Hurumlandet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hurumlandet
LandNorge Norge
FylkeViken
KommuneAsker

Hurumlandet
59°32′24″N 10°29′31″Ø

Hurumlandet er ei halvøy og et landskap mellom Drammensfjorden og Oslofjorden. Navnet brukes synonymt med navnet Hurumhalvøya, men landskapets avgrensning mot nord er ikke entydig. I noen sammenhenger regnes hele de to tidligere kommunene Hurum og Røyken i tidligere Buskerud fylke med i landskapet, mens de delene av tidligere Asker kommune som rent geografisk ligger mellom Drammensfjorden og Indre Oslofjord aldri regnes med. I dag utgjør landskapet den søndre delen av Asker kommune i Viken fylke.

Navnebruk og geografisk avgrensning[rediger | rediger kilde]

Navnet "Horum land" i Tønsberg lensregnskap 1623.[1]

Navnet Hurum er svært gammelt, og har trolig blitt brukt om halvøya mellom Oslofjorden og Drammensfjorden siden eldre jernalder (se artikkel om Hurum). I motsetning til navnene Røyken og Asker har navnet Hurum aldri vært et gårdsnavn. I likhet med navnet Follo har det trolig fra begynnelsen av vært et landskapsnavn.

Det sammensatte navnet Hurumlandet er tidligst kjent brukt i et lensregnskap fra 1623.[2] Også bruken av dette navnet går derfor trolig svært langt tilbake i tid; sannsynligvis til middelalderen.

En tidlig geografisk definisjon av Hurumlandet finnes i Syvende Hefte af de oplysende Beretninger for de Søefarende til de Specielle Kaarter over den Norske Kyst, henhørende til Kaartet No. 7, indbefattende Strækningen af Kysten fra Jomfrueland til den Svendske Grændse, med Langesunds-Fjord op til Skeen, samt hele Christiania-Fjord. Trigonometrisk opmaalt og ved astronomiske Observationer verificeret. Udgivet fra det Kongelige Søekaart-Archiv i 1803. Her står det at «Den med svære Fjelde belagte Halvøe, som adskiller Drammensfjord fra den egentlige Christianiafjord, kaldes Hurumland[3]

I Jens Krafts Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (1822) regnes Hurum sogn og Røyken sogn for å utgjøre det som «gemeenlig» kalles Hurumlandet.[4] Ved nordgrensen til gamle Røyken sogn er halvøya om lag 12,5 kilometer brei. Hurumlandet er på det smaleste mellom Grimsrudbukta i Drammensfjorden og Bestonbukta i Oslofjorden, og er her snaut fem kilometer brei. Her gikk grensa mellom tidligere Hurum og Røyken kommuner.

Navnesammensetninga Hurumhalvøya ser ut til å ha yngre opphav, og kom ikke i bruk før i andre halvdel av 1800-tallet. Det er først kjent på trykk i 1878.[5] Først i nyere tid ser det ut til å ha kommet mer i bruk, og da først og fremst i media. Navnet Hurumlandet er fortsatt vanligere å bruke.

Geografiske forhold[rediger | rediger kilde]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Geologisk sett er Hurumlandet en del av Oslofeltet. De eldste grunnfjellsbergartene (ulike varianter av gneis) finnes i ei stripe langs kysten fra Ersvika til Sandspollen, samt fra Åros til Slemmestad. Disse er rundt én milliard år gamle. Helt nordøst i Røyken, mellom Grodalen og Slemmestad, og i et mindre område ved Nærsnes, finnes sedimentære bergarter (skifer og kalkstein) fra periodene kambrium og ordovicium. Et mindre område med sterkt omdanna sedimentære bergarter finnes ved sjøen mellom Rødtangen og Ersvika, helt sør på Hurumlandet. Disse bergartene kan også gjenfinnes på Ranvikholmen og Tofteholmen. Det aller meste av halvøya er danna av rundt 280 millioner år gammel permisk drammensgranitt, som har en karakteristisk, lyserød farge. Under den vulkanske aktiviteten i permtida ble det også danna områder med gabbro ved Husebykollen på Filtvet, og på øyene Ranvikolmen og Tofteholmen.

Naturtyper[rediger | rediger kilde]

Etter typesystemet Naturtyper i Norge (NiN) kan Hurumlandet på landskapsnivå karakteriseres som et «ås- og fjelltopplandskap», som videre kan inndeles i et småkupert åslandskap med relativt relieff mellom 50 og 200 meter, og et kupert åslandskap med relativt relieff over 200 meter. Omkring Sandungenvassdraget i Hurum og Årosvassdraget og Skitheggavassdraget i Røyken finnes også et åpent dallandskap og lavlandsslette under marin grense, som ligger på rundt 200 meter.

På landskapsdelnivå finnes flere varianter av elveløp, klare innsjøer og humussjøer, fjæresoner i sjøen, aktive ferskvannsdelta, ras- og skredområder, ravinedaler, skogsbekkekløfter og våtmarksmassiver (myr) av ulike typer. Drammensfjorden innafor Svelvikstrømmen er en sterkt ferskvannspåvirka fjord, mens den ytre delen av Drammensfjorden, Indre Oslofjord og Ytre Oslofjord er mindre påvirka av ferskvann.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Hurumlandet har en variert flora, med mange varmekjære arter. Her vokser blant annet de sjeldne artene misteltein, dragehode og bittergrønn. Dyrelivet omfatter elg, fiskeørn, skarv og ærfugl. Tilsammen er det i dag (per 2020) 28 verneområder innen det området som tidligere besto av kommunene Hurum og Røyken.

Befolkning og bebyggelse[rediger | rediger kilde]

Sætre og Tofte er i dag de viktigste tettstedene ute på Hurumlandet
I bakgrunnen cellulosefabrikken til Södra Cell, i forgrunnen Statkraft saltkraftverk Hurum - verdens første kraftverk basert på osmose. Begge disse er nå nedlagt.

På Hurumlandet ligger tettstedene Åros, Sætre, Storsand, Filtvet, Tofte, Rødtangen, Holmsbu, Klokkarstua og Verket. Sætre og Tofte er de største av disse. I noen sammenhenger regnes også tettstedene nord i gamle Røyken kommune med til Hurumlandet. Dette gjelder Midtbygda/Røyken, Nærsnes, Slemmestad/Bødalen, Spikkestad og Hyggen.

De eldste tettstedene er Holmsbu og Filtvet, som oppsto som strandsteder på 1700-tallet. Verket er et tettsted som vokste fram rundt det tidlige industriforetaket Schimmelmanns glassverk (1779–1832).

De fleste tettstedene vokste fram etter den industrielle revolusjon. Spikkestad og Midtbygda/Røyken oppsto som «stasjonsbyer» etter anlegget av Spikkestadbanen (tidligere tilknytta Drammensbanen) i 1872. Slemmestad/Bødalen, Sætre og Tofte er tettsteder som har vokst fram rundt fabrikker og tungindustri i perioden 1875–1897.

De resterende tettstedene er alle mindre tettsteder som relativt seint utvikla seg til tettsteder, med sekundære, lokale funksjoner som skolested, poststed og dampbåtanløp.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Næringslivet på Hurumlandet var tidligere sterkt prega av tungindustri. Tettstedet Sætre vokste fram rundt sprengstoffindustrien (etablert 1875), Slemmestad vokste fram rundt sementfabrikken (etablert 1893), og Tofte hadde to cellulosefabrikker (etablert 1897 og 1907). På Sætre og Slemmestad var det meste av industrien nedlagt før 1990. På Tofte drøyde det til 2013 før den siste celluloseproduksjonen ble nedlagt.

I dag er domineres næringslivet på Hurumlandet av virksomheter innen service- og tjenesteyting. Det finnes også fortsatt en del kjemisk industri og gummi-/plast og mineralsk industri.

Et mildt klima og godt jordsmonn legger forholdene godt til rette for landbruk, men næringa jordbruk, skogbruk og fiske sysselsatte i tidligere Hurum og Røyken kommuner kun 0,39 % av de mellom 15–74 år, i 4. kvartal 2018.[6]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Innkjøringa til Oslofjordtunnelen som forbinder Hurumlandet med Follo på andre sida av Oslofjorden

Hurumlandet var et av alternativene som ble utreda som mulig plassering av ny hovedflyplass da flyplassen på Fornebu skulle flyttes på 1980-tallet, men Stortinget endte i stedet på GardermoenRomerike.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kart over registrerte gravminner i Asker kommune, som tydelig viser den gamle landbruksbygda i sørøst, fra Sandungen og sørover

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av siste istid, rundt 10100 år før nåtid, ble den søndre delen av Hurumlandet isfritt. På det tidspunktet lå brefronten mellom Svelvikstrømmen og Drøbaksundet, og breelvene la igjen den store morenen som krysser tvers over halvøya. Denne morenen regnes som en del av det såkalte Ås-Ski-trinnet. Marin grense i området ligger på rundt 200 moh.

De eldste spor etter mennesker på Hurumlandet er funn av flintgjenstander ved Nåbyvann i Hurum, ca. 163 moh. Tallrike lokaliteter fra eldre steinalder er funnet rundt hele kysten av halvøya. I seinmesolitikum var Hurumlandet en del av den klassiske nøstvetkulturens kjerneområde.

Også fra yngre steinalder er det mange funn fra Hurumlandet. Blant de viktigste funnnene er dyssegraver av traktbegerkulturens type ved Rødtangen i Hurum, og to hellekister fra seinneolitikum ved Verket.[7]

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

I bronsealderen var Hurumlandet en del av den nordiske bronsealderkulturens område. Samtlige fem funn av bronsegjenstander fra perioden på halvøya er gjort i Hurum, og det er ved sørspissen av Hurumlandet den største konsentrasjonen av gravrøyser fra bronsealderen også finnes. Bosetningsspor fra bronsealderen er funnet ved Hov på Hurum.

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

Fra den eldre jernalderen er det få og spredte funn fra Hurumlandet. To lokale maktsentre kan muligens identifiseres ut fra gjenstandsfunn og forekomst av store gravhauger: ett rundt gården Hov i Hurum, og ett rundt gårdene Huseby og Villingstad i Røyken. Ved Hov har kontrollen med ferdselen gjennom Svelvikstrømmen trolig vært av stor betydning. Huseby og Villingstad ligger sentralt plassert i Røykens jordbrukslandskap, og er nærmeste nabo til halvøyas eneste kjente bygdeborg på Tjuvkollen.

Den viktigste kilden til kunnskap om den yngre jernalderen på Hurumlandet er gravhaugene og gravfunnene. Det virker som om de fleste navnegårder kjent fra historisk tid hadde egne gårdsgravfelt i denne perioden. Gravskikken var, i alle kjente tilfeller, en branngravsskikk. Få gravhauger på halvøya er arkeologisk undersøkte, og de fleste funna kom til Universitetets Oldsakssamling før 1940.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

I løpet av middelalderen ble Hurumlandet inndelt i to kirkesogn: Hurums sogn og Røykens sogn. Steinkirker ble bygd på Hov i Hurum og Solberg i Røyken i andre halvdel av 1100-tallet og/eller første halvdel av 1200-tallet. Begge kirker er nokså like av størrelse og form, men koret i Hurum kirke avsluttes av en apsis, mens østveggen i Røyken kirkes kor er rett. Gjennom høymiddelalderen fram mot svartedauden fant det trolig sted en betydelig befolkningsvekst på Hurumlandet, noe som gjenspeiles i de mange rud-gårdene som ble rydda i utkanten av de beste jordbruksområdene. Foruten jordbruket, var saltkoking ei viktig tilleggsnæring.

Svartedauden i 1349/1350 ramma Hurumlandet hardt. Rundt 40 % av gårdsbruka på halvøya ble lagt øde. I seinmiddelalderen gikk gjenryddinga sakte. Først utpå midten av 1600-tallet var trolig folketallet oppe på samme nivå igjen som før pesten. På 1500-tallet begynte trelasteksporten fra Hurumlandet, etter at oppgangssaga ble tatt i bruk.

Adelsfamilien Bolt etablerte seg på Tronstad i Hurum på slutten av 1300-tallet. På 1580-tallet ble gården setegård for adelsfamilien Huitfeldt, som samla seg et betydelig jordegods i Hurum, og i noe mindre grad i Røyken.

Tidlig nytid[rediger | rediger kilde]

Rundt midten av 1600-tallet ble folketallet på Hurumlandet trolig like høyt som det hadde vært før 1350, og fortsatte deretter å vokse jevnt. Jordbruket var hovednæringa for det store flertallet av befolkninga, og hele Hurumlandet hadde drøyt 220 gårdsbruk rundt 1650. Den viktigste binæringa var skogbruk, og enkelte bønder tjente store penger på eksport av trelast til Holland og Danmark, særlig i første halvdel av 1600-tallet. I løpet av 1600-tallet ble så godt som all eikeskogen på Hurumlandet hogd.

Holmsbu ved Drammensfjorden og Filtvet ved Oslofjorden utvikla seg til små tettsteder i løpet av 1700-tallet. Også Verket fikk en liten tettbebyggelse da Schimmelmanns glassverk ble anlagt her i 1779.

Under Napoleonskrigene ble det bygd befestninger både ved Svelviksundet og Drøbaksundet. Ingen av disse befestningene er bevart, men rester etter yngre befestninger finnes på Kinnartangen ved Drøbaksundet, og ved Svelvik befestninger fra 1890-tallet. Begge var underlagt Oscarsborg festning.

Den industrielle revolusjon[rediger | rediger kilde]

Etter at glassverket på Verket ble nedlagt i 1832 drøyde det til 1870-tallet før det igjen ble anlagt noen form for industri på Hurumlandet. Jernbane ble bygd mellom Drammen og Asker i 1872, med stasjoner på Spikkestad og Røyken. I løpet av noen tiår ble det så anlagt ei rekke fabrikker: Sprengstoffabrikk på Sætre i 1875, sementfabrikk på Slemmestad i 1893, og cellulosefabrikker på Tofte og Sagene i 1897 og 1907. Ei rekke andre og mindre industriforetak ble også anlagt, blant annet marmorsliperi (Sagene), teglverk (Spikkestad og Elgeton), klesvarefabrikk (Åros) og steinbrudd (Hyggen).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ RA, Rentekammeret inntil 1814, Reviderte regnskaper, Lensregnskaper, R/Rb/Rbo/L0006: Tønsberg len, 1621-1625.
  2. ^ RA, Rentekammeret inntil 1814, Reviderte regnskaper, Lensregnskaper, R/Rb/Rbo/L0006: Tønsberg len, 1621-1625.
  3. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 26. januar 2020. 
  4. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 26. januar 2020. 
  5. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 26. januar 2020. 
  6. ^ SSB antall sysselsatte per næring i Røyken og Hurum 2018
  7. ^ Norgeshistorie.no, Lene Melheim, «Knoklene forteller». Hentet 22. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/bronsealder/mennesker/0304-knoklene-forteller.html.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]