Kadaver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svartgribb (Coragyps atratus) som spiser åtsel

Et kadaver eller åtsel er skrotten av et dødt dyr som har begynt å gå i forråtnelse. Selv om uttrykket i prinsippet kan dekker alle døde dyr, brukes det fortrinnsvis om større virveldyr der volumet av kroppen er så stort at det ikke øyeblikkelig blir fjernet av andre dyr. Slike kadavre utgjør ofte mat for andre dyr, spesielt noen rovdyr og mange fugler.

Eksempler på typiske åtseletere er mange hundedyr, bjørner, mårdyr, villsvin og fugler, som gribber, kondorer, glenter og kråkefugler med flere. Kadavere tiltrekker seg også mange insekter og sopper, spesielt biller i familien åtselbiller og fluer som kjøttfluer, spyfluer med videre.

I havet er det særlig krabber, slangestjerner og slimåler som livnærer seg som åtseletere. Kadavre av store hvaler kan gi opphav til egne økosystemer på havbunnen som går gjennom en serie suksesjonsstadier, såkalte hvalfall.[1]

Kadavre som jaktåte[rediger | rediger kilde]

Et typisk jakttårn for åtejakt

Kadavre eller deler av et kadaver brukes også som åte, for å lokke til seg dyr i den hensikt å fange, drepe eller utrydde det. Jaktformen kalles åtejakt og skjer ofte fra et jakttårn. Jaktformen er blant annet vanlig på rødrev, grevling og villsvin. I den grad utryddelse er målet, brukes gjerne et forgiftet kadaver eller åte (giftåte). Metoden treffer imidlertid også åtseletende arter utenfor målgruppen, og er mange tilfeller en hovedårsak til at bestander av åtseletende fugler, som for eksempel gribber, kondorer og glenter, har blitt kraftig redusert og i mange tilfeller er truet av lokal eller global utryddelse. Giftåte er fortsatt brukt mange steder i verden. I Russland blant annet til å bekjempe utbredelsen av ulv.

Kadavre som smittekilder[rediger | rediger kilde]

Kadavre kan være en alvorlig kilde til smitte og sykdom. Særlig kan kadavre i brønner og andre drikkevannskilder forårsake utbrudd av diaré og andre mage- og tarmsykdommer. Dyret kan ha dødd av en infeksjonssykdom, og bakteriene som bryter ned kadaveret produserer toksiner. De fleste sykdomsfremkallende bakterier dør raskt utenfor en levende kropp, men virus og toksiner utgjør en fare i lengre tid. Noen bakterier, som miltbrannbakterien, danner sporer som overlever i flere tiår.[2]

Kadavre på innmark blir fortrinnsvis destruert, særlig kadavre av husdyr som kan spre smitte av miltbrann, kvegpest, munn- og klovsyke eller andre smittsomme dyresykdommer. Slike kadavre graves ned, brennes eller dekkes med kalk eller klorkalk. Under de store utbruddene av kugalskap i Storbritannia i 1990-årene, ble store mengder kadavre brent.[3] I andre deler av verden er det vanlig å grave ned kadavre under husdyrepidemier.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NRK, Verdt å vite 17/11 – 2004: Hvalfall og beinspisere
  2. ^ Schjølberg, U.G. (2015): Kan man spise et kadaver? forskning.no Besøkt 23. april 2018.
  3. ^ Aftenposten interaktiv, 27/2 – 2001: Nye kjøttberg venter på å bli brent Arkivert 20. desember 2016 hos Wayback Machine.
  4. ^ Brønbo, M. (2011): Sørkoreanerne avliver dyr fortere enn de kan begrave dem, Nationen, 10/2 – 2011