg im Breisgau
Død 1. mars 1956 (76 år)
Freiburg im Breisgau
Parti Det katolske sentrumspartiet
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Lenins fredspris
Tysklands finansminister
1920–1921
Regjering Müller I, Fehrenbach Wirth I
Forgjenger Matthias Erzberger
Etterfølger Andreas Hermes
Rikskansler
1921–1922
Forgjenger Konstantin Fehrenbach
Etterfølger Wilhelm Cuno

Karl Joseph Wirth (født 6. september 1879, død 3. januar 1956) var en tysk matematiker og politiker (Det katolske sentrumspartiet). Han var tysk kansler fra 1921 til 1922.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Joseph Wirth var sønn av maskinmester Karl Wirth og hans hustru Agathe, født Zeller.[1] Han ble sterkt preget av foreldrenes kristelige og sosiale engasjement.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Riksdagsmedlem[rediger | rediger kilde]

Wirth ble innvalgt i riksdagen i 1914, der han var særlig opptatt av sosiale spørsmål som kunne løses ved samfunnsmessige endringer.[1] Han meldte seg frivillig til tjeneste i den første verdenskrigen, men var ikke stridsdyktig. Han gikk deretter i tjeneste som sykepleier på både øst- og vestfronten. En lungelidelse avsluttet hans krigstjeneste.

Joseph Wirth var medlem av den grunnlovsgivende nasjonalforsamling i Weimar i 1919.[1] I april samme år ble han finansminister i fristaten Baden. I årene 1920-1921 var han finansminister i regjeringene til Hermann Müller og Konstantin Fehrenbach.

Rikskansler[rediger | rediger kilde]

I 1921 ble Wirth valgt som rikskansler, støttet av en koalisjon av SPD og Deutsche Demokratische Partei. Sammen med sin utenriksminister Walther Rathenau, forsøkte han å få Tyskland til å betale krigsskadeerstatningene som Versaillestraktaten hadde pålagt landet. Deres politikk ble utskjelt som oppfyllelsespolitikk eller betalingspolitikk (Erfüllungspolitik).[2] Den egentlige hensikt var å vise at Tyskland var ute av stand til å betale, slik at betingelsene kunne bli reforhandlet.[trenger referanse] Det ytterste høyre som var sterkt imot en slik imøtekommende politikk, oppfordret folk til å ta livet av Wirth.[1]

Oktober 1921 gikk Wirth av som kansler, som følge av delingen av Øvre Schlesien.[1] Senere samme måned fikk han et fornyet oppdrag som kansler av rikspresident Ebert.

I 1922 underskrev Wirth sammen med utenriksminister Rathenau Rapalloavtalen med Sovjet-Russland, og formaliserte dermed forholdet mellom de to landene.[1] Etter mordet på Rathenau i juni, oppfordret Wirth til forsvar av demokratiet og Weimarrepublikken. Samme år måtte han gå av som følge av den mislykkede oppfyllelsespolitikken.

De regjeringer han ledet besto av den såkalte Weimarkoalisjonen.

Wirth var også utenriksminister i sin egen regjeringstid som kansler, bortsett fra periodene da Friedrich Rosen og Walther Rathenau var utenriksministre.

Uttreden av Zentrum[rediger | rediger kilde]

Da den partiløse Hans Luther ble kansler i 1925, støttet han seg på en koalisjon av Zentrum, DDP, DVP og dessuten Deutschnationale Volkspartei.[1] Wirth var meget kritisk til at DNVP ble en del av koalisjonen og gikk snart ut av Zentrum-fraksjonen i Riksdagen.[1]

Senere hadde Wirth ministerposter i regjeringene til Hermann Müller og Heinrich Brüning.

Den andre verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933, ble Wirth utsatt for politisk forfølgelse, og forlot landet til fordel for Wien.[1] Wirth gjorde en rekke reiser i Europa og USA, der han talte imot den sterke antisemittisme som nasjonalsosialistene sto for. I 1935 bosatte han seg i Paris, men levde der atskilt fra de tyske emigrantene forøvrig. Etter utbruddet av den andre verdenskrigen reiste Wirth til det nøytrale Sveits.

Josef Wirth beholdt kontakten med den tyske motstandsbevegelsen.[1] Etter ønske fra den tyske admiral Wilhelm Canaris, tok Wirth kontakt med den britiske statsminister Neville Chamberlain i forsøk på å megle fred. Da det tyske felttoget mot Frankrike begynte i mai 1940 og Chamberlain dessuten gikk av, ble forsøkene på megling avsluttet.

Sammen med Otto Braun og Wilhelm Dittmann la Wirth mot slutten av den andre verdenskrigen planer om gjenoppbyggingen av Tyskland etter krigen.[1] Planene gikk blant annet ut på gjenoppbygging av en føderal republikk.

Etter den andre verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Wirth var motstander av Konrad Adenauers orientering mot Vesten, men ville isteden arbeide for et blokkfritt Tyskland, og en forståelse med Sovjetunionen.Han arbeidet mot en gjenoppbygging av et væpnet forsvar for Tyskland, og var dessuten mot landets medlemskap i NATO.[1] Wirth hadde allerede i 1948 fått en særlig tillatelse til innreise i den franske okkupasjonssone, og slo seg ned i sin fødeby Freiburg. Han ble i 1955 æresdoktor ved Humbolt-universitetet i Øst-Berlin.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Arnulf Scriba. «Joseph Wirth 1879-1956». LeMO - Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland m. fl. Besøkt 17. desember 2015. 
  2. ^ Victor Conzemius. «Wirth, Joseph». Historisches Lexikon der Schweiz. Besøkt 17. desember 2015.