Clara Schumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Clara Schumann
Clara Schumann 1878.jpg
Født Clara Josephine Wieck
13. september 1819
Leipzig
Død 20. mai 1896
Frankfurt am Main
Gravlagt Bonn gamle gravlund
Ektefelle Robert Schumann
Far Friedrich Wieck
Søsken Marie Wieck, Woldemar Bargiel, Alwin Wieck
Barn Eugenie Schumann, Felix Schumann
Nasjonalitet Det tyske forbund, Det tyske keiserrike

Clara Wieck i 1828, rundt tida for hennes første opptreden som pianist. Utsnitt av et miniatyr i elfenbein
Clara Wieck 15 år gammel. Litografi av Julius Giere, 1835. Notene er av hennes egen klaverkonsert op. 7.

Clara Schumann (døpt Clara Josephine Wieck; født 13. september 1819 i Leipzig, død 20. mai 1896 i Frankfurt am Main) var en tysk pianovirtuos og komponist fra romantikken.

Sammen med bl.a. Liszt, Chopin og Anton Rubinstein hører Clara Schumann til 1800-tallets beste pianister. Hun reformerte klaverspillet ved å kreve at man spilte absolutt notetro og hun kan dermed til en viss grad betraktes som opphavskvinne til den moderne fortolkningspraksis. I løpet av karrieren endret hun pianokonsertens format og repertoar, og i prosessen også publikums smak. Gjennom sin konsertvirksomhet medvirket hun sterkt til å gjøre verkene til ektefellen Robert Schumann kjent og akseptert i Europa.

Clara Schumanns komposisjoner er først i senere tid blitt viet oppmerksomhet.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Oppvekstår[rediger | rediger kilde]

Clara Wieck var datter av Friedrich Wieck og Mariane Tromlitz. Faren var teolog- og klaverutdannet, moren var sanger og pianist. Også den yngre halvsøsteren Marie Wieck ble en kjent pianist og sanger, men hun nådde aldri opp til Claras ry. Faren fungerte som musikklærer for døtrene, og han presset på for gjøre dem kjent som vidunderbarn og klavervirtuoser. Han hadde utviklet en egen klaverpedagogisk metode som Claras bemerkelsesverdig hurtige utvikling var den beste reklame for.

Clara opptrådte første gang i åtteårsalderen, og allerede som trettenåring startet hun opp det som ble en 61 år lang strålende konsertkarrière. Hun begynte også å komponere i ung alder. Quatre Polonaises op. 1 ble publisert da hun var ti eller elleve år gammel. Snart fulgte Caprices en forme de Valse, Valses romantiques, Quatre Pièces Caractéristiques, Soirées Musicales, en klaverkonsert og mye annet.

Tidlig i karrieren ble Clara Wiecks konsertrepertoar påvirket av farens valg, og på programmet sto dagsaktuelle lettvektere som Friedrich Kalkbrenner, Camille Pleyel, Ignaz Moscheles og Henri Herz. Seinere i karrieren presenterte hun musikk av betydelige komponister som Mozart, Bach, Beethoven, Mendelssohn, Chopin, Brahms og ektefellen Robert Schumann.

Clara Wieck ble første gang kjent med Robert Schumann i 1828, hun var da åtte-ni år gammel.[1] Fra oktober 1830 bodde han et års tid hos Wiecks for å få undervisning av Claras far. Etterhvert som Clara vokste til, falt de for hverandre. Til tross for at Robert var en lovende komponist og allerede en temmelig vellykket musikkredaktør, forbød Claras far enhver kontakt mellom dem. Faren hadde gjennom hele datterens oppvekst forsøkt å få full kontroll over henne, og denne hangen antok nå tyranniske dimensjoner. Han booket opp flere konsertturneer for å sikre at de var geografisk atskilt, og av samme grunn sendte han henne i 1837 til venner i Dresden, men det viste seg at de tok stilling for det unge kjæresteparet. Clara og Robert gikk i september 1839 rettens vei for å få tillatelse til å gifte seg, og etter å ha holdt ut farens uthalingstaktikk, giftet de seg endelig 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år.

Samliv med Robert Schumann[rediger | rediger kilde]

Seks av de åtte barna (1954).

Clara og Robert Schumann fikk i årene 1841 til 1854 åtte barn, hvorav sju nådde voksenalder. Eugenie (1851–1938) ble en kjent pianist og forfatter.

De første fire årene bodde ekteparet i dagens Schumann-Haus Leipzig. Personer som Felix Mendelssohn Bartholdy, H.C. Andersen og Franz Liszt var hyppige gjester i hjemmet og det ble arrangert konserter og opplesninger i konsertsalen.

Samlivet med Robert ble ikke helt som Clara hadde forestilt seg. Riktignok var hun nå fri fra farens kontrollregime, men ektemannen var heller ikke helt fremmed for å kontrollere henne. Men endelig kunne hun ta igjen det hun hadde mistet av allmenndanning under farens tyngende opplærings- og konsertprogram. Hun leste Goethe, Shakespeare og Jean Paul, og takket være mannens innflytelse kunne hun konsentrere seg om musikken til tungvektere som Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven, Frédéric Chopin, og Robert Schumann selv.

De første årene unngikk Clara å reise på konsertturneer. Ektemannen ville ha henne ved sin side, men han forhindret samtidig at hun fikk øvet tilstrekkelig, siden han ble forstyrret i sitt eget arbeid når hun spilte. Han la seg også opp i komposisjonene hennes, vendte tommelen ned for konsertant virtuositet og bravur, og ville at hun skrev mer som han selv gjorde. Det viste seg snart at uten de store inntektene fra konsertvirksomheten hennes, slet familien med å holde hodet over vannet, og hun fikk til slutt gjennom sin vilje om å reise på konsertturneer igjen. Konsertene kom også ektemannen til gode ved at hun bidro til å gjøre musikken hans kjent i Europa.

I perioder hadde Robert Schumann problemer med den psykiske helsen og tumlet iblant med selvmordstanker. Fra tidlig 1854 forverret tilstanden seg alvorlig, og 4. mars 1854 ble han lagt inn på et psykiatrisk sykehus ved Bonn der han bodde fram til sin død drøyt to år seinere.

Joseph Joachim og Johannes Brahms[rediger | rediger kilde]

Clara Schumann (1896)
Detalj fra Schumann-gravsteinen på Alter Friedhof Bonn. Clara Schumann er framstilt som en muse sittende ved sin manns føtter.

Clara og Robert møtte fiolinisten Joseph Joachim første gang i november 1844, han var da rundt 14 år.[2] Clara og Joachim ble etterhvert gode venner.[3] Hun spilte flere konserter sammen med ham enn med noen annen,[4] spesielt kjente ble de for sine framføringer av Beethovens sonater for fiolin og klaver."[5]

Våren 1853 kom den da ukjente 20 år gamle Johannes Brahms til Clara og Robert Schumanns hjem i Düsseldorf med et introduksjonsbrev fra Joachim. Brahms spilte noen av sine egne klaverstykker for dem, og de ble begge dypt imponert. Clara skrev i dagboka at Brahms var som gudesendt.[6] Den 23. oktober 1854 framførte hun «Andante» og «Scherzo» fra Brahms' Pianosonate nr. 3 i f-moll, dette er den første kjente offentlige framføringen av Brahms-stykker.[7] Senere urframførte hun enkelte andre av Brahms' verker, eksempelvis Variasjoner og fuge over et tema av Händel.[8]

Etter at Robert ble lagt inn på institusjon, bodde Brahms hos Clara Schumann og fulgte henne på konsertreiser. Alle nyere biografier om Clara Schumann stiller spørsmål om hva som egentlig skjedde mellom de to. Forholdet omtales i avsnittet «Dyrebareste venninne» i artikkelen om Johannes Brahms.

De siste årtiene[rediger | rediger kilde]

Etter ektemannens død, sendte Clara fem av barna til oppfostring hos andre. Bare de to yngste, Eugenie og Felix, ble igjen hjemme hos henne. I oktober 1857 flyttet hun til Berlin[9] og i 1863 slo hun seg ned i Baden-Baden.

Livet hennes var på ny fylt av konsertreiser gjennom Europa, over alt ble hun feiret som en av Europas største pianister. I tillegg redigerte hun Robert Schumanns komposisjoner og bidro til å få musikken hans utgitt på musikkforlaget Breitkopf & Härtel. Hun reiste regelmessig til London, og i 1878 ble hun klaverlærer («Ersten Klavierlehrerin») ved Dr. Hoch’s Konservatorium i Frankfurt am Main, en stilling hun hadde frem til 1892. Sin siste konsert gav hun 12. mars 1891, i en alder av 71 år.

26. mars 1896 ble Clara Schumann rammet av et slaganfall og døde få måneder seinere i en alder av 76 år. Etter eget ønske ble hun bisatt ved siden av sin mann på Alter Friedhof Bonn.

Komponist[rediger | rediger kilde]

Faren sørget for at Clara fikk komposisjonsundervising allerede fra ung alder. Lærere var thomaskantoren Christian Theodor Weinlig og kapellmester Heinrich Dorn. Undervisning var nok ikke spesielt grundig, spesielt i de første komposisjonene er det lett å spore mangelen på teoretisk skolering. Robert Schumann omgikk taktfullt denne svakheten i en omtale av hennes Soirées musicales op. 6 (1834–1836) i Neue Zeitschrift für Musik ved å karakterisere stykket som en «fremmedartet fantasi.»[10]

Komposisjoner av kvinner ble sett på som uvanlig. Da musikkritikeren Carl Ferdinand Becker omtalte Klaverkonsert i a-moll op. 7, som Clara komponerte i fjorten-femten års alder, skrev han at det naturligvis ikke kunne bli snakk om en seriøs kritikk, siden det tross alt var snakk om et verk skrevet av en kvinne.[11] Hans von Bülow skrev at en «aldri ville få en kvinnelig komponist, bare en kvinnelig feilkopist ... Jeg tror ikke på at femininum-formen av begrepet "skaper" finnes ... Helt inn i døden vil jeg avsky alt som smaker av kvinneemansipasjon».[12]

Clara Schumann skrev at Klavertrio op. 17 var blitt til tross svangerskap, økonomisk motgang og pianistiske fiaskoer, og «selvsagt er det fruentimmerarbeid, det mangler kraft, her og der også oppfinnsomhet.»[13] Kritikerne holder likevel denne klavertrioen som hennes høydepunkt, i tillegg regnes tre lieder fra op. 12 og tre romanser for klaver og fiolin op. 22 blant det beste hun skrev. Robert Schumann gav liedersyklusen op. 13 den største anerkjennelse, men skrev litt seinere om komposisjonene hennes:

«Klara har skrevet en rekke mindre stykker med en mer var og inderlig skaperkraft enn noensinne før. Men komposisjonsgjerningen går ikke i hop med å ha barn og en fantaserende mann. Hun mangler den vedvarende øvelsen, og dette berører meg ofte, for det går tapt så mange inderlige ideer som hun ikke makter å gi uttrykk for.»[14][15]

Til forskjell fra den engelske komponisten Ethel Smyth klarte ikke Clara Schumann å fri seg fra omgivelsenes vurdering. Kanskje var det derfor at hun ikke prioriterte komponistgjerningen. Mens ektemannen levde, komponerte hun i hovedsak for å tekkes ham, etter hans død sluttet hun helt å komponere. Clara Schumanns verk er sjelden å høre i dag, men det betyr ikke at de er dårlige eller mindreverdige. Hun skrev for sine egne opptredener, og stykkene er akkurat så virtuose som publikum på 1800-tallet ville de skulle være.

Klavervirtous[rediger | rediger kilde]

På første halvdel av 1800-tallet steg det fram flere virtuose solister som tok tidas publikum med storm. Av fiolinister var Niccolò Paganini, Joseph Joachim og Ole Bull særlig populære. Blant pianistene ble Clara Schumann, Franz Liszt, Frédéric Chopin, Sigismund Thalberg og Friedrich Kalkbrenner regnet til de beste. Det skjedde en rivende teknisk utvikling av klaveret de første tiårene av 1800-tallet, og nyvinningene inspirerte både komponister og pianister til å ta klaverkunsten til nye høyder.

Tross åtte barnefødsler og en ikke alltid like samarbeidsvillig mann, var Clara Schumann i stand til å hevde seg i en mannsdominert verden. Hun ble feiret og vant æresbevisninger over hele Europa. Spesielt populær var hun i Hamburg,[16] der hun opptrådte i alt nitten ganger fra og med den første opptredenen som sekstenåring i 1835 til og med den siste i 1881.

En statistisk analyse utført ved hjelp av over 1 300 originale konsertprogrammer, dvs alle hennes offentlige framføringer, viser at hun i høy grad har preget det moderne konsertprogrammet.[17]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Quatre Polonaises für Klavier op. 1 (1829/30)
  • Caprices en forme de Valse für Klavier op. 2 (1831/32)
  • Valses romantiques für Klavier op. 4 (1835)
  • Quatre Pièces Caractéristiques für Klavier op. 5 (1833?, 1835/36)
  • Soirées Musicales op. 6 (1834–1836)
  • Klavierkonzert a-moll op. 7 (1833–1835)
  • Drei Romanzen, op. 11
  • Variations de Concert sur la Cavantine du Pirate de Bellini (1837)
  • Souvenir de Vienne – Impromptu (1838)
  • Trois Romances für Klavier (1838/39)
  • Zwölf Gedichte aus Friedrich Rückerts «Liebesfrühling» für Gesang und Klavier von Robert und Clara Schumann op. 12 (Lieder Nr. 2, 4 und 11 von Clara) (1841)
  • Scherzo für Klavier (1841)
  • Quatre Pièces fugitives für Klavier (1840–1844?)
  • Präludium für Klavier f-Moll (1845?)
  • Trio für Klavier, Violine und Violoncello op. 17 (1846)
  • Variationen über ein Thema von Robert Schumann für Klavier op. 20 (1853)
  • Drei Romanzen für Klavier (1853)
  • Drei Romanzen für Klavier und Violine (1853)
  • Sechs Lieder aus Jucunde von Hermann Rollet (1853)
Verk uten opustall
  • Variationen über ein Tyroler Lied für Klavier (1830)
  • Walzer für Singstimme und Klavier (1833)
  • «Am Strand» für Singstimme und Klavier (1840)
  • «Die gute Nacht» für Singstimme und Klavier (1841)
  • Klaviersonate g-Moll (1841/42)
  • «Oh weh des Scheidens» für Singstimme und Klavier (1843)
  • Präludium f-Moll (1845)
  • Concerto f-Moll für Klavier und Orchester (1 Satz) (1847)
  • Drei gemischte Chöre («Abendfeier in Venedig»; «Vorwärts»; «Gondoliera»«») (1848, skrevet til Robert Schumanns 38. fødselsdag)
  • Romanze a-Moll für Klavier (1853)
  • Romanze h-Moll für Klavier (1856)
  • Kadenzen zu Beethovens Klavierkonzerten in G-Dur und c-Moll

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ernst Burger: Robert Schumann. Schott Verlag, Mainz 1999, s. 67.
  2. ^ Litzmann 1913, bind. 1, s. 366.
  3. ^ Litzmann 1913, vol. 2, p. 41
  4. ^ Reich, 2001, s. 206
  5. ^ Reich 2001, s. 207
  6. ^ Litzmann 1913, bind 2, s. 42
  7. ^ Litzmann 1913, bind 2, s. 90
  8. ^ 13th of September 2012 Clara Schumann Google Doodle-from The News Clerks
  9. ^ Schumann in Düsseldorf. Düsseldorfer Wohnungen. schumann-gesellschaft.de, hentet 11. desember 2016. Sitat: „… ehe sie knapp 15 Monate nach dem Tod ihres Mannes Düsseldorf mit Berlin vertauschte.“
  10. ^ „ausländische Fantasie“
  11. ^ „weil wir es mit dem Werk einer Dame zu thun haben.“
  12. ^ «Reproductives Genie kann dem schönen Geschlecht zugesprochen werden, wie productives ihm unbedingt abzuerkennen ist … Eine Componistin wird es niemals geben, nur etwa eine verdruckte Copistin … Ich glaube nicht an das Femininum des Begriffes: Schöpfer. In den Tod verhaßt ist mir ferner alles, was nach Frauenemancipation schmeckt.»
  13. ^ „Natürlich bleibt es immer Frauenzimmerarbeit, bei der es […] an der Kraft und hie und da an der Erfindung fehlt.“
  14. ^ «Klara hat eine Reihe von kleineren Stücken geschrieben, in der Erfindung so zart und musikreich, wie's ihr früher noch nicht gelungen. Aber Kinder haben und einen imer phantasierenden Mann, und componiren geht nicht zusamen. Es fehlt ihr die anhaltende Uebung, und dies rührt mich oft, da so mancher innige Gedanke verloren geht, den sie nicht auszuführen vermag.»
  15. ^ Gerd Nauhaus (red.): Robert Schumann. Tagebücher. Bind II, Leipzig 1987, s. 255.
  16. ^ Digitalisat im Internet Archive
  17. ^ Reinhard Kopiez, Andreas C. Lehmann og Janina Klassen: Clara Schumann’s collection of playbills: A historiometric analysis of life-span development, artistic mobility, and repertoire canonization. I Poetics 2009, 37(1), 50–73. ISSN 0304-422X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Clara Schumann – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Wikiquote-logo.svg Tysk Wikiquote: Clara Schumann – Sitater