Strandsted

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Strandstedet Surnadalsøra ligger ved SurnadalsfjordenNordmøre og var anløpssted for dampbåter. I dag har sentrum i bygda Surnadal flyttet til Skei, som ligger mer sentralt i forhold til biltrafikken.

Strandsted er en betegnelse for en historisk tettbebyggelse eller et tettsted av begrenset størrelse, med nær tilknytning til sjøen, uten formelle rettigheter som ladested eller kjøpstad. Et strandsted oppsto på et sentralt sted i et lokalsamfunn, omkring bygdas viktigste båtstø med tilhørende naust og sjøboder, et sted det var god havn, på et sted for skifte av transport, fra land til sjø, eller omvendt. I kystnorge var strandstedet det sentrale sted så lenge den viktigste transporten foregikk til vanns, det vil for de fleste regioner si til midt på 1900-tallet.

Som tettbebyggelse hadde ikke strandstedet størrelse og viktighet til å klassifiseres som by eller ladested. Men et strandsted kunne, om det lå gunstig til, utvikle seg til et urbant samfunn. Når et strandsted fikk tollbod, var skrittet tatt mot ervervelse av byrettigheter, først som ladested, deretter som kjøpstad.

Antall strandsteder økte sterkt på 1800-tallet, bl.a. på grunn av opprettelse av dampskipsruter langs fjordene, og mulighetene for å opprette landhandlerier fra 1850-årene. Strandstedet oppsto gjerne ved kystbygdas gode havn, der de sentrale gårdene fra før av hadde naust og sjøboder, og hvor det enten ikke var fast bosetning, eller bosetningen var begrenset til husmenn.

Beboerne i et strandsted bygslet vanligvis sine tomter. De kunne, i eldre historiske kilder, kalles strandsittere.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2