Dione (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dione
Dione
Dione, sammen med Zevs, på mynt
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΔιώνη
ForeldreOkeanos og Tethys
MakeZevs
BarnAfrodite
AspektOrakel
BostedOlympos
I andre mytologierDione
(romersk mytologi)

Dione (gresk: Διώνη, Diṓnē) var i henhold til gresk mytologi en opphavelig gudinne, tilhørende titanene [1] og tilknyttet et orakel. Med Zevs hadde hun datteren Afrodite og en kilde beskrev henne som en oldtidshustru av Zevs.[2] Hun er hovedsakelig kjent fra Homers Iliaden, femte sang, hvor hun tok seg av sårene til sin datter Afrodite.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Hennes navn er i all vesentlighet den hunkjønnsutgaven av genitivformen av greske Zevs, det vil si «Dios» («av Zevs»).[1][3] Andre gudinner hadde også en avart av det samme navnet, en datter av Atlas som ble gift med Tantalos; en av hyadene («de regnfylte»); en av nereidene; og en datter av Uranos som også ble kalt for Baaltis og identifisert med den fønikiske gudinnen Ba‘alat Gebal. Ettersom Afrodite var en datter av Dione, ble kjærlighetsgudinnen tidvis kalt for Dionaea og selv Dioné.[4] I forlengelsen ble Julius Cæsar tidvis kalt for Dionaeus Cæsar ettersom han hevdet å nedstamme fra Venus (Afrodite).[4]

Som følge av desiffreringen av Linear B-skriften1950-tallet av forskerne Ventris og Chadwick ble en gudinne ved navn Di-u-ja funnet på leirtavler.[5][6] Det ble betraktet som en kvinnelig motpart av Zevs og identifisert som Dione: Hun kan ikke bli identifisert med Hera ettersom hun er referert til som e-ra i skrifttavlene fra Pylos og Teben. Eksistensen av en helligdom for gudinnen Diwija (di-wi-ja/di-u-ja) indikerer at hun hadde en stor betydning i løpet av den mykenske tiden, men siden falmet hennes kult hen i den senere utvikling av den arkaiske og antikke greske religion.[7]

Dyrkelse[rediger | rediger kilde]

Tre gudinner fra Athens Parthenon, østlige pediment, muligens Hestia, Dione, og Afrodite, ca. 435 f.Kr. (British Museum)[8]

På tiden til Strabon ble Dione dyrket ved en hellig lund i nærheten av Lepreon på vestkysten av Peloponnes.[9] Hun ble også dyrket som gemalinne ved Zevstempelet,[10] særlig ved hans orakel ved Dodona i nordvestlige Hellas.[11] Herodotos kaller dette for det eldste orakel i Hellas og nedtegnet to beslektede redegjørelser om den opprettelse: prestene ved Teben i Egypt fortalte ham at to prestinner hadde blitt røvet av pirater fra Fønikia, en ble tatt med til Libya og den andre til Dodona, og der på hvert sitt sted fortsatte de deres tidligere religiøse ritualer. Prestinnen ved Dodona hevdet at to svarte duer[12] hadde fløyet til Libya og til Dodona, og beordret at orakler for Zevs ble opprettet.[13] Både Homer[14] og Herodotos gjør begge Zevs til hovedguddommen ved stedet, men en del forskere har foreslått at Dodona opprinnelig tjente som en kultsenter for en jordgudinne. Hun ble identifisert ved andre steder som Rhea eller Gaia. Orakelet ble også delt av Dione ettersom mange inskripsjoner avdekket ved stedet nevner både «Dione» og «Zevs Naios». Ved klassisk tid hadde Diones rolle og betydning svunnet hen i Hellas og blitt gjort til et aspekt av Zevs' ordinære hustru og gemalinne Hera, men aldri ved Dodona.[15]

På skulpturfrisen av Pergamonalteret (100-tallet f.Kr.) er Dione plassert med hennes navn og figur i den østlige tredjedelen av nordfrisen blant den olympiske familien til Afrodite. Plasseringen, som gjør henne til avkom av Uranos og Gaia, er homerisk og motsier teorien som ble fremmet av Erika Simon at alterets organisering er hesiodisk.[16] Diones mulige framtoning i den østlige gavlfelt av Pergamonalteret[17] ville likeledes plassere henne blant avkommet til Uranos og Gaia.

Litterære kilder[rediger | rediger kilde]

Mytologien som angår Dione er ikke fast og forenlige på tvers av de eksisterende kildene.

Homer[rediger | rediger kilde]

I femte sang av Iliaden, i løpet av det siste året av Trojakrigen, forsøkte Afrodite å redde sin sønn Aineias fra den voldsomme greske helt Diomedes som hun tidligere hadde berget sin favoritt Paris fra hans duell med Menelaos i tredje sang. Rasende jaget Diomedes gudinnen og drev sitt spyd etter henne og rammet henne i hånden. Eskortert av Iris til Ares slik at hun fikk lånt hans hest for å komme seg tilbake til Olympos. Dione tok imot sin datter og trøstet henne med andre eksempler på guder som var blitt såret av dødelige. Dione leget hennes sår, og Zevs formante henne å forlate slagmarken og omtalte henne som sin datter.

Trøstende svarte Dione, den herlige skjønne gudinne: «Tål det, mitt elskede barn, og tving deg, så tungt som det faller. Mange av oss som bor i olympiske haller, har døyet ondt av menneskers barn, når kvaler vi voldte hverandre.»[18]

Hesiod[rediger | rediger kilde]

Dione er ikke nevnt i Hesiods behandling av titanerne, men opptrer i Theogonien i hans liste over okeanidene.[19] Det gjør Dione til en datter av Okeanos og Tethys.

Andre tekster[rediger | rediger kilde]

I Pseudo-Apollodorus' Bibliotheca er Dione inkludert blant titanerne og gjør henne til et avkom av Gaia og Uranos.[20] Hun er også gjort til mor av Afrodite med Zevs, men beskrev Dione som en gudens utenomekteskapelige affære og ikke som hans hustru.[21]

Genealogien, eller forordet til Gaius Julius Hyginuss Fabulæ, et sammendrag av andre, nå tapte bøker, listet Dione blant barna til Gaia og Aither,[22] skjønt det er muligens en feil i avskriften.[23]

Hesykhios fra Alexandria beskrev Dione på 400-tallet e.Kr. som mor av Bacchus (Dionysos) i oppslaget av henne i hans Alfabetiske samling av alle ord.[24] Dette er uavhengig støttet av en skoliaPindaros.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Dióne» i: Smith, William (1873): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Spottiswoode & Co., London.
  2. ^ Willcock, Malcolm M. (1976): A companion to the Iliad : based on the translation by Richard Lattimore (9. utg.). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-89855-5. s. 58.
  3. ^ «Dione», Myth Index
  4. ^ a b Peck, Harry T. (1898): «Dione» i: Harper's Dictionary of Classical Antiquities. Harper & Bros., New York.
  5. ^ Di-u-ja, Minoan Linear A & Mycenaean Linear B
  6. ^ Mycenaean Divinities
  7. ^ Duev, R. (2006): «Zeus and Dionysus in the Light of Linear B Records» (PDF) i: Colloqunium Romanum. Atti Del XII Colloquio Internazionale De Micenologia, Roma 20.-25. februar 2006 s. 225
  8. ^ 3 gudinner, British Museum. En annen tolkning av de to figurene til høyre er at de er Havet (Thalassa) i fanget på Jorden (Gaia).
  9. ^ Strabon: Geografika, bind VIII.
  10. ^ Strabon: Geografika, bind VII.
  11. ^ Thompson, Dorothy B. (1982): «Studies in Athenian Architecture, Sculpture and Topography: A Dove for Dione» i: Hesperia Supplements, 20, s. 155–219.
  12. ^ Thompson, Dorothy B. (1982): «Studies in Athenian Architecture, Sculpture and Topography: A Dove for Dione»: prest eller prestinnene var på ulikt vis kjent som selloi og som peliades («duer»).
  13. ^ Herodotos: Historier, bind II, s. 54–57.
  14. ^ Homer: Iliaden, sekstende sang; Homer: Odysseen, fjortende og nittende sang
  15. ^ Vandenberg, Philipp (2007): Mysteries of the Oracles: The Last Secrets of Antiquity. New York, New York: Tauris Parke Paperbacks (I.B. Tauris). ISBN 1-84511-402-7. s. 29.
  16. ^ Simon, Erika (1975): Pergamon und Hesiod. Mainz: Von Zabern. ISBN 3-8053-0083-2.
  17. ^ Carpenter, Rhys (1962): «On Restoring the East Pediment of the Parthenon» i: American Journal of Archaeology 66 (3): 265–268 [s. 267]. doi:10.2307/501452. JSTOR 501452.
  18. ^ Homer: Iliaden, femte sang, i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980, s. 80
  19. ^ Hesiod: Theogonien, 353.
  20. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, I.i.3.
  21. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, I.iii.
  22. ^ Hyginus: Fabulæ, Preface
  23. ^ Atsma, Aaron J. (2011): "Dione", Theoi Project
  24. ^ Hesychius: Alphabetical Collection of All Words: "Bákkhou Diṓnēs".
  25. ^ Skolia på Pindaros' Pythiske ode 3. 177.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]