Mikhail Glinka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikhail Glinka
Glinka 1856.jpg
Født1. juni 1804
Novospasskoye
Død15. februar 1857 (52 år)
Berlin
Gravlagt Tikhvin gravlund
Søsken Ljudmila Sjestakova
Utdannet ved Q4264365
Beskjeftigelse Komponist, musiker
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Sjangre/
former
opera, symfoni, romantikken, romanse, symphonic music, kammermusikk

Mikhail Ivanovitsj Glinka (russisk: Михаи́л Ива́нович Гли́нка) (født 20. maijul./ 1. juni 1804greg., død 3. februarjul./ 15. februar 1857greg.) var en russisk komponist.

Glinka regnes som skaperen av en nasjonal russisk kunstmusikk og var den første russiske komponisten som fikk internasjonal anerkjennelse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Glinka stammet fra en russisk aristokratfamilie. Han fikk en solid utdanning, men musikkopplæringen var noe tilfeldig. I følge ham selv ble musikkinteressen for alvor vekket da han i tiårsalderen hørte en klarinettkvartett av den finske komponisten Bernhard Crusell. Han fikk noen leksjoner i pianospill hos den irske komponisten John Field og studerte senere piano med Charles Mayer.

Fra 1830 var Glinka tre år i Italia, der han blant annet utvidet sin kunnskap om operasjangeren. Under et opphold i Milano ble han kjent med Vincenzo Bellini, Gaetano Donizetti og Felix Mendelssohn Bartholdy. I 1833 var han i Berlin og studerte musikkteori hos Siegfried Dehn.

Glinkas første opera, Livet for tsaren, ble uroppført på Bolsjojteateret i Petersburg 1836. Operaen er den første klassiske operaen sunget på russisk og forteller om heltedådene til Ivan Sussanin under den russiske urotida på begynnelsen av 1600-tallet. Hovedrolleinnehaverne er enkle bønder, noe som falt mange adelige tungt for brystet, så for ikke å vekke tsarens mishag valgte Glinka en mer flatterende verktittel enn tiltenkte Ivan Sussanin. Operaen ble en stor suksess som førte til at Glinka fikk tittel som kapellmester i St. Petersburg. I 1842 fulgte hans andre opera, den folkloristisk pregede Ruslan og Ludmila. Librettistene Valerian Sjirkov og Nestor Kukolnik baserte teksten på et dikt av Aleksandr Pusjkin.

Fra 1844 var Glinka på reise til Paris der han traff Hector Berlioz. Året etter var han i Spania og inspirert av tradisjonell spansk musikk skrev han sin første spanske overtyre, Jota aragonesa. Han reiste også til Polen, der han ble influert av Frédéric Chopin, og til Berlin for å studere kontrapunkt med Siegfried Dehn.

Dårlig helse førte til at Glinkas arbeidskapasitet falt de siste årene av livet. Han døde tre uker etter at han pådro seg en forkjølelse under en konsert med utsnitt fra Livet for tsaren, dirigert av Giacomo Meyerbeer.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Russiske frimerker utgitt i 2004 anledning 200-årsdagen for Glinkas fødsel.

Glinka var en strålende pianist, og mye av hans relativt lille produksjon var for instrumentet. I tillegg til operaene skrev Glinka orkestersuiter, kammermusikk, korverk, samt en rekke sanger og romanser. Han trakk tradisjonell russisk musikk fram i lyset, f.eks. i stiliserte folkesanger, men det viktigste bidraget hans er likevel et helt personlig musikkspråk. Glinkas grep er at han erstattet den vestlige musikkens gjennomføringsdel, karakterisert av en oppdeling og rekombinering av korte temaer, med variasjoner over lengre melodiske fraser.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av livet påvirket Glinka flere unge komponister, som Aleksandr Serov, Aleksandr Dargomyzjskij og medlemmene i komponistgruppa «De Fem». De neste generasjonene bygde videre på Glinkas tanker om en nasjonal russisk musikk.

Med Livet for tsaren og Ruslan og Ludmila skapte Glinka en egen russiske operatradisjon, og med orkestermusikken la han grunnlaget for en nasjonal russisk symfonisk musikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]