Amy Beach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Amy Beach
Amy March (Cheney) Beach, 1867-1944, head and shoulders, facing slightly left LCCN2006690272.jpg
Født5. september 1867[1][2][3][4]
Henniker[4]
Død27. desember 1944[1][2][3][5] (77 år)
New York[6]
Beskjeftigelse Pianist, komponist
Nasjonalitet USA

Amy Marcy Cheney Beach (født 5. september 1867 i Henniker, New Hampshire[7], død 27. desember 1944 i New York City) var en amerikansk komponist og pianist. Som kvinnelig komponist var hun en pioner i USA da hun var den første kvinne som komponerte kunstmusikk i det større formatet. Stilistisk tilhørte hun den romantiske tradisjonen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Amy Beach ble født i New Hampshire[7] men flyttet med familien til Boston som treåring.[8] Som kvinne på denne tiden var muligheten for høyere utdannelse svært begrenset, og hun var i stor grad selvlært. Hun ble tidlig betegnet som et vidunderbarn, og hun studerte piano, harmoni og kontrapunkt på egen hånd. Deretter lærte hun seg å komponere ved å studere og spille verker av komponister hun selv beundret, deriblant Brahms.

Komponist[rediger | rediger kilde]

Beach ble gift med en velstående lege og hadde dermed mulighet og ressurser til å vie mye av sin tid til å komponere. Hun interesserte seg for verker i det større formatet, noe som man den gang mente at kvinner ikke kunne komponere. Hennes verkliste omfatter flere større verker, deriblant en messe i e-moll fra 1890, hennes Gaelic Symphony (1894-96), en pianokonsert (1899) og en pianokvintett (1907). Alle disse verkene ble godt mottatt i sin samtid. Hun ble godt mottatt både i sitt hjemland og i Europa og ble regnet som en av USAs ledende komponister.[9]

Fram til sin Gaelic Symphony var Beach i liten grad påvirket av den nasjonalromantiske stilretningen. Antonín Dvořák, som oppholdt seg i USA fra 1892-1895 og som var en ledende eksponent for den nasjonalromantiske retningen i Europa, foreslo at USA burde skape sin egen nasjonalromantiske stil ved å ta inn i seg elementer fra den afro-amerikanske kulturen. Den såkalte Boston-skolen med komponistene John Knowles Paine, George Whitefield Chadwick og Arthur Foote i spissen mente derimot, muligens i tråd med det rådende synet i Storbritannia, at nasjonalromantikken var unødvendig. Beach på sin side så behovet for nasjonale elementer i kunstmusikken, men mente man heller burde se mot den gamle engelske, skotske og irske folkemusikktradisjonen i USA. Slike elementer finner man i hennes Gaelic Symphony, som ifølge henne selv også var programmatisk da den handlet om det irske folks lidelse og drømmer i den nye verden.[7]

Etter ektemannens død i 1910 la Amy Beach ut på en treårig turné til Europa, der hun ga konserter med egne klaververker. I 1914 vendte hun tilbake til USA og slo seg ned i MacDowell Colony, Peterborough i New Hampshire.

Fra 1920-årene bodde hun i New York City og arbeidet ved St. Bartholomew's ChurchPark AvenueManhattan, den største episkopale menigheten i byen. Denne stillingen måtte hun oppgi i 1940 grunnet en hjertelidelse, som også førte til hennes død i 1944.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Messe i e-moll, op. 5 (1890)
  • Gaelic Symphony i e-moll, op. 32 (1894–96)
  • Pianokonsert i ciss-moll, op. 45 (1899)
  • Pianokvintett i fiss-moll, op. 67 (1907)
  • Strykerkvartett i en sats, op. 89 (1929)
  • Cabildo, op. 149, opera (1932)
  • Pianotrio, op. 150 (1938)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Amy Marcy Beach, biography/Amy-Marcy-Beach
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb139447078
  4. ^ a b https://en.wikisource.org/wiki/Woman_of_the_Century/Mrs._H._H._A._Beach
  5. ^ International Music Score Library Project, 9. okt. 2017, Amy Marcy Beach, Category:Beach,_Amy_Marcy
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  7. ^ a b c Amy Beach and the birth of "Gaelic" Symphony - American Composers
  8. ^ Amy Marcy Beach - Britannica.com
  9. ^ Side 749, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006