Macbeth (opera)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Poster for premieren til Verdis opera Macbeth

Macbeth er en opera komponert av Giuseppe Verdi etter en italiensk libretto av Francesco Maria Piave med tillegg av Andrea Maffei. Librettoen er basert på William Shakespeares stykke med samme navn. Det er en fireakters opera oppført for første gang i Firenze den 14. mars 1847, og ble dermed Verdis 10. opera. Den ble senere satt opp på fransk i Paris den 19. april 1865. Paris-versjonen var mer dramatisk og lå nærere teaterstykket i stemning.[1]

Roller[rediger | rediger kilde]

Rolle Stemmeleie Premieren, 1847 Paris-versjonen, 1865
Macbeth («Macbetto» i talepartiene) baryton Felice Varesi Jean-Vital Jammes
Lady Macbeth sopran Marianna Barbieri-Nini Amélie Rey-Balla
Banco (Banquo) bass Nicola Benedetti Jules-Émile Petit
Macduff tenor Angelo Brunacci Jules-Sébastien Monjauze
Hoffdame mezzo-sopran Faustina Piombanti Mairot
Malcolm tenor Francesco Rossi Auguste Huet
Doktor bass Giuseppe Romanelli Prosper Guyot
Macbeths tjener bass Giuseppe Romanelli Péront
Herold bass Giuseppe Bertini Gilland
Leiemorder bass Giuseppe Bertini Caillot
Tre ånder 2 sopranoer og 1 bass
Duncano, Konge av Scotland Stillerolle
Fleanzio, Bancos sønn Stillerolle
Hekser, budbringere, adelige, tjenere, flyktninger - koret

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Det er forskjeller mellom Firenze-versjonen og Paris-versjonen. Dette indikeres ved bruk av hakaparentes

Sted: Skottland
Tidspunkt: 11. århundre

Første akt[rediger | rediger kilde]

Scene 1: En hei

Macbeth møter heksene

En gruppe hekser er samlet i et skogholt ved et slagsted, der de forteller historier om de onde gjerningene de har gjort. Slagets seirende generaler Macbeth og Banco dukker opp. Heksene hyller Macbeth som thane (en skotsk tittel) av Glamis, en tittel han arvet, thane av Cawdor og som konge "fra nå av". Banco blir hyllet som mindre enn Macbeth, men større", aldri selv en konge, men stamfaren til en kongerekke. Heksene forsvinner, og budbringere fra kongen oppstår og gir Macbeth tittelen thane av Cawdor. Macbeth proteserer og forklarer at thanen av Cawdor fortsatt lever, men budrbringerne forteller at han ble henrettet som forræder. Banco var skeptisk mot heksene, men i en duett med Macbeth innser de begge at heksene hadde rett i sin første spådom. Macbeth undrer seg hvor nær han er tronen, og om skjebnen vil få ham til å bli konge uten at han gjør noe - men han drømmer om bod og forræderi. Banco undrer på om heksene, som demoner fra Helvete har gitt en ærlig sannhet mens de leder de to til fremtidig fortapelse.

Scene 2: Macbeths slott

Lady Macbeth leser et brev fra sin mann som beretter om møtet med heksene. Hun bestemmer seg for å få Macbeth på tronen med alle midler.

[Paris-versjonen, 1865: Vieni! t'affretta!].

Lady Macbeth får høre at kong Duncan kommer til å tilbringe natten på slottet, og hun bestemmer seg for å få ham drept (Or tutti, sorgete). Når Macbeth kommer tilbake, anmoder hun ham å ta sjansen og drepe kongen. Kongen og adelsmennene kommer, og Macbeth manner seg opp for å gjennomføre mordet (Mi si affaccia un pugnal?). Deretter fylles han av skrekk, og Lady Macbeth, frastøtt av hans handlingslammelse, gjennomfører forbrytelsen. Hun smører blod på de sovende vaktene og plasserer Macbeths kniv ved dem. Macduff ankommer til et møte med kongen, og dermed oppdager han mordet. Banco, som sto vakt, bevitner også at Duncan er drept. Koret ber til Gud om at han skal straffe drapet (Schiudi, inferno, . .).

Andre akt[rediger | rediger kilde]

Scene 1: Et rom i slottet

Macbeth er nå konge. Duncans sønn Malcolm har flyktet fra landet og dermed er han hovedmistenkt for sin fars mord. Macbeth er fortsatt bekmyret over heksenes profeti om at Banco, og ikke han, vil være stamfaren til en kongerekke. For å hundre dette forteller han sin kone at han vil få både Banco og hans sønn drept ved banketten som holdes.

[1865-versjonen: Lady Macbeths aria, La luce langue der hun jubler over mørkets krefter]

Scene 2: Utenfor slottet

En gjeng med leiemordere ligger og venter. Banco er engstelig (Come dal ciel precipita), og blir tatt, men får hjulpet sin sønn Fleanzio til å rømme.

Scene 3: En spisestue i slottet

Macbeth tar imot gjester og Lady Macbeth synger en brindisi (Si colmi il calice). Macbeth får rapport om drapet, men når han returnerer til bordet sitt, sitter Banco på hans plass. Macbeth skjeller ut spøkelset og de skrekkslagne gjestene tror han er blitt gal. Lady Macbeth lykkes å roe situasjonen en gang, og lykkes å snu det til en skål til Banco, som ikke har kommet ennå, ettersom hans død ikke er kjent. Dette fører til at spøkelset dukker opp igjen og nok en gang driver Macbeth til vanvidd. Macduff bestemmer seg for å forlate landet da han sier at det er styret av en forbannet hånd og bare de ondsinnede kan bli igjen. De andre gjestene er livredde for Macbeths snakk om spøkelser, gjengangere og hekser. Banketten avslutter plutselig med deres hurtige og fryktsomme avskjed.

Tredje akt[rediger | rediger kilde]

Heksegrotten

Heksene samles rundt en stor gryte i en mørk grotte. Macbeth går inn og de tryller frem tre åpenbarelser for ham. Den ene rådgir ham om å passe seg for Macduff. Den andre forteller ham at han ikke kan bli skadet av en mann født av kvinne. Den tredej at han kan ikke bli beseiret før Birnam Wood marsjerer mot ham. (Macbeth: O lieto augurio)

Macbeth blir deretter vist Bancos spøkelse og hans etterkommere, åtte fremtidige konger av Skottland, som bekrefter den originale spådommen. (Macbeth: Fuggi regal fantasima). Macbeth kollapser, men våkner til bevissthet igjen i slottet.

En herold annonserer dronningens ankomst (Duett: Vi trovo alfin!). Macbeth forteller sin kone om sitt møte med heksene, og de bestemmer seg for å spore opp og ta livet av Bancos sønn i tillegg til Macduff og hans familie, (de kjenner ikke til at han har forlatt kongeriket. (Duet: Ora di morte e di vendetta).

Fjerde akt[rediger | rediger kilde]

Birgit Nilsson som Lady Macbeth, 1947

Scene 1: Nær grensen mellom England og Skottland

Skotske flyktninger står nær grensen til England. (Kor: Patria oppressa). I bakgrunnen ligger Birnam Wood. Macduff har bestemt seg for å hevne sin kone og sine barns død, drept av Macbeth. (Ah, la paterna mano). Malcolm, kong Duncans sønn, står ved hans side, og det gjør også den engelske hæren. Malcolm beordrer hver soldat å kutte en kvist fra et tre i Brinam Wood og bære den med seg når de angriper Macbeths hær. De er fast bestemte på å fri Skottland fra tyrrani (Kor: La patria tradita).

Scene 2: Macbeths slott En doktor og en tjener observerer dronningen mens hun går i søvne og gnir hendene sine og prøver å fjerne blodflekker fra dem (Una macchia è qui tuttora!). Hun snakker usammenhengene om både Duncans og Bancos død og også om familien til Macduffs død, og at alle parfymene fra Arabia ikke kan fjerne blodet fra hendene hennes. Alle disse uttalene forskrekker vitnene så mye at de aldri tør gjenta dem til et levende vesen.

Scene 3: Slagstedet

Macbeth har funnet ut at en hær med skotske rebeller støttet av England marsjerer mot ham, men bekymrer seg ikke, da han husker spådommene. Imidlertid, i en arie (Pietà, rispetto, amore) bekymrer hans eg over det faktum at han allerede er hatet og fryktet. Det blir ingen omtanke, ære eller kjærlighet for ham i hans alderdom selv om han vinner dette slaget. Ingen gode ord på en kongelig gravstøtte, bare forbannelser og hat. Han mottar nyheter om dronningens død, muligens selvmord, med likegyldighet. Mens han oppmuntrer troppene med kamprop får han høre at Birnam Wood faktisk har kommet til slottet. Kampen starter.

Macduff jakter på og kjemper mot Macbeth, som faller, skadet. Han forteller Macbeth at han ikke er «født av kvinne» men revet utidig fra sin mors livmor. Macbeth svarer i angst (Cielo!) og de to fortsetter å slåss. Macduf kommer tilbake og forteller sine menn at han har drept Macbeth. Han vender seg deetter til Malcolm og hyller ham som konge. Scenen ender med en hymne til seieren sunget av skalder, soldater og skotske kvinner (Salve, o re!/ "Hail, oh King!). Kong Malcolm og helten Macduff lover å gjenreise kongedømmet til gammel storhet.

Referanser[rediger | rediger kilde]