Anton Bruckner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bruckner»)
Anton Bruckner
Bruckner i 1868.
Født4. sep. 1824[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ansfelden[5][4][6][7]
Død11. okt. 1896[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Wien[8][4][6][7]
BeskjeftigelseKomponist, musikkforsker, musikkteoretiker, musikkpedagog, organist, universitetslærer, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität für Musik und darstellende Kunst Wien
NasjonalitetKeiserdømmet Østerrike
Cisleithania
Medlem avKatholische Österreichische Studentenverbindung Austria-Wien
UtmerkelserRidderkors av Frans Josef-ordenen
Æresdoktor ved Universitetet i Wien[9]
Signatur
Anton Bruckners signatur
Anton Bruckner på Commons

Josef Anton Bruckner (1824–1896) var en østerriksk komponist, organist og musikkpedagog i romantikken. Han var professor ved konservatoriet i Wien. Først sent i livet ble han anerkjent av sine samtidige som komponist, men i dag regnes han som en av de største symfonikerne i andre halvdel av 1800-tallet. Han skrev også kirkemusikk, blant annet tre store messer og et Te Deum. Som organist ble han fremfor alt kjent for sine improvisasjoner.

Bruckner var en beskjeden mann, og var lenge i tvil om sitt talent. Dette overvant han gjennom et utrettelig arbeid med sine komposisjoner, som ofte fikk nye versjoner etter den første utgivelsen. Hans sterke gudstro og kjærlighet til naturen var uløselig knyttet sammen, og kommer umiskjennelig til uttrykk i all hans musikk.

Hans møte med Richard Wagners musikk kom først da han hadde fylt 40 år, men det påvirket til gjengjeld sterkt hans senere arbeider. Samtidens motstandere mot Wagner vendte seg følgelig også mot Bruckner, og kritiserte hans komposisjoner. Dette forsinket den alminnelige anerkjennelse av Bruckners verker, som likevel kom til slutt. Han døde i en æresbolig i Belvedere-slottet i Wien, tildelt av keiseren.  

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bruckners barndomshjem i Ansfelden
Foto: Dergreg:

Anton Bruckner ble født 4. september 1824 i landsbyen Ansfelden, nå delbydel i kommunen med samme navn, en forstad til Linz. I Bruckners slekt hadde det vært bønder og håndverkere, helt tilbake til 1500-tallet. De bodde nær en bro sør for Sindelburg, noe som førte til at de ble kalt «Pruckhner an der Pruckhen». Bruckners farfar Josef Bruckner (1749–1831), ble utnevnt til skolemester i Ansfelden i 1776. Stillingen gikk i 1823 videre til hans sønn og komponistens far, Anton Bruckner (1791–1837).[10] Det var en dårlig betalt, men godt respektert stilling i landlige omgivelser.[11][12] Anton Bruckner den eldre giftet seg med Theresia Helm (1801–60). Paret fikk elleve barn, hvorav Anton Bruckner var den eldste.[13]

Musikk var en del av skolens læreplan, og Bruckners far var hans første musikklærer.[11] Bruckner lærte å spille orgel tidlig som barn. Han ble veldig opptatt av instrumentet og øvde ofte i 12 timer om dagen. Han begynte på skolen da han var seks år, og var en hardtarbeidende elev. Mens han studerte, hjalp Bruckner også faren med å undervise de andre barna. Etter at Bruckner ble konfirmert i 1833, sendte hans far ham til en annen skole i Hörsching. Skolemesteren der Johann Baptist Weiß, var en respektert organist. Her fullførte Bruckner sin skoleutdannelse og utviklet seg som organist. Rundt 1835 skrev Bruckner sin første komposisjon, en pange lingua. Den ble også en av komposisjonene som han reviderte på slutten av livet.[14] Da faren ble syk, dro Anton tilbake til Ansfelden for å hjelpe ham i arbeidet.

Lærerutdannelse[rediger | rediger kilde]

Klosteret Stift Sankt Florian
Foto: © Bwag/CC-BY-SA-4.0

Bruckners far døde i 1837, da Bruckner var 13 år gammel. Lærerstillingen og tjenesteboligen ble gitt til en etterfølger, og Bruckner ble sendt til augustinerklosteret Stift Sankt Florian for å bli korgutt.[11][15] I tillegg til korpraksis inkluderte utdannelsen hans fiolin- og orgeltimer. Bruckner hadde ærefrykt for klosterets store orgel, som ble bygget i senbarokken og rekonstruert i 1837. Enkelte ganger spilte han på det under gudstjenester. Senere fikk orgelet navnet «Brucknerorgelet». Til tross for hans musikalske evner sendte Bruckners mor sønnen til et lærerseminar i Linz i 1841.

Etter å ha gjennomført seminaret med utmerket karakter, ble Bruckner sendt som lærerassistent til en skole i Windhaag. Levestandarden og lønnen var svært dårlig og Bruckner ble stadig ydmyket av sin overordnede, lærer Franz Fuchs. Til tross for den vanskelige situasjonen klaget Bruckner aldri eller gjorde opprør. En tro på egen underlegenhet skulle bli et av Bruckners personlige hovedtrekk hele livet. Han bodde i Windhaag fra han var 17 til 19 år, og underviste i fag som ikke hadde noe med musikk å gjøre.

Prelat Michael Arneth la merke til Bruckners dårlige situasjon i Windhaag og tildelte ham en lærerassistentstilling i nærheten av Stift Sankt Florian, og sendte ham til Kronstorf an der Enns i to år. Her kunne han drive mer med musikk, og tiden i Kronstorf ble mye bedre for Bruckner. Mellom 1843 og 1845 var Bruckner elev av Leopold von Zenetti i Enns.[16] Sammenlignet med de få verkene han skrev i Windhaag, viser Kronstorf-komposisjonene fra 1843 til 1845 en betydelig forbedret kunstnerisk evne, og til slutt begynnelsen på det som kan kalles «Bruckner-stilen».[17] Blant Kronstorf-verkene er vokalstykket Asperges me (WAB 4), som den unge lærerassistenten, upassende for sin stilling, signerte med «Anton Bruckner m.p.ria. Comp[onist]». Dette har blitt tolket som et tidlig tegn på Bruckners kunstneriske ambisjoner. Ellers er lite kjent om Bruckners planer for livet, slik han så det på dette tidspunktet.[18]

Organist i Sankt Florian fra 1845 til 1855[rediger | rediger kilde]

Bruckner-orgelet i St. Florian
Foto: © Bwag/CC-BY-SA-4.0

Etter Kronstorf-perioden vendte Bruckner i 1845 tilbake til Sankt Florian, der han de neste 10 årene skulle jobbe som lærer og organist.[10] I mai 1845 besto Bruckner eksamen som hjelpelærer, og han begynte ved en av landsbyskolene i Sankt Florian. Da han senere tok eksamen for undervisning ved høyere utdanning, fikk han karakteren «meget godt» i alle disipliner.[19] I 1848 ble Bruckner utnevnt til organist i Sankt Florian og i 1851 ble dette gjort til en fast stilling.[11] I Sankt Florian besto det meste av repertoaret av musikken til Michael Haydn, Johann Georg Albrechtsberger og Franz Joseph Aumann.[20] Under oppholdet i Sankt Florian fortsatte Bruckner å jobbe med Zenetti.[21]

Domorganist i Linz fra 1855 til 1868[rediger | rediger kilde]

Domkirken (Alter Dom) i Linz, der Bruckner var domorganist.
Foto: Michael Kranewitter

I 1855 forlot Bruckner Sankt Florian for å bli domorganist i Linz, der han ble i tretten år. I Linz dirigerte han også et mannskor, et såkalt Liedertafel. I denne perioden vant han et stadig bedre ry som orgelspiller og -improvisator.[22]

Bruckner ønsket å bli elev av den berømte musikkteoretikeren i Wien Simon Sechter. I 1855 viste han Sechter sitt verk Missa solemnis (WAB 29), som han hadde skrevet et år tidligere, og ble akseptert som elev. Utdanningen omfattet blant annet inkluderte ferdigheter i musikkteori og kontrapunkt. Den foregikk for det meste via korrespondanse, men inkluderte også lange personlige økter i Wien. Sechters undervisning skulle vise seg å få en stor innflytelse på Bruckner. Da Bruckner selv begynte å undervise i musikk, baserte han læreplanen sin på Sechters bok fra 1854, Die Grundsätze der musikalischen Komposition (norsk: De grunnleggende regler for musikalsk komposisjon).[18]

Bruckner, som hovedsakelig var selvlært som komponist, begynte først å komponere for alvor i en alder av 37 år i 1861. Han studerte videre med Otto Kitzler, som var ni år yngre enn ham. Bruckner betraktet de tidligste orkesterverkene sine som rene skoleøvelser, utført under tilsyn av Otto Kitzler. Det dreide seg om «studieverket» Symfoni i f-moll, de tre orkesterstykkene (Moderato in E-dur, andante i e-moll og moderato com moto i F-dur), Marsj i d-moll og Ouverture i g-moll, som han komponerte i 1862–1863. Han fortsatte studiene til han var 40 år.

Kitzler introduserte ham for musikken til Richard Wagner, som han tidligere ikke hadde hørt om. Wagners verker fikk avgjørende betydning for Bruckner og fra 1863 arbeidet han mye med dem. Da han fikk høre Tannhäuser ble han helt bergtatt og hans musikkoppfatning ble nå en helt annen. Han begynte å korrespondere med Wagner og fikk låne noter av ham.[23]

Det var først etter fylte 60 år, etter urfremføringen av hans Syvende symfoni i 1884 at Bruckner vant bred anerkjennelse som komponist. I 1861 hadde han allerede stiftet bekjentskap med Franz Liszt som i likhet med Bruckner hadde en sterk, katolsk religiøs tro. I mai 1861 debuterte han også som dirigent for sitt Ave Maria i syv deler.[24] Rett etter at Bruckner hadde avsluttet studiene under Sechter og Kitzler, skrev han sitt første modne verk, Messe i d-moll.

Bruckner i Wien fra 1868 til 1896[rediger | rediger kilde]

Anton Bruckner med Frans Josef-ordenen. Portrettmaleri av Josef Büche
Bygningen kalt Kustodenstöckl i Øvre Belvedere, der Bruckner tilbrakte sine siste leveår og til slutt døde.
Foto: Ricardalovesmonuments

Etter Sechters død i 1868 aksepterte Bruckner nølende Sechters stilling som lærer i musikkteori ved konservatoriet i Wien. Han ble professor i generalbass, kontrapunkt og orgel.[22] I løpet av sin tid ved konservatoriet konsentrerte han seg om å skrive symfonier. Disse symfoniene ble imidlertid dårlig mottatt, til tider ansett som «ville» og «intetsigende». Hans studenter ved konservatoriet inkluderte Richard Robert.[25] Hans elev Friedrich Klose skrev en bok om hans inntrykk av Bruckner som komponist og lærer.[26]

Han aksepterte senere en stilling ved Universitetet i Wien i 1875,[27] hvor han forsøkte å gjøre musikkteori til en del av læreplanen.

Bruckners begeistring for Wagner ble også en ulempe for ham. Det eksisterte i samtiden en hissig strid for og mot Wagner. Så lenge han nøyde seg med å fremføre Wagners verker var det ikke så farlig. Men da han begynte å utgi egne symfonier, slo Wagnermotstanderne til også mot Bruckner. Det gjaldt særlig Eduard Hanslick som dominerte det musikalske liv i Wien.[23]

Han var imidlertid ikke uten støttespillere. Deutsche Zeitungs musikkritiker Theodor Helm, og kjente dirigenter som Arthur Nikisch og Franz Schalk prøvde stadig å bringe musikken hans til publikum, og foreslo for dette formål «forbedringer» for å gjøre Bruckners musikk mer akseptabel for publikum. Mens Bruckner tillot disse endringene, testamentere han sine originale partiturer til det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien, som han mente hadde musikalsk verdi.

I tillegg til sine symfonier skrev Bruckner messer, motetter og andre sakrale korverk, og noen få kammerverk, inkludert en strykekvintett. I motsetning til hans romantiske symfonier er noen av Bruckners korverk ofte konservative og kontrapunktiske i stilen; Te Deum, Helgoland, Salme 150 og minst én messe viser imidlertid nyskapende og radikal bruk av kromatikk.

Bruckner var en kjent organist på sin tid, og imponerte publikum i Frankrike i 1869, og Storbritannia i 1871. Han ga seks konserter på et nytt Henry Willis-orgel i Royal Albert Hall i London og ytterligere fem i Crystal Palace. Selv om han ikke skrev noen større verk for orgelet,[28] kunne improvisasjonene hans noen ganger gi ideer til symfoniene. Han underviste i orgelspill ved konservatoriet; blant elevene hans var Hans Rott og Franz Schmidt. Gustav Mahler, som kalte Bruckner sin «forløper», gikk på konservatoriet på dette tidspunktet.

I juli 1886 dekorerte keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn ham med Frans Josef-ordenen.[29] Han trakk seg mest sannsynlig fra sin stilling ved Universitetet i Wien i 1892, i en alder av 68. Han skrev mye musikk som han brukte for å hjelpe til med å undervise studentene sine.

Bruckner fikk fra 1892 svært dårlig helse, og måtte i 1895 forlate sin leilighet i Hessgasse. Keiseren tildelte ham da en æresleilighet i Belvedereslottet, i den såkalte Kustodenstöckl i Øvre Belvedere, for å spare ham for trappene.[30][31] Bruckner døde i Wien i 1896 i en alder av 72. Han er gravlagt i krypten til klosterkirken i Sankt Florian, rett under favorittorgelet hans.[32] Han hadde alltid hatt en grotesk fascinasjon for døden og døde kropper,[33] og etterlot seg eksplisitte instruksjoner angående balsamering av liket hans.

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Bruckner manglet alle de karakteristika som i dag regnes som typiske for den verdensvante kunstnerprofil i romantikken. Han var lenge i tvil om sitt talent, men overvant dette gjennom et utrettelig arbeid med alle sine komposisjoner. De utkom også ofte i reviderte versjoner.[22]

I biografer blir Bruckner ofte karakterisert som en «enkel» mann fra provinsen,[34] Han fornektet heller aldri at han kom fra bygda, og fremsto alltid upretensiøs og naturlig, til dels grov. Mange biografer klaget over at det er stor uoverensstemmelse mellom Bruckners liv og hans arbeid. For eksempel skrev Karl Grebe: «hans liv forteller ikke noe om arbeidet hans, og hans arbeid forteller ikke noe om livet hans, det er det ubehagelige faktum enhver biografi må starte fra.»[35]

Han er beskrevet som et «geni med håndverkerinnstilling», og var overbevist om at komponisten bare kunne nå sitt mål gjennom et nitid håndverksmessig arbeid, og gjennom omfattet utallige repetisjoner og øvelser. Hans nærmest fanatiske religiøsitet preget all hans musikk. Hans livsførsel var lik munkens, med lydighet, underordning og avholdenhet som ideale føringer.[22]

En rekke anekdoter finnes om Bruckners iherdige arbeid og hans ydmyke aksept av berømmelsen som til slutt kom. En gang, etter en repetisjon av hans Fjerde symfoni i 1881, tipset den velmenende Bruckner dirigenten Hans Richter: «Da symfonien var over,» fortalte Richter, «kom Bruckner til meg, ansiktet hans strålte av entusiasme og glede. Jeg kjente han presset en mynt inn i hånden min. «Ta denne,» sa han, «og drikk et glass øl for helsen min.» Richter tok imot mynten, en Maria-Teresia-daler, og bar den på urkjeden sin resten av livet.

Bruckner var en livslang ungkar som kom med en rekke mislykkede ekteskapsforslag til tenåringsjenter. Det antas at kantaten «Entsagen» (Forsakelse), er skrevet i sorgen over avslaget på ett av hans frierier. Hans hengivenhet for tenåringsjenter førte til en beskyldning om upassende oppførsel der han underviste i musikk. Han ble frikjent, men bestemte seg for heller å konsentrere seg om å undervise gutter. Kalenderen hans for 1874 viser navnene på jenter som appellerte til ham, og listen over slike jenter i alle dagbøkene hans var lang. I 1880 falt han for en 17 år gammel bondepike i rollebesetningen til Pasjonsspillene i Oberammergau. Hans interesse for tenåringsjenter ser ut til å ha vært motivert av frykten for synd; han trodde at han (i motsetning til eldre kvinner) kunne være sikker på at han giftet seg med en jomfru. Hans mislykkede frierier til tenåringer fortsatte etter han hadde fylt 70; en slik ungjente, stuepiken Ida Buhz i Berlin, var nær ved å gifte seg med ham, men brøt forlovelsen da hun nektet å konvertere til katolisismen.[36][37][38] Han led av periodiske anfall av depresjon, og hans mange mislykkede forsøk på å finne en kvinnelig følgesvenn bidro til hans ulykkelighet.[39]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Anton Bruckner ved orgelet. Silhuett av Otto Böhler

Symfonier[rediger | rediger kilde]

Bruckner komponerte elleve symfonier i perioden 1863 til 1896, men han selv anså bare ni av dem som ferdige. Han ga Symfoni nr. 4 undertittelen Den romantiske, men påførte ingen av de øvrige verkene sine noen undertittel. De undertitler som verkene siden har fått, er derfor gitt dem av andre.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Det var Beethoven som hadde gitt Bruckner hans oppfatning av hvordan en symfoni skulle bygges opp, og det var, ifølge musikkforskeren Gabriel Engel, Beethovens femte som var modell for hans verker. Hans formel oppsummeres slik:

  1. sats. Den indre konflikts drama (sjelen som helt).
  2. sats. Adagio – troens sang (foreningen med Gud i bønn).
  3. sats. Scherzo – livets dans (gledene ved liv i naturen).
  4. sats. Finale – sjelens avgjørende kamp og triumf over all motstand.[23]

John F. Berky skriver om komponisten: «Bruckner utvidet konseptet om symfonisk form på måter som aldri har vært sett før eller siden (…) Når man lytter til en Bruckner-symfoni, møter man noe av de mest komplekse symfoniske verkene som noen gang er laget. Når forskere studerer Bruckners partiturer, fortsetter de å glede seg over kompleksiteten i Bruckners kreative logikk.»[40]

Symfonisk stil[rediger | rediger kilde]

Bruckner ved pianoet (ca. 1892)
Foto: Ludwig Grillich (1856–1926)

Bruckners symfonier er orkestrert for et ganske standard symfoniorkester av treblåsere i par, fire valthorn, to eller tre trompeter, tre tromboner, tuba (fra den andre versjonen av den Fjerde), pauker og strykere. De senere symfoniene øker denne besetningen, men ikke vesentlig. Bruken av wagnertubaer i de tre siste symfoniene hans er også bemerkelsesverdig. Bare den Åttende bruker harpe, og slagverk foruten pauker i alle versjoner. (Den Syvende har et enkelt cymbalkrasj i noen versjoner, sammen med en triangelvirvel ved klimakset av andre sats). Bruckners orkesterstil ble kritisert av hans samtidige i Wien. Halvveis i det tjuende århundre kom musikologer til at orkestreringen hans var modellert etter lyden av hans primære instrument, pipeorgelet.

Nicholas Temperley skriver i New Grove Dictionary of Music and Musicians (1980) at Bruckner

«alene lyktes i å skape en ny skole for symfonisk skriving […] Noen har klassifisert ham som en konservativ, noen som en radikal. Egentlig var han ingen av delene, eller alternativt var han en sammensmeltning av begge […] Hans musikk har, selv om den er wagneriansk i sin orkestrering og i sine enorme stigende og fallende perioder, åpenbart sine røtter i eldre stiler. Bruckner tok utgangspunkt i Beethovens Niende symfoni […] Introduksjonen til den første satsen, som begynner på mystisk vis og sakte klatrer med fragmenter av det første temaet til den storslåtte fulle åpenbaringen av dette temaet, ble overtatt av Bruckner; det samme var den fryktinngytende kodaen til den første satsen. Scherzoen og den langsomme satsen, med deres veksling av melodier, er modeller for Bruckners romslige mellomsatser, mens finalen med en storslått kulminerende salme er et trekk ved nesten hver eneste Bruckner-symfoni.»[41][42]


«Bruckner er den første komponisten siden Schubert som det er mulig å gjøre slike generaliseringer om. Symfoniene hans fulgte bevisst et mønster, han bygget hver av dem på det han hadde oppnådd med de forrige […] Hans melodiske og harmoniske stil endret seg lite, og den hadde like mye av Schubert i seg som Wagner […] Hans teknikk i utviklingen og transformasjon av temaer, som han hadde lært av Beethoven, Liszt og Wagner, var uovertruffen, og han var nesten Brahms' likemann i melodisk variasjon.»[43][44]

Deryck Cooke legger til, også i New Grove,

«Selv om han står i gjeld til Beethoven og Wagner, er 'Bruckner-symfonien' en unik hendelse, ikke bare på grunn av det unike i ånd og uttrykk, men enda mer på grunn av det absolutte originale i de formelle prosessene. Til å begynne med virket disse prosessene så merkelige og enestående at de ble tatt som bevis på ren inkompetanse […] Nå er det anerkjent at Bruckners uortodokse strukturelle metoder var uunngåelige […] Bruckner skapte en ny og monumental type symfonisk organisme, som avviste den anspente, dynamiske kontinuiteten til Beethoven, og den brede, flytende kontinuiteten til Wagner, for å uttrykke noe dypt forskjellig fra begge komponistene, noe elementært og metafysisk.»[45][46]

I en konsertanmeldelse beskrev Bernard Holland deler av de første satsene av Bruckners Sjette og Syvende symfonier som følger: «Det er den samme langsomme, brede introduksjonen, de utstrakte klimaksene som vokser, trekker seg tilbake og deretter vokser litt til – en slags musikalsk coitus interruptus.»[47]

I andre utgave av New Grove (2001) kalte Mark Evan Bonds Bruckner-symfoniene «monumentale i omfang og design, de kombinerer lyrikk med et iboende polyfonisk... Bruckner favoriserte en tilnærming til storskala form som stolte mer på storskala tematisk og harmonisk sammenstilling. I løpet av produksjonen hans merker man en stadig økende interesse for syklisk integrasjon som kulminerer i hans mesterverk, Symfoni nr. 8 i c-moll, et verk hvis siste side integrerer hovedtemaene til alle fire satsene samtidig.»[48]

Sakrale korverk[rediger | rediger kilde]

Bruckner ankommer himmelen, og blir hjertelig mottatt av Liszt, Wagner, Schubert, Schumann, Carl Maria von Weber, Mozart, Beethoven, Gluck, Haydn, Händel og Bach (ved orgelet). Silhuett av Otto Böhler (1890)

Bruckner var en dypt religiøs mann, og komponerte en rekke sakrale verk. Han skrev en Te Deum, fem salmesettinger (inkludert Salme 150 i 1890-årene), en høytidelig kantate, en magnificat, rundt førti motetter (blant dem åtte settinger av Tantum ergo, og tre versjoner av både Christus factus est og Ave Maria), og minst syv messer.

Verdslige korverk[rediger | rediger kilde]

Som ung sang Bruckner i mannskor og skrev musikk for dem. Bruckners verdslige kormusikk ble stort sett skrevet for korforeninger, og tekstene er alltid på tysk. Noen av disse verkene ble skrevet spesielt for private anledninger som bryllup, gravferder, bursdager eller navnedager, mange av disse er dedisert til venner og bekjente av komponisten.[49] Denne musikken fremføres sjelden. Av rundt 30 slike stykker er en høyst uvanlig og stemningsfull komposisjon sangen Abendzauber (1878) for mannskor, mannssolist, jodlere og fire horn.

Bruckner komponerte også 20 Lieder, hvorav bare noen få er utgitt. I tillegg komponerte Bruckner komponerte fem navnedagskantater, samt to patriotiske kantater, Germanenzug og Helgoland, basert på tekster av August Silberstein. Germanenzug (WAB 70), komponert i 1863–1864, var Bruckners første publiserte verk. Helgoland (WAB 71), for mannskor og stort orkester, ble komponert i 1893 og var Bruckners siste fullførte komposisjon og det eneste verdslige vokalverket som han mente var verdig nok til å testamentere til det østerrikske nasjonalbiblioteket.

Andre verk[rediger | rediger kilde]

I læretiden hos Otto Kitzler komponerte Bruckner tre korte orkesterstykker og en Marsj i d-moll som orkestreringsøvelser. På den tiden skrev han også en Ouverture i g-moll. Disse verkene, som av og til er inkludert i innspillinger av symfoniene, viser allerede hint av Bruckners nye stil.

Bruckners improvisasjoner ble vanligvis ikke transkribert, slik at bare noen få av verkene hans for orgel har overlevd. De fem preludiene i Ess-dur (1836–1837), klassifisert WAB 127 og WAB 128, samt noen få andre WAB-uklassifiserte verk, som er funnet i Bruckners Präludienbuch (preludiebok), er sannsynligvis ikke av Bruckner.[50]

Bruckner skrev aldri noen opera. Selv om han var beundrer av Wagners musikkdramaer, var han selv uinteressert i å skrive slike verker.[51] Han overvar flere av Wagners operaer, men var mer interessert i musikken enn i handlingen. Etter å ha sett Wagners Götterdämmerung spurte han angivelig: «Si meg, hvorfor brente de kvinnen på slutten?».[52]

Bruckner Kritische Gesamtausgabe[rediger | rediger kilde]

Bruckner Kritische Gesamtausgabe, utgitt av Musikwissenschaftlicher Verlag i Wien, er utgitt i tre utgaver.

  • Den første utgaven (1934–1944, redaksjonssjef: Robert Haas) inkluderte «hybride» partiturer for symfoni nr. 2 og 8 samt andre lignende sammenblandinger for noen andre reviderte verk.
  • Den andre utgaven (1951–1989, redaksjonsleder: Leopold Nowak) inneholdt flere versjoner av enkelte verk, og rettet i prosessen noen feil av Haas. Etter Nowaks fratredelse i 1990 har den nye redaktøren Herbert Vogg og hans team begynt et arbeid med å gjennomgå og korrigere arbeidet til Haas og Nowak.[53]
  • I 2011 ble det besluttet å gi ut en ny utgave (redaksjon: Paul Hawkshaw, Thomas Leibnitz, Andreas Lindner, Angela Pachovsky, Thomas Röder), som vil inkludere innholdet i den nåværende utgaven og integrere den med kilder som har blitt hentet siden dens utgivelse.

Problemet med de forskjellige utgavene[rediger | rediger kilde]

Bruckners verker følges gjerne av et såkalt WAB-nummer. Det er henvisninger til Werkverzeichnis Anton Bruckner, er en katalog over Bruckners verk, redigert av Renate Grasberger (1941–).[54] «Bruckner-problemet» handlet om komplikasjonene som følger av de mange ulike versjonene og utgavene som finnes av de fleste symfoniene.[55] Begrepet ble særlig aktuelt etter at musikkforskeren Deryck Cooke i 1969 skrev artikkelen «The Bruckner Problem Simplified» («Bruckner-problemet forenklet»).[56]

En vanlig forklaring på de mange versjonene er at Bruckner var villig til å revidere arbeidet sitt på grunnlag av hard, ufaglig kritikk fra kollegene. «Resultatet av slike råd var å umiddelbart vekke all usikkerheten i den ikke-musikalske delen av Bruckners personlighet», skriver musikkforsker Deryck Cooke. «Da han manglet all selvsikkerhet i slike saker, følte han seg forpliktet til å bøye seg for meningene til vennene sine ,'ekspertene', for å tillate (...) revisjoner og til og med hjelpe til med å gjøre dem i noen tilfeller.»[57]

Robert Haas utga fra 1935 den første kritiske utgaven av Bruckners verk basert på originalpartiturene. Haas var nasjonalsosialist, og hans arbeid falt derfor i miskreditt etter krigen, da de allierte gjennomførte avnazifisering. Senere ble hans arbeider likevel anerkjent.[58][59] Leopold Nowak som fra 1937 hadde vært delaktig i å lage den opprinnelige samlede utgaven, ble etter krigen utnevnt til å produsere en helt ny kritisk utgave av Bruckners verker.[60]

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Orkesterverk[rediger | rediger kilde]

Bruckner-minnesmerket i Wiener Stadtpark
Foto: © Bwag/CC-BY-SA-4.0
  • Fire orkesterstykker: Marsch in d-Moll (WAB 96) og Drei Sätze für Orchester (WAB 97), 1862.
  • Ouvertüre g-Moll (WAB 98), 1862–1863
  • Symfoni i f-Moll (WAB 99), 1863
  • Symfoni nr. 1 i c-moll (WAB 101), 1866 , 1877, 1890/91
  • Symfoni i B-dur, 1869; bare skisser av første sats eksisterer
  • Symfoni i d-moll (WAB 100), 1869 (den såkalte Nullte [Annullerte])
  • Symfoni nr. 2 i c-moll (WAB 102), 1872, 1877
  • Symfoni nr. 3 i d-moll (WAB 103), 1873, 1877–1878, 1889
  • Symfoni nr. 4 i Ess-dur (Den romantiske, WAB 104), 1874, 1878 (ny «jakt-scherzo» og «Volksfest»-finale), 1880 (ny finale), 1888
  • Symfoni nr. 5 i B-dur (WAB 105), 1876–1878
  • Symfoni nr. 6 i A-dur (WAB 106), 1881
  • Symfoni nr. 7 i E-dur (WAB 107), 1883–1885
  • Symfoni nr. 8 i c-moll (WAB 108), 1887, 1890
  • Symfoni nr. 9 d-moll (ufullendt; bare de tre første satsene er ferdigskrevet, WAB 109), 1887–1896
  • Symphonisches Praeludium i c-moll, 1876

Vokalmusikk[rediger | rediger kilde]

Sakrale verk (tysk tittel)[rediger | rediger kilde]

  • Windhaager Messe (Messe in C-Dur) for alt, to horn og orgel (WAB 25), 1842
  • Messe ohne Gloria [und Credo] in d-Moll („Kronstorfer Messe“) for blandet kor a cappella, (WAB 146), 1843–1844
  • Messe für den Gründonnerstag in F-Dur, für gemischten Chor a cappella (WAB 9), 1844, 1845 (Kyrie- og Gloria-delene er tapt)
  • Missa solemnis in b-Moll (WAB 29), 1854.
  • Messe Nr. 1 in d-Moll (WAB 26), 1864
  • Messe Nr. 2 in e-Moll (WAB 27), 1866, 1882
  • Messe Nr. 3 in f-Moll (WAB 28), 1867/68, 1883/93
  • Requiem in d-Moll (WAB 39), 1849
  • Psalm 22 in Es-Dur (WAB 34), ca. 1852.
  • Psalm 114 in G-Dur (WAB 36), 1852.
  • Psalm 146 in A-Dur (WAB 37), ca. 1856.
  • Psalm 112 in B-Dur (WAB 35), 1863.
  • Psalm 150 in C-Dur (WAB 38), 1892.
  • Magnificat in B-Dur (WAB 24), 1852.
  • Festkantate Preiset den Herrn in D-Dur (WAB 16), 1862
  • Te Deum in C-Dur (WAB 45), 1881 (skisse), 1884
  • Omtrent 40 motteter, herunder:
    • 4 gradualer:
      • Locus iste (WAB 23), 1869
      • Os justi meditabitur sapientiam (WAB 30), 1879.
      • Christus factus est III (WAB 11), 1884.
      • Virga Jesse floruit (WAB 52), 1892.
    • Ave Maria II (WAB 6), 1861.
    • Tota pulchra es Maria (WAB 46), 1878
    • Ecce sacerdos magnus (WAB 13), 1885.
    • Vexilla regis prodeunt (WAB 51), 1892

Verdslige verk (tysk tittel)[rediger | rediger kilde]

  • Kantater
    • Vergißmeinnicht in D-Dur (WAB 93), 1845.
    • Entsagen in B-Dur (WAB 14), um 1851.
    • Arneth-Kantate: Heil Vater! Dir zum hohen Feste in D-Dur (WAB 61), 1852.
    • Mayer-Kantate: Auf, Brüder! auf, und die Saiten zur Hand! D-Dur (WAB 60), 1855.
    • Festgesang („Jodok-Kantate“): Sankt Jodok sproß aus edlem Stamme C-Dur (WAB 15), 1855.
    • Germanenzug in d-Moll für Männerchor und Bläser (WAB 70), 1864.
    • Helgoland in g-Moll für Männerchor und Orchester (WAB 71), 1893.
  • Omtrent 40 mindre korverk (hovedsakelig for mannskor) også rundt 20 klaversanger.

Kammermusikk (tysk tittel)[rediger | rediger kilde]

  • Scherzo für Streichquartett g-Moll (WAB deest), 1862 (Kitzler-Studienbuch, S. 70–74)
  • Streichquartett c-Moll (WAB 111), 1862.
  • Rondo c-Moll für Streichquartett (WAB deest), 1862.
  • Abendklänge für Violine und Klavier (WAB 110), 1866.
  • Streichquintett F-Dur (WAB 112), 1879.
  • Intermezzo d-Moll für Streichquintett (WAB 113), 1879.
Bruckners minnetavle i St. Florian

Øvrig musikk[rediger | rediger kilde]

  • Kortere orgelverk (tysk tittel)
    • Nachspiel in d-Moll (WAB 126), ca. 1846.
    • Andante (Präludium) in d-Moll (WAB 130), ca. 1846.
    • Präludium und Fuge in c-Moll (WAB 131), 1847.
    • Fuge in d-Moll (WAB 125), 1861.
    • Perger Präludium in C-Dur (WAB 129), 1884.
  • Verk for klaver (tysk tittel)
    • Lancier-Quadrille in C-Dur (WAB 120), ca. 1850.
    • Steiermärker in G-Dur (WAB 122), ca. 1850.
    • Drei kleine Stücke zu vier Händen (WAB 124), 1853–1855
    • Quadrille zu vier Händen (WAB 121), ca. 1854.
    • Klavierstück in Es-Dur (WAB 119), ca. 1856.
    • Sonatensatz in g-Moll (WAB deest), 1862.
    • Stille Betrachtung an einem Herbstabend in fis-Moll (WAB 123), 1863.
    • Fantasie in G-Dur (WAB 119), 1868.
    • Erinnerung in As-Dur (WAB 117), ca. 1868.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Nybygget til Anton Bruckner Privatuniversität for musikk, skuespill og dans, er oppført i Linz.

Anton Bruckner Privatuniversität i Linz er en utdannelsesinstitusjon for musikk, skuespill og dans. Det ble oppkalt etter ham i 1932 og het «Brucknerkonservatorium Linz» frem til 2004.[61] Bruckner Orchester Linz ble stiftet 1967.[62] Brucknerhaus er et konserthus oppført i Linz, som åpnet i 1974.[63] Fra 1974 har det i konserthuset årlig blitt arrangert Brucknerfest, en musikkfest i Bruckners navn.[64]

I nazitidens Tyskland ble Bruckners musikk høyt verdsatt. Adolf Hitler som ble født i Braunau am Inn, bare 90 kilometer vest for Linz, innviet i 1937 en byste av Bruckner i Walhalla-templet nær Regensburg.[65][66] Adagiosatsen fra Bruckners Syvende symfoni ble kringkastet av tysk radio (Deutscher Reichsrundfunk) da nyheten om Hitlers død ble kunngjort 1. mai 1945. Bruckners musikk ble likevel fra 1950-årene brukt i flere filmer og TV-produksjoner i Europa og USA, slik de ble allerede i 1930-årene.[67] Israel Philharmonic Orchestra har innspilt den Åttende symfonien med Zubin Mehta.

Bruckners symfoniske verk – som ble mye utskjelt i Wien i hans levetid – har i dag en viktig plass i tradisjonen og det musikalske repertoaret til Wienerfilharmonien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Auer, Max (1982). Anton Bruckner – Mystiker und Musikant. Heyne, München, ISBN 3-453-55095-1.
  • Cooke, Deryck (1969). "The Bruckner Problem Simplified" The Musical Times, (1511): 59–62, ISSN 0027-4666, JSTOR 953722
  • Doernberg, Erwin (1960) The Life and Symphonies of Anton Bruckner. London
  • Floros, Constantin (2004) Anton Bruckner. Persönlichkeit und Werk. Europäische Verlagsanstalt, Hamburg, ISBN 3-434-50566-0.
  • (de) Gerstenberg, Walter: «Bruckner, Josef Anton.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 649–652 (digitalisering).
  • Harten, Uwe (1996). Anton Bruckner. Ein Handbuch. Residenz Verlag, Salzburg. ISBN 3-7017-1030-9.
  • Hinrichsen, Hans-Joachim (2016). Bruckners Sinfonien. Ein musikalischer Werkführer: C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-68809-6.
  • Korstvedt, Benjamin M. (2000). Bruckner: Symphony No. 8. Cambridge, UK; New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-63537-3.
  • Laßl, Josef (1980) Das kleine Bruckner-Buch. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1980
  • (de) Mandyczewski, Eusebius : «Bruckner, Anton». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 47, Duncker & Humblot, Leipzig 1903, s. 767–769.
  • Walter, Bruno (1940), "Bruckner and Mahler", Chord and Dischord, Bruckner Society of America
  • Williamson, John (red. 2004). The Cambridge Companion to Bruckner, Cambridge Companions to Music, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-00878-5

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anton-Bruckner, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Von den Stillen im Lande, side(r) 15-17, oppført som Bruckner Anton[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9581, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Брукнер Антон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ geschichte.univie.ac.at[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Kloiber, Rudolf (1976). Handbuch der klassischen und romantischen Symphonie (2., erw. Aufl utg.). Wiesbaden: Breitkopf und Härtel. s. 241–285. ISBN 3-7651-0017-X. OCLC 2440684. 
  11. ^ a b c d Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352. 
  12. ^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158. 
  13. ^ «Bruckner in a nutshell.». web.archive.org. 27. juli 2018. Archived from the original on 27. juli 2018. Besøkt 20. juni 2022. 
  14. ^ «"Diskografi for Pange lingua WAB 31" Brucknerdiskografie.nl.». Arkivert fra originalen 3. desember 2019. Besøkt 21. juni 2022. 
  15. ^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 3. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379. 
  16. ^ Gilbert., Langevin, Paul (1977). Anton Bruckner : apogée de la symphonie. L'Âge d'homme. s. 17, 306. OCLC 843728111. 
  17. ^ Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352. 
  18. ^ a b Hans-Joachim., Hinrichsen, (2016). Bruckner-Handbuch. J.B. Metzler. s. 31. ISBN 978-3-476-00345-4. OCLC 961450093. 
  19. ^ Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. s. 27–34. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352. 
  20. ^ Hawkshaw, Paul (2007). "Anton Bruckner's Counterpoint Studies at the Monastery of Saint Florian, 1845–55". The Musical Quarterly. 90 (1): 94.
  21. ^ «Bruckner Gemeinde». www.antonbruckner.at. Besøkt 20. juni 2022. 
  22. ^ a b c d Biographie, Deutsche. «Bruckner, Anton - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 3. juli 2022. «Noch im gleichen Jahr (1855) fiel jedoch die Entscheidung. B. verließ St. Florian und wurde Domorganist in Linz (daneben zeitweilig auch Chormeister einer Liedertafel). Dreizehn Jahre hat er dies Amt innegehabt, eine Zeit steigenden Ruhmes als Orgelspieler und -improvisator, bedeutungsvoller aber noch für seine musikalische Reifung durch den Theorieunterricht, den ihm der hochangesehene Kontrapunktlehrer Simon Sechter in Wien bis 1863 erteilt hat.» 
  23. ^ a b c Musikkens verden. Forlaget Musikkens Verden. s. 331 flg. 
  24. ^ «Bruckner: Motets» (engelsk). Besøkt 20. juni 2022. 
  25. ^ Grange, Henry-Louis de La (1995). Gustav Mahler: Volume 3. Vienna: Triumph and Disillusion (1904-1907) (engelsk). OUP Oxford. ISBN 978-0-19-315160-4. 
  26. ^ 1862-1942., Klose, Friedrich, (1927). Meine Lehrjahre bei Bruckner : Erinnerungen und Betrachtungen. G. Bosse. OCLC 9130636. 
  27. ^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 70. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158. 
  28. ^ Derek., Watson, (1997). Bruckner. Schirmer Books. s. 73. OCLC 680013958. 
  29. ^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 39. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379. 
  30. ^ «Wien - Wirkungsstätten Bruckners». anton-bruckner.heimat.eu. Arkivert fra originalen 30. mars 2022. Besøkt 3. juli 2022. 
  31. ^ «Sterbehaus von Anton Bruckner - "Kustodenstöckl"». www.aeiou.at. Arkivert fra originalen 3. juli 2022. Besøkt 3. juli 2022. 
  32. ^ Hans-Hubert., Schönzeler, (1978). Bruckner. Marion Boyars. s. 108. ISBN 0-7145-0145-X. OCLC 4572158. 
  33. ^ «Sex, death and dissonance: the strange, obsessive world of Anton Bruckner». the Guardian (engelsk). 1. april 2014. Besøkt 20. juni 2022. 
  34. ^ Peter., Gammond, (1998). Bluff your way in music. Ravette. s. 33. OCLC 940708592. 
  35. ^ Grebe, Karl (1972). Anton Bruckner in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek (b. Hamburg): Rowohlt. ISBN 3-499-50190-2. OCLC 682352. 
  36. ^ Werner Wolff (1942). Anton Bruckner Rustic Genius. E. P. Dutton & Co., Inc. 
  37. ^ Wilson, Colin (1966). Chords and discords; purely personal opinions on music. Crown Publishers. s. 40. OCLC 615269. 
  38. ^ Engel, G. (1940), "The Life of Anton Bruckner", i Chord and Dischord: A Journal of Modern Musical Progress, Bruckner Society of America, Inc., januar 1940 – (Vol. 2, No.1)
  39. ^ «BRUCKNER, Anton  (1824-1896)». www.violinman.com. Besøkt 20. juni 2022. 
  40. ^ «Anton Bruckner - An Introduction - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022. 
  41. ^ "alone succeeded in creating a new school of symphonic writing.... Some have classified him as a conservative, some as a radical. Really he was neither, or alternatively was a fusion of both.... [H]is music, though Wagnerian in its orchestration and in its huge rising and falling periods, patently has its roots in older styles. Bruckner took Beethoven's Ninth Symphony as his starting-point.... The introduction to the first movement, beginning mysteriously and climbing slowly with fragments of the first theme to the gigantic full statement of that theme, was taken over by Bruckner; so was the awe-inspiring coda of the first movement. The scherzo and slow movement, with their alternation of melodies, are models for Bruckner's spacious middle movements, while the finale with a grand culminating hymn is a feature of almost every Bruckner symphony"
  42. ^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 461–462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891. 
  43. ^ "Bruckner is the first composer since Schubert about whom it is possible to make such generalizations. His symphonies deliberately followed a pattern, each one building on the achievements of its predecessors.... His melodic and harmonic style changed little, and it had as much of Schubert in it as of Wagner.... His technique in the development and transformation of themes, learnt from Beethoven, Liszt and Wagner, was unsurpassed, and he was almost the equal of Brahms in the art of melodic variation."
  44. ^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 462 (Vol 18). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891. 
  45. ^ "Despite its general debt to Beethoven and Wagner, the "Bruckner Symphony" is a unique conception, not only because of the individuality of its spirit and its materials, but even more because of the absolute originality of its formal processes. At first, these processes seemed so strange and unprecedented that they were taken as evidence of sheer incompetence.... Now it is recognized that Bruckner's unorthodox structural methods were inevitable.... Bruckner created a new and monumental type of symphonic organism, which abjured the tense, dynamic continuity of Beethoven, and the broad, fluid continuity of Wagner, in order to express something profoundly different from either composer, something elemental and metaphysical."
  46. ^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 365 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891. 
  47. ^ Holland, Bernard (25. januar 2008). «In a Show of Accessibility, Schumann Joins Bruckner». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. juni 2022. 
  48. ^ The new Grove dictionary of music and musicians (2nd ed utg.). New York: Grove. 2001. s. 839 (Vol 24). ISBN 1-56159-239-0. OCLC 44391762. 
  49. ^ «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022. 
  50. ^ «Werke f?r Orgel / Works for organ | Diskografie von Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022. 
  51. ^ Derek, Watson, (1996). Bruckner. Oxford University Press. s. 19. ISBN 0-19-816618-4. OCLC 470082379. 
  52. ^ Keith William Kinder, The Wind and Wind-chorus Music of Anton Bruckner. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group (2000): 51, note 14
  53. ^ «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 21. juni 2022. 
  54. ^ «Katalog der Deutschen Nationalbibliothek». portal.dnb.de. Besøkt 3. juli 2022. 
  55. ^ LaRue, Jan; Landon, H. C. Robbins (1956). «The Symphonies of Joseph Haydn». Notes. 1. 14: 103. ISSN 0027-4380. doi:10.2307/891916. Besøkt 21. juni 2022. 
  56. ^ Cooke, Deryck (1969). «The Bruckner Problem Simplified. 1: Sorting out the Confusion». The Musical Times. 1511. 110: 20–22. ISSN 0027-4666. doi:10.2307/953722. Besøkt 21. juni 2022. 
  57. ^ The New Grove Dictionary of Music and Musicians. London. 1980. s. 360 (Vol 3). ISBN 0-333-23111-2. OCLC 5676891. 
  58. ^ Johnson, Stephen (10. januar 1996). «Bruckner: guilty or not guilty?». The Independent (engelsk). Besøkt 21. juni 2022. 
  59. ^ Forschungen, Institut für kunst-und musikhistorische (2002). «Haas, Robert Maria». ISBN 978-3-7001-3043-7 (tysk). Besøkt 4. juli 2022. 
  60. ^ Forschungen, Institut für kunst-und musikhistorische (2002). «Nowak, Leopold». ISBN 978-3-7001-3043-7 (tysk). Besøkt 4. juli 2022. 
  61. ^ «Bruckneruni:Home». Anton Bruckner Privatuniversität (tysk). 4. november 2021. Besøkt 3. juli 2022. 
  62. ^ «Library of Congress LCCN Permalink no92007724». lccn.loc.gov. Besøkt 4. juli 2022. 
  63. ^ «Willkommen im Brucknerhaus Linz». www.brucknerhaus.at. Besøkt 3. juli 2022. 
  64. ^ «Brucknerhaus - Forum OÖ Geschichte». www.ooegeschichte.at. Besøkt 4. juli 2022. 
  65. ^ «Bruckner and the Third Reich - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022. 
  66. ^ Evans, Richard J. (2009). The Third Reich at war (First American edition utg.). New York. s. 579. ISBN 978-1-59420-206-3. OCLC 233549166. 
  67. ^ «Downloads - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 21. juni 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anton_Bruckner&oldid=23950568»