Ordovicium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geologiske perioder i fanerozoikum
Tidsskala i millioner år før nå
Hovedavsetning
Neogen 0
Slam
Paleogen
Kritt
100
Kalkstein
Jura
Trias 200
Sandstein
251
Perm
Karbon 300
Skifer
Kalkstein
Sandstein (rød)
Devon
400
Skifer (brun)
Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
500
Sandstein
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Ordovicium (O) langt mot høyre, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Ti meter tykk vegg av sedimentære bergarter av kalk- og sandstein fra Ordovicium, Ersvika helt sør i Hurum.
Overgangen mellom mellom lys grå kalkstein avsatt i grunt vann i ordovicium og mørk brun slamstein avsatt på dypt vann fra den påfølgende perioden silurHovedøya, Oslofjorden. Lagene har blitt snudd opp-ned i dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Fjellkjedefoldingen presset sammen de stratigrafiske lagene i bølgeformede former, og da erosjon fjernet «bølgetoppene» kunne man oppnå den effekten at de lagene som egentlig lå lavere, ble liggende øverst på steder hvor toppen av det stratigrafiske laget var erodert bort.

Ordovicium er en periode i jordens oldtid. Den begynte for 488.3±1.7 millioner år siden og sluttet for 443.7±1.5 millioner år siden.[1] Ordovicium ble første gang definert av Charles Lapworth i England og Wales i 1879, og perioden ble oppkalt etter det keltiske folket Ordovices. Det definerende for Lapworth var en spesiell utviklingslinje av avsatte fossiler av graptolitter, som Lapworth hverken klarte å plassere i kambrium eller silur. I ordovicium opptrådte forøvrig fisk og karsporeplanter for første gang.

Ordovicium er den perioden vi kjenner med størst havspredning og høyest verdenshav, og avsetningene fra ordovicium er overveiende marine. Bergartene er dermed kalkrike med avsetninger som kalkstein i noe leirskifer, og langt mindre i sandstein.

Avgrensing og epoker[rediger | rediger kilde]

Ordovicium startet med den kambrisk-ordoviciske masseutdøingen omkring 488 millioner år siden. Masseutryddingen endte med en ny utdøing omkring 443 millioner år siden, hvor 60 % av de marine slektene forsvant, og vi går over til å tale om perioden silur.

Epokene ordovicium deles i, er tidligordovicium, mellomordovicium og senordovicium. De respektive skillene går ved hhv. 472 og 461 millioner år før nåtiden. Det finnes ulike måter å dele inn epokene på. Kontinentene minsket i første halvdel av perioden og vokste i andre halvdel.

Tektonikk[rediger | rediger kilde]

I ordovicium lå landområdene fortsatt spredt i verdenshavet. De store, epikontinentale (kontinentomsluttende) havene som var så karakteristiske etter at superkontinentet Pannotia sprakk opp i kambrium, varte et godt stykke inn i ordovicium. I løpet av ordovicium og den påfølgende silur dannet det seg et epikontinentalt havområde som skilte Laurentia (Nord-Amerika) fra Baltica (Europa). Dette tidlige «Atlanterhavet» – kjent som Iapetushavet – kan ha oppstått på bakgrunn av havbunnspredning, trolig ved at en midthavsrygg presset havbunnen ut til hver side slik det også skjer i Atlanterhavet i dag. Avsetning av marine sedimenter skjedde på landområder som var dekket av grunne hav i denne perioden.

Ved inngangen til mellomordovicium ble derimot mange av de grunne mellomhavene dekket av tørt land. Også Iapetushavet trakk seg sammen da Baltica, Avalonia og Laurentia drev mot hverandre. I hele perioden drev det lille kontinentet Avalonia (som hadde brutt løs fra Gondwana i kambrium) nordover og nådde nå så langt at det kolliderte med Baltica i øst og Laurentia i vest. Dagens Vest-Europa, Sentral-Europa, Italia, Vest-Balkan, Storbritannia, Newfoundland og deler av østkysten av USA er rester av Avalonia. På denne tiden oppsto noen fjellkjeder gjennom orogenese, blant annet Ardennene og Karpatene i Europa langs linjen hvor Avalonia møtte Baltica, og dessuten de østlige Appalachene øst i staten New York. Midtre og øvre ordovicium hadde betydelig vulkanisme forbundet med denne urolige utviklingen.

I dag kan vi finne marine, kalkrike avsetninger fra ordovicium i stabile kontinentalsokler og i områder som har hatt liten tektonisk aktivitet. I Oslofeltet finnes det ordovisiske bergarter preget av kornete kalkstein, som trolig ble avsatt på langgrunne hvite kalksandstrender, tilsvarende slik vi finner på Bahamas i dag. I Norge finner vi slike avsetninger blant annet sør på Hurum-halvøya, hvor en vulkan i det sentrale Hurum har presset opp tidligere begravde ordovicium-avsetninger, som nå er synlige i dagen i Ersvika.

Bergarter[rediger | rediger kilde]

De fleste avleiringer fra ordovicium er (omdannet) havbunn (dvs. sedimenter) og metamorfe, men også noen magmatiske bergarter. Bergartene er sedimentære og ofte kalkrike, fra grunn- og dyphavssedimenter. Vi finner hovedsakelig kalkstein, noe avsetning som leirskifer, og langt mindre sandstein. Kontinentene var små og det var dermed lite areal av erodert sand som kunne avsettes.

I Estland finner vi oljeskifer fra ordovicium ved Narva, helt øst i landet. Denne skiferen er grunnlag for utvinning av olje. Av viktige kalksteinsavsetninger er særlig Stora alvaretÖland viktig, det ble dannet i ordovicium og skurt ned av svært arkaiske istider, til dagens flate landskap.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet var antakelig relativt varmt tidlig i ordovicium, men gjennomsnittstemperaturen var nok betydelig lavere enn i kambrium. På slutten av perioden drev Gondwana helt ned til polpunktet i sør og det var en serie istider som førte til et betydelig globalt fall i havnivået. Den brå havnivåforandringen vises godt blant annet på Hovedøya i Oslofjorden, der det er et brått skille fra lys grå kalkstein (avsatt på grunt vann) til brun slamstein avsatt på noen hundre meters dyp. Overgangen til silur er markert ved slutten på denne istidsperioden og en påfølgende avsmeltning med en marin transgresjon (havutvidelse gjennom stigende havnivå).

I ordovicium lå Norge 20° sør for Ekvator, tilsvarende Kalahariørkenen i det moderne Namibia og Kalahari. Selv om gjennomsnittstemperaturen globalt var lavere enn i kambrium, var klima lokalt i Norge varmere. Det finnes lite avsetninger fra denne perioden, men trolig var også Norge preget av tørre ørkener.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Matter av alger og bakterier var i størstedelen av ordovicium de eneste planteformer som eksisterte på land. Oksygeninnholdet i atmosfæren var derfor ganske lavt, og himmelen ville hatt et svakt grønnskjær (det er oksygen som gjør himmelen blå). Antakelig oppsto de første landplanter omkring 470 millioner år siden, trolig i form av en slags primitive levermoser og kanskje i symbiose med en slags sopp,[2] men noe egentlig planteliv kan vi ikke snakke om, og det fantes derfor ikke noe jordsmonn på kontinentene – de bestod fortsatt av bart fjell eller sand. Dyre- og plantelivet var konsentrert i havet.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Trilobitten Asaphus, av fossil fra St.Petersburg, Russland.

Den kambrisk-ordoviciske masseutdøingen utryddet mange av kambrium-tidens arter av brachiopoder og trilobitter, men av mange dyregrupper oppstod også en rekke nye arter i ordovicium. I tidlig ordovicium dominerte trilobittene, men f.o.m. mellomordovicium ble faunaen stadig mer sammensatt med blant annet mange bløtdyr og koraller. Masseutryddingen endte med en ny utdøing omkring 443 millioner år siden, hvor 60 % av de marine slektene forsvant ved inngangen til silur.

Den definerende dyregruppen for ordovicium er graptolitter, som stort sett forsvant ved overgangen til silur. Ellers var trilobitt og skallblekkspruter fremtredende blant fossilene, men også de første virveldyr – kjeveløse fisker – er dokumentert fra perioden. Ordivicium er den første perioden hvor vi med sikkerhet kan konstatere at det utviklet seg fisk.

Typefossiler som bidrar til å datere ordovicium, er ikke minst graptolitter fra dyphavsbassengene og trilobitter i grunnhavsbassengene. Arter som bare (eller stort sett bare) levde i denne perioden er trilobittene. Agnostidae oppsto tidlig og Asaphidae sent i kambrium, og begge levde gjennom hovedparten av ordovicium.

En rekke nye trilobitt-arter oppstod bare noen millioner år senere senere, synkront med at vi starter å regne tiden ordovicium:

I slutten av ordovicium skjedde en masseutdøing der så mange som 75 % av alle artene kan ha forsvunnet. Spesielt armføttinger og mosdyr ble rammet av denne utdøingen.

Referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F.M. Gradstein, F.M, J.G. Ogg, A.G. Smith, & al. (2004): A Geologic Time Scale 2004. Cambridge University Press PDF
  2. ^ Charles H. Wellman og Jane Gray, «The microfossil record of early land plants», i Philosophical Transactions of the Royal Society B: Biological Sciences, Bind 355 Nr 1398, 2000, side 717–732. (Lenke)
  • Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
  • Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ordovician – bilder, video eller lyd