Hopp til innhold

Brian Eno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brian Eno
Brian Peter George Eno, Brian Peter George St. John le Baptiste de la Salle Eno
FødtBrian Peter George Eno, Brian Peter George St. John le Baptiste de la Salle Eno
15. mai 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Melton
Woodbridge
BeskjeftigelseKomponist, skribent, kunstmaler, plateprodusent, låtskriver, sanger, fotograf, musiker, videokunstner, conceptual artist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Southampton
Winchester School of Art
St Joseph's College, Ipswich
SøskenRoger Eno
NasjonalitetStorbritannia[5][6]
Medlem avFripp & Eno
Roxy Music
UtmerkelserRoyal Designer for Industry (2012)[7]
Rock and Roll Hall of Fame
Frankfurter Musikpreis (1994)
Sjangre/
former		Ambient, art pop, kunstrock, drone, elektronisk musikk
InstrumentSynthesizer
IMDBIMDb
Brian Eno på Commons

Brian Peter George St John le Baptiste de la Salle Eno (født Brian Peter George Eno; 15. mai 1948) er en britisk musiker, komponist, plateprodusent, vokalist og billedkunstner. Eno har studert kunst ved Ipswich Art School.[8] Han regnes som grunnleggeren av musikkstilen ambient.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Inspirert av blant andre den minimalistiske komponisten John Cage begynte Eno tidlig å eksperimentere med musikk. Han prøvde seg som klassisk musiker, men tok i 1972 veien over til art-pop-bandet Roxy Music som han startet sammen med Bryan Ferry.[9] Etter to album sluttet han i Roxy Music og startet en solokarriere. De tidligste soloalbumene består av vokalpop, mens platene etter Before and After Science (1978) hovedsakelig er instrumentale.

Eno samarbeidet med Robert Fripp i perioden 1973–1979 (og i 2005), Fripp & Eno. Duoen har gitt ut fire studioalbum, som begynner med 1973-albumet No Pussyfooting.

Etter et biluhell i 1975 ble Eno sengeliggende oppmerksom på at musikk bare kan være en del av omgivelsene, ikke noe man må lytte til. Dette førte til dannelsen av genren ambient music og en rekke plater, for eksempel Music for Airports.[9] I 2005 vendte han tilbake til sangen med albumet Another Day on Earth. I 2008 utkom et nytt album med David Byrne fra Talking Heads.

Eno ble på slutten av 1970-tallet en svært ettertraktet og genierklært produsent.[9] Han har samarbeidet med og produsert plater for mange andre musikere som Robert Fripp, John Cale, Nico, Camel, Robert Wyatt, U2, Ultravox, Talking Heads og Coldplay. Eno var med som musiker og delvis som medkomponist på tre av David Bowies mest innflytelsesrike album på slutten av 1970-tallet: Low, "Heroes" og Lodger. De gjenopptok samarbeidet på 1. Outside fra 1995, der Eno også var medprodusent. I 1978 satte han sammen samlealbumet No New York, som dokumenterer den innflytelsesrike no wave-scenen i New York med artister som James Chance og Lydia Lunch.

Albumet han og Harold Budd ga ut i 1984, The Pearl, er nummer 41 på Pitchfork sin liste over de beste ambient albumene, The 50 Best Ambient Albums of All Time. På denne listen kom Ambient #3 / Day of Radiance med Laraaji som nummer 35. Albumet er produsert av Eno. Enos album Ambient 4: On Land fra 1982 kom på nummer 24 på samme liste. Eno har også 13. plassen på listen med albumet Apollo fra 1983. Sammen med Robert Fripp (Fripp & Eno) er han på nummer 10 med albumet Evening Star, og albumet Ambient #1 / Music for Airports fra 1978 er på førsteplass på listen. I 2004 vurderte Pitchforks The 100 Best Albums of the 1970s hvor Before and After Science kom på plass nummer 100, Here Come the Warm Jets på plass 24, Another Green World på plass 10, Roxy Music sitt album For Your Pleasure på plass nummer 87 og David Bowie sitt album Low på førsteplass.[10][11]

I 1994 ble han bedt om å komponere den seks sekunder lange startmelodien til Windows 95. Dette gjorde han – på sin Apple Macintosh.

Som billedkunstner har Eno lagd videoer, bøker og installasjoner. Best kjent er hans «77 Million Paintings» (2006) som var utstilt på Sørlandets kunstmuseum i 2008.[12]

Kuriositet

[rediger | rediger kilde]

Brian Eno spilte klarinett i Portsmouth Sinfonia i 1970. Han hadde aldri spilt dette instrumentet før.[13]

Plateutgivelser

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RKDartists, «Brian Eno», RKD kunstner-ID 214075[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ CineChile, CineChile filmmaker ID brian-eno[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 164060[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 38770, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ RKD kunstner-ID 214075, rkd.nl, besøkt 9. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ arkiveringsdato 9. januar 2021, arkiv-URL web.archive.org, www.thersa.org, besøkt 9. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Dagbladet 7. september 2008. Fakta. Brian Eno. Side 35
  9. ^ a b c Aftenposten 5. september 2008. Brian Eno
  10. ^ «The 50 Best Ambient Albums of All Time». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 27. november 2022. 
  11. ^ Pitchfork (23. juni 2004). «The 100 Best Albums of the 1970s». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 2. november 2024. 
  12. ^ Dagbladet 7. september 2008 Fakta. Brian Eno. side 35
  13. ^ Sheppard, David (2008). On some faraway beach: The life and times of Brian Eno. London: Orion Books. s. 65–67. ISBN 978-0-7528-7570-5. «In the summer of 1970, the sound of manipulated tape and avant-garde records seeping forth from his Grove Park room was progressively joined by the wheezing, wheedling tones of woodwind as he wrestled with the rudiments of playing the clarinet. This was no idle caprice, but actually the result of exposure to a Gavin Bryars-helmed musical phenomenon called the Portsmouth Sinfonia» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Brian_Eno&oldid=24776447»