Maskeballet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Un ballo in maschera»)

Maskeballet (it: Un ballo in maschera) er en opera skrevet i 1859. Musikken er skrevet av Giuseppe Verdi og teksten av Antonio Somma. Operaen baserer seg på Eugène Scribes Gustave III ou Le Bal Masqué, som igjen baserer seg på mordet på kong Gustav III av Sverige i Stockholmsoperaen i 1792. Operaen finnes i flere versjoner, på grunn av at de rådende sensurbestemmelsene gjorde det vanskelig å sette opp et europeisk kongemord på scenen. Den opprinnelige versjonen handler om mordet på svenske Gustav III. I den amerikaniserte versjonen ble imidlertid handlingen lagt til Boston på 1600-tallet, og persongalleriet ble byttet ut for ikke å rammes av sensuren. Nå til dags er likevel den opprinnelige versjonen den vanligste.

Drapet på Kong Gustav 3. i 1792[rediger | rediger kilde]

For mer informasjon om Gustav 3., se artikkelen Gustav III av Sverige

Krigen mot Russland hadde ødelagt Sveriges økonomi. Til tross for dette overveiet den svenske kongen å angripe Frankrike, hvor revolusjonen var begynt. Han ble etter hvert svært upopulær, og det ble dannet en sammensvergelse mot ham. Den 16. mars 1792 ble han skutt av kaptein Jacob Johan Anckarström under en maskerade i Stockholmsoperaen, og den 29. mars døde kongen av skadene

Oppføring[rediger | rediger kilde]

Uroppføringen[rediger | rediger kilde]

Verdi tilbød sin nye opera til Teatro Appollo i Roma, og det ble lange forhandlinger med den pavelige sensurmyndigheten, som ville at handlingen skulle skje utenfor Europa. Dette endte med at handlingen ble flyttet til Boston i Massachusetts, og at den svenske kongen ble til en engelsk guvernør, kalt Riccardo, greve av Warwick. For mange engelskmenn og amerikanere var det snodig at det svenske rokokkohoffet skulle flyttes til det puritanske Ny England, og at den eneveldige svenske kongen skulle byttes ut med en guvernør [1]. Likevel ble verket den 17. februar 1859 uroppført i Roma.[1] Operaen ble en suksess, og fikk veldig gode kritikker.

Norgespremieren[rediger | rediger kilde]

Den ble satt opp i Norge på Opera Comique i Kristiania i 1921.

Persongalleri[rediger | rediger kilde]

Rolle
O: Originalversjon, A: Amerikanisert versjon
Stemmetype
O: Gustav III, konge av Sverige
A: Riccardo, engelsk guvernør i Boston
Tenor
O: Kaptein Anckarström, Gustavs betrodde sekretær og beste venn
A: Renato, kreol, Riccardos betrodde sekretær og beste venn
Baryton
O: Amelia, Anckarströms kone, som er forelsket i Gustav III
A: Amelia, Renatos kone, som er forelsket i Riccardo
Sopran
O: Grev Clas Horn
A: Samuel
Bass
O: Grev Adolf Ribbing
A: Tom
Bass
O: Oscar, Gustavs pasje
A: Oscar, Riccardos pasje
Sopran
O: Britta Arvidsson, sigøyner og spåkone
A: Ulrica, sigøyner og spåkone
Alt
O: Kristian
A: Silvano, orlogsmatros
Baryton
Dommeren Tenor
Amelias tjener Tenor

Sangnumre[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

  • «La rivendrà nell'etasi» (Riccardo)
  • «Alla vita che t'arride» (Renato)
  • «Volta la terrea» (Oscar)
  • «Consentimi o signore» (Amelia, Ulrica og Riccardo)
  • «Di tu se fedele» (Riccardo)
  • «È scherzo od è follia» (kvintett)
È scherzo od è follia, Opptak fra 3. april 1914, New York City

Andre akt[rediger | rediger kilde]

  • «Ma dall'addio stelo» (Amelia)
  • «O qual soave brivido» (Amelia, Riccardo)

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

  • «Morrò, ma prima in grazia» (Amelia)
  • «Eri tu» (Renato)
  • «Di che fulgor» (Oscar)

Handling[rediger | rediger kilde]

Første akt[rediger | rediger kilde]

Scene fra operaen i et oljemaleri av August Pollak.

Første scene: I morgenaudiensen på slottet tar kongen vennlig imot søknader så vel som bønneskrifter. Horn, Ribbing og deres medsammensvorne er de eneste som har en fjern holdning. Pasjen Oscar gir kongen en liste over personene som skal innbys til maskerade påfølgende kveld på slottet. Kongen er glad for å se at Amelias navn er på listen, men får dårlig samvittighet fordi hennes mann er hans beste venn, kaptein Anckarström. Sistnevnte kommer for å snakke med kongen, og advarer ham mot en sammensvergelse som er på gang. Selv mener kongen at folket vil være med ham, men takker Anckarström for å være så årvåken. Kongen får så en utvisningsordre som han må underskrive. Den gjelder sigøynerkonen Britta, som det ryktes om at utfører trolldom. Da kongen imidlertid hører pasjen Oscars flotte beskrivelser av henne, får han lyst til å treffe henne. Han bestemmer seg for å gjøre det forkledd som fisker, og hoffkavalerene skal også møte i forkledning. Anckarström gjentar advarslene sine, og kongen lover å være på vakt.

Andre scene: I Brittas hytte er det fullt av mennesker som vil bli spådd. Kongen er tilstede, forkledd som fisker. Han hører henne spå matrosen Kristian, som visstnok snart skal bli forfremmet og få penger, og sniker derfor en forfremmelsesordre og penger ned i lommen på matrosen. Alle blir forbløffet over at spådommen ble oppfylt så fort, og Britta hylles. Hun får vite at Amelia vil treffe henne, og sender alle bort. Men bak et forheng står kongen, og hører Amelia tilstå at hun elsker ham og videre be om et middel mot den. Britta råder henne til å vente til det er blitt midnatt, for så å plukke en urt som vokser på retterstedet ved foten av galgen. Etter at Amelia har gått, kommer kongen frem for å bli spådd. Britta forutsier at han vil bli drept av en venn, og de medsammensvorne hvisker seg imellom at alt nå er oppdaget. Kongen spør videre om hvem som blir morderen, og får til svar «Den første som trykker Deres hånd[2]». Like etter kommer Anckarström, som ikke har hørt spådommen, og hilser kongen med et varmt håndtrykk. Kongen ler av det hele, og hans følge ler med ham.

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Ved retterstedet leter Amelia etter urten hun skal plukke. Hun skjelver av angst. Kongen har fulgt etter henne, og erklærer nå sin kjærlighet til henne. Anckarström kommer igjen for å advare kongen om at de sammensvorne leter etter ham. Anckarström kjenner ikke igjen hustruen sin fordi hun er tett tilslørt, og tilbyr seg å ledsage henne tilbake til byen. Anckarström og kongen bytter kapper, og kongen forsvinner. Idet Anckarström og Amelia skal til å gå, stanses de av de sammensvorne, som tror det er kongen de har foran seg. Amelia går imellom for å beskytte mannen sin, som nå til sin forferdelse kjenner igjen sin egen hustru. De sammensvorne hånler, og Anckarström bestemmer seg for å slutte seg til de sammensvorne. Han ber Horn og Ribbing om å møte ham neste dag, og tar Amelia med seg tilbake til byen.

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

I Anckarströms arbeidsrom sverger Amelia på at hun er uskyldig, men han vil drepe henne som straff for hennes utroskap. Hun trygler om i det minste å få ta avskjed med sønnen, hvilket han godtar. Det går så opp for ham at det er kongen som er den skyldige, og han dreper henne derfor ikke. Ribbing og Horn kommer, og blir overrasket over at Anckarström ikke vil angi dem, men slutte seg til dem. Amelia tvinges til å trekke en navnelapp fra en urne med alle de medsammensvornes navn, og er ikke klar over at det navnet hun trekker, er den som skal myrde kongen. Anckarströms navn står på lappen som trekkes, følgelig er det han som skal drepe kongen. Pasjen Oscar kommer med innbydelsene til maskeraden den samme kvelden, og de bestemmer seg for å utnytte denne anledningen.

Fjerde akt[rediger | rediger kilde]

Første scene: I et kabinett på slottet underskriver kongen tunghjertet ordren om at Anckarström skal forflyttes. Han er ikke glad for å måtte skilles fra Amelia. Oscar kommer med et anonymt brev, fra Amelia, og her blir kongen advart mot å vise seg på maskeraden. Han trosser advarslene, spesielt fordi han vil si farvel til sin elskede.

Andre scene: Etter en del overtalelse får Anckarström Oscar til å røpe hvordan kongen skal være forkledd. Idet kongen kommer, advares han av Amelia (som er maskert og forandrer stemmen) mot å oppholde seg i salen. Kongen kjenner henne igjen, og sier et kjærlig farvel. Anckarström dreper kongen med et skudd. På dødsleiet tilgir kongen vennen sin, gir ham forflytningsordren og sverger på at Amelia er uskyldig. Anckarström angrer, og kneler i dyp sorg ved kongens lik.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Qvarme, s. 93
  2. ^ Schepelern, s. 210.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Qvamme, Børre (1997). Giuseppe Verdi. Oslo: Solum. 

Schepelern, Gerhard (1959). Operaboken: illustrert fører til 83 operaer fra Mozart til Menotti. Oslo: Gyldendal.