Symfoni nr. 8 (Bruckner)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Symfoni nr. 8»
WAB 108
Symfoni av Anton Bruckner
Symfoni nr. 8 i c-moll
Anton bruckner.jpg
Anton Bruckner i 1889. Portrettmaleri av Ferry Bératon
PeriodeRomantikken
Komponert1884–1892
Urfremføring18. desember 1892, Musikverein, Wien
Publiseringsdato1892
Typisk lengdeca. 75-85 minutter (avhengig av versjon)
Satser/akter4

Anton Bruckners Symfoni nr. 8 i c-moll, WAB 108, er den siste symfonien komponisten fullførte. Den finnes i to hovedversjoner av 1887 og 1890. Den ble urfremført under dirigent Hans Richter i 1892 ved Musikverein i Wien. Den er viet til keiser Franz Josef I av Østerrike-Ungarn.

Denne symfonien får noen ganger tilnavnet «Den apokalyptiske», men dette var ikke et navn Bruckner ga til verket selv.[1] I artikkelen «The 20 Greatest Symphonies of all time» fra BBC Music Magazine er denne symfonien plassert på 13. plass.[2] Bruckner innehar også 20. plassen med hans Symfoni nr. 7.[3]

Bakgrunn og komposisjon[rediger | rediger kilde]

Wagner-dirigent Hans Richter ledet verkets premiere 18. desember 1892. Fotografi fra 1876

Bruckner begynte arbeidet med den Åttende symfonien i juli 1884.[3] Komponisten jobbet hovedsakelig i sommerferien fra sine plikter ved Universitetet i Wien og konservatoriet i Wien, og fikk fullført alle fire satsene til utkastet innen august 1885.[3] Orkestreringen av verket ble fullført i april 1887; i løpet av dette komposisjonsstadiet ble rekkefølgen på de midtre satsene snudd, og etterlot scherzoen som andre og adagioen som tredje sats.[3]

I september 1887 fikk Bruckner partituret ferdigskrevet og sendt til dirigent Hermann Levi. Levi var en av Bruckners nærmeste samarbeidspartnere, etter å ha gitt en fremføring av Symfoni nr. 7 i München som var «den største triumfen Bruckner ennå hadde opplevd».[4] Han hadde også sørget for at Bruckners karriere ble støttet på andre måter, inkludert økonomisk bistand fra adelen, samt en æresdoktorgrad fra Universitetet i Wien.[4] Imidlertid skrev dirigenten tilbake til Bruckner at:

«Jeg synes det er umulig å utføre den Åttende i sin nåværende form. Jeg kan bare ikke gjøre det til mitt eget! Selv om temaene er aldri så praktfulle og direkte, virker deres utførelse for meg tvilsom; faktisk anser jeg orkestreringen som ganske umulig... Ikke mist motet, ta en ny titt på verket ditt, snakk om det med vennene dine, med Schalk, kanskje en omarbeiding kan oppnå noe.»[5]

I januar 1888 var Bruckner blitt enig med Levi om at symfonien ville dra nytte av videre arbeid.[6] Tidlig revisjonsarbeid ble utført i første sats og scherzoen. En distinkt versjon av adagiosatsen - nå kalt «mellomliggende adagio» eller «Adagio av 1888» - ble også hentet og redigert i 2004 av Dermot Gault og Takanobu Kawasaki. Deretter konsentrerte Bruckner seg om de nye versjonene av den Fjerde og Tredje.[7] Han begynte arbeidet med den endelige versjonen av adagio-satsen i mars 1889 og fullførte den nye versjonen av symfonien i mars 1890.[6]

Når den nye versjonen var fullført, skrev komponisten til keiser Franz Josef I for å få tillatelse til å dedikere symfonien til ham.[8] Keiseren godtok Bruckners forespørsel og tilbød seg også å hjelpe til med å betale for verkets utgivelse.[9] Bruckner hadde noen problemer med å finne en utgiver for verket, men ved slutten av 1890 gikk Haslinger-Schlesinger-Lienau-selskapet med på å påta seg publisering. Bruckners medarbeidere Josef Schalk og Max von Oberleithner hjalp til med publiseringsprosessen: Schalk forberedte den musikalske teksten som skulle sendes til trykkeriet mens Oberleithner korrigerte prøvetrykkene og ga også økonomisk støtte.[10] Symfonien ble til slutt utgitt i mars 1892. Den var den eneste av Bruckners symfonier som ble publisert før den første fremføringen.[11]

Format[rediger | rediger kilde]

Symfonien er i fire satser. Lengden på verket varierer, avhengig av hvilken versjon som fremføres, men den varer vanligvis ca. 80 minutter.[12]

I. Allegro moderato (c-moll)

II. Scherzo: Allegro moderato — Trio: Langsam (c-moll → C-dur, Trio i Ass-dur)

III. Adagio: Feierlich langsam, doch nicht schleppend (Dess-dur)

IV. Finale: Feierlich, nicht schnell (c-moll → C-dur)

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

1887-versjonen krever en instrumentering på tre hver av følgende treblåsere: tverrfløyter, en pikkolofløyte i klimakset til Adagio-satsen (og som dobler tredjefløyten i finalen), oboer, klarinetter, fagott (den tredje dobler som kontrafagott i finalen), og åtte valthorn – de tredoble treblåserne og valthorn nr. 5 til 8 kommer imidlertid bare inn i finalen (med doble treblåsere og fire valthorn for de første satsene) – i tillegg til tre trompeter, tre tromboner, en kvartett med Wagnertubaer og en enkelt kontrabasstuba, sammen med pauker, cymbaler, triangel, tre harper og strykere.

1890-versjonen sletter pikkolo-delen, og utvider de tredoble treblåserne og krever åtte horn for alle fire satsene. Horn nr. 5 til 8 erstatter Wagnertubaene for det meste av den første og tredje satsen, og dobler som Wagnertubaer enkelte steder i symfonien.

Dette er den eneste symfonien der Bruckner bruker harpe. Dette var totalt sett det største orkesteret Bruckner noen gang benyttet (siden den Niende symfonien, som bruker et ellers identisk orkester, ikke krever harper og slagverk foruten pauker).

Premiere og mottagelse[rediger | rediger kilde]

Musikverein i Wien, hvor verket hadde premiere i 1892. Fotografi fra ca. 1898

Da revisjonen fra 1890 var fullført, dirigerte ikke Hermann Levi lenger konserter i München. Som et resultat anbefalte han at hans protesje Felix Weingartner, kapellmester i Mannheim, ledet den første fremføringen av symfonien. Premieren var to ganger planlagt å finne sted under den unge dirigentens ledelse i løpet av 1891, men hver gang satte Weingartner inn et annet verk i siste liten.[13] Til slutt fortalte dirigenten Bruckner at han ikke var i stand til å gjennomføre forestillingen fordi han var i ferd med å tilta en ny stilling ved operaen i Berlin. Imidlertid innrømmet Weingartner i et brev til Levi at den virkelige grunnen til at han ikke var i stand til å fremføre symfonien var fordi verket var for vanskelig og han ikke hadde nok øvingstid: spesielt Wagnertuba-spillerne i orkesteret hans hadde ikke nok erfaring til å takle delene deres.[14]

Etter at en München-forestilling under Levi ble avlyst på grunn av et fryktet utbrudd av kolera, fokuserte Bruckner innsatsen for å sikre en Wien-premiere for symfonien. Til slutt gikk Hans Richter, abonnementsdirigent for Wienerfilharmonien, med på å lede verket. Den første forestillingen fant sted 18. desember 1892. Selv om noen av de mer konservative medlemmene av publikum forlot under slutten av hver sats, var også mange av Bruckners støttespillere til stede, inkludert Hugo Wolf og Johann Strauss d.y..[15]

Den kjente kritikeren Eduard Hanslick forlot salen etter den langsomme satsen. Hans anmeldelse beskrev symfonien som «interessant i detaljene, men merkelig som helhet, faktisk frastøtende. Det særegne ved dette verket består, for å si det kort, i å importere Wagners dramatiske stil inn i symfonien.»[15] (Korstvedt påpeker at dette var mindre negativt enn Hanslicks anmeldelser av Bruckners tidligere symfonier.) Det var også mange positive anmeldelser fra Bruckners beundrere. En anonym forfatter beskrev symfonien som «musikkens krone i vår tid».[16] Hugo Wolf skrev til en venn at symfonien var «verket til en kjempe» som «overgår mesterens andre symfonier i intellektuelt omfang og storhet».[17]

Det tok lang tid før symfonien ble en del av orkesterrepertoaret. Bare to ytterligere forestillinger skjedde i løpet av Bruckners levetid.[18] Den amerikanske premieren fant ikke sted før i 1909,[18] mens symfonien måtte vente til 1929 på sin første London-oppføring.[19]

Versjoner[rediger | rediger kilde]

To komplette autografmanuskripter av symfonien eksisterer, fra henholdsvis 1887 og 1890. Det finnes flere skisser fra alle faser av arbeidet med denne symfonien enn for de fleste av Bruckners verk. For eksempel kan man takket være skissene se utviklingen av åpningstemaet. Delpartiturer viser at den tonale tvetydigheten i symfoniens åpning ikke var slik Bruckner opprinnelig så for seg hovedtemaet: rytmen skulle passe til en arpeggio-kontur i c-moll. Den endelige åpningen er mye mindre definert og svever i mer av et B-dur-område, selv om det antyder flere toner.

1887-versjonen[rediger | rediger kilde]

Dette var Bruckners første versjon av symfonien, men ble ikke utgitt før i 1972 i en utgave redigert av Leopold Nowak.[20]

«Det er enorme variasjoner innen orkestrering, harmoni, stemmeføring og motivisk behandling mellom de to versjonene. I noen seksjoner kan man nesten snakke om to forskjellige stykker, snarere enn to versjoner av samme verk.»[21]

Mellomversjoner[rediger | rediger kilde]

En kopi av en mellomversjon av adagiosatsen med en estimert datering av 1888 finnes i det østerrikske nasjonalbiblioteket. Det finnes også mellomversjoner av de andre satsene.[22][7]

1890-versjonen[rediger | rediger kilde]

Noen forskere som Deryck Cooke og Robert Haas har antydet at revisjonen fra 1890 var et produkt av Bruckners usikkerhet og press fra hans kolleger som Josef Schalk. Cooke omtalte det til og med som «Bruckner-Schalk-revisjonen».[23] Leopold Nowak påpekte mot dette synet at det ikke er andre bevis for håndskrift i 1890-manuskriptet enn Bruckners egen;[23] ifølge vitnesbyrd fra hans venner og medarbeidere var komponisten motstandsdyktig mot innblanding.[23] Orkestreringen er fyldigere og mer storslått enn i 1887, med subtilere teksturer og harmonier, spesielt hos treblåserne, muliggjort av den økte størrelsen på denne delen av orkesteret. 1890-versjonen ble publisert i 1955, redigert av Nowak.[24]

Utgaver[rediger | rediger kilde]

Første utgave (1892)[rediger | rediger kilde]

Dette var den første utgivelsen av symfonien, og var også versjonen som ble brukt ved den første forestillingen.[25] Førsteutgaven inneholder noen relativt små endringer fra manuskriptet av 1890, den mest bemerkelsesverdige er et seks-takts kutt og en to-takts gjentatt passasje i finalen. Endringene ble gjort av Joseph Schalk og Max von Oberleithner, nesten helt sikkert uten Bruckners direkte involvering, men ble sannsynligvis godkjent av komponisten før publisering. Korstvedt skriver at «selv om 1892-utgaven kanskje ikke er «ren Bruckner» – hva det enn måtte være – godkjente tilsynelatende Bruckner den, og av den grunn må den tas på alvor.»[26] Denne utgaven er tilgjengelig i komplette innspillinger av Wilhelm Furtwängler, Hans Knappertsbusch, Josef Krips, William Steinberg, George Szell, Bruno Walter og Takeo Noguchi. Serge Koussevitzky brukte også denne utgaven i sin sterkt kuttede kringkastingsforestilling fra 1947; denne fremførelsen, som er bevart på plate, utgjør en helt ny «utgave».

Haas' «blandede» utgave[rediger | rediger kilde]

Musikologen Robert Haas publiserte sin utgave av den Åttende symfonien i 1939.[27] Han baserte den på autografpartituret fra 1890, men inkluderte passasjer fra 1887 som var endret eller utelatt. Gesamtausgabe beskriver det som en «Mischform», eller blandet form. Likevel er det fortsatt en elsket og kanskje den mest fremførte og innspilte utgaven av verket.[28]

Haas' utgave har vist seg å være stadig populær: dirigenter som Herbert von Karajan, Bernard Haitink og Günter Wand fortsatte å bruke den selv etter at Nowak/1890-utgaven ble publisert, mens den bemerkede Bruckner-dirigenten Georg Tintner har skrevet at Haas-utgaven er «den beste» versjonen av symfonien og omtalte Haas selv som «genial».[29] På den annen side brukte Eugen Jochum Haas sin utgave for sin første innspilling – laget i 1949 – før Nowak publiserte utgaven sin, og Nowaks for sine påfølgende innspillinger, mens Wilhelm Furtwängler, til tross for å ha gitt premieren av Haas-partituret, gikk tilbake til 1892-utgaven i hans siste år.

Kontroversen om Haas-utgaven dreier seg om det faktum at dens musikalske tekst var et oppspinn fra redaktøren som aldri ble godkjent av Bruckner selv. Spesielt hevdet Nowak, som etterfulgte Haas som hovedredaktør av Bruckners samlede verk, at det er lite bevis for det mentale sammenbruddet som Haas hevdet Bruckner led etter Levis avvisning av verket. Bruckners brev på den tiden antyder at han var frustrert over Levis dømmekraft (avfeide Levi som å ha «vansker med å forstå ting») og mentalt sunn. Bruckners revisjoner er – ifølge dette synet – et resultat av hans kunstneriske perfeksjonisme. Nowak avviste derfor Haas sin tilnærming ved å holde seg tett til Bruckners autografpartitur.

Nowaks to utgaver[rediger | rediger kilde]

Musikologen Leopold Nowak publiserte i 1955 en utgave av 1890-versjonen og i 1972 en utgave av 1887-versjonen.

Hawkshaws nye utgave[rediger | rediger kilde]

Begge versjonene vil bli publisert i den nye «samleutgaven». Den nye utgaven retter en del feil i den eldre publikasjonen, likevel er det fortsatt stort sett det samme partituret.[30]

Programmatisk innhold[rediger | rediger kilde]

I et brev fra 1891 til dirigenten Felix Weingartner ga Bruckner ekstramusikalske assosiasjoner til flere deler av symfonien:[31]

«I første sats, trompet- og hornpassasjen basert på rytmen til [hoved]temaet i Todesverkündigung [bebudelsen om døden], som gradvis vokser seg sterkere, og til slutt kommer veldig sterkt frem. Ved slutten: overgivelse.

Scherzo: Hovedtema – kalt deutscher Michel.[32] I den andre delen vil karen sove, og i sin drømmetilstand finner han ikke melodien: til slutt snur han klagende tilbake.

Finale: På den tiden vår keiser mottok besøket av tsarene ved Olmütz;[33] altså strykere: kosakkene; messingblåsere: militærmusikk; trompeter: fanfarer, mens majestetene møtes. Avslutningsvis, alle temaer... så når deutscher Michel kommer hjem fra reisen, er alt allerede veldig strålende. I finalen er det også dødsmarsjen og deretter (messingblåsere) transfigurasjon.»

Bruckners medarbeidere rapporterer om andre kommentarer som komponisten skal ha kommet med om symfonien. Kodaen til første sats er «hvordan det er når man ligger på dødsleie, og på motsatt vegg henger en klokke som, mens livet hans tar slutt, stadig slår: tikk, takk, tikk, takk»[34] mens i den langsomme satsen; «jeg har stirret for dypt inn i en jomfrus øyne».[35]

I et usignert programnotat ved den første forestillingen i 1892 utdypet Joseph Schalk Bruckners program, og la til referanser til gresk mytologi (Aiskhylos' Prometheus, Zeus eller Kronos, etc.) blandet med noen få kristne referanser som Erkeengelen Mikael.

Innspillinger og ulike tolkninger[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Furtwängler, en ledende fortolker av Bruckners Åttende. Portrettegning av Emil Orlik fra 1928

I løpet av symfoniens levetid som innspillingsemne har vesentlig forskjellige tilnærminger blitt tatt, inkludert tempovalg og valg av partitur.

Wilhelm Furtwängler brukte i en liveopptreden med Wienerfilharmonien i 1944 en modifisert Haas-utgave.

Den 29. september 1944 spilte Preussische Staatskapelle Berlin, dirigert av Herbert von Karajan, inn de tre siste satsene av Symfoni nr. 8 med finalen i eksperimentell stereofonisk lyd. I sin tolkning holdt Karajan et strengt tempo, mens «opptak fra 1940-tallet... typisk presenterer denne passasjen [reprisen av det tredje subjektet i finalen] som en storslått accelerando-rallentando, med en tempoøkning på så mye som 20 prosent,» mens Karajans innspilling «er et bemerkelsesverdig unntak.»[36]

Den første kommersielle innspillingen av den komplette symfonien ble gjort av Eugen Jochum med Philharmonisches Staatsorchester Hamburg i 1949 for Deutsche Grammophon. Jochum spilte den senere inn i studioet med Berlinfilharmonien i 1964 for Deutsche Grammophon, og i 1976 med Staatskapelle Dresden for EMI ved å bruke Nowak 1890-utgaven begge ganger. Karl Böhm brukte i et studioopptak med Wienerfilharmonien i 1976 for Deutsche Grammophon Nowaks 1890-utgave, men med en Haas-passasje i finalen.

I de siste to tiårene av 1900-tallet hadde innspillinger en tendens til å «sette et bredere grunntempo,... avstå fra dramatiske temposvingninger - spesielt økninger - og legge stor vekt på fyldig tone, presist ensemble og klarhet i teksturer.»[37]

Vanligvis varer dette verket omtrent 80 minutter,[12] selv om det er forestillinger som varer så lenge som 103 minutter.[38] Herbert von Karajan og nevnte Günter Wand spilte hver inn Haas-hybridversjonen mer enn én gang. Etter at Eliahu Inbal spilte inn 1887-versjonen for første gang, har andre dirigenter fulgt etter. Takashi Asahina har spilt inn en plate som sammenligner utdrag fra Haas- og Nowak-utgavene.

Under en sending av «Building a Library» for «BBC Radio 3: CD Review» i mars 2014, valgte musikkritiker Richard Osborne Carlo Maria Giulinis innspilling fra 1984 med Berlinfilharmonien (Nowak-utgaven), for Testament-etiketten, som det beste tilgjengelige valget. Osborne anbefalte også i samme program innspilinger av Rafael Kubelík (1977 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks) for BR Klassik, og Wilhelm Furtwängler (1944 med Wiener Philharmoniker) utgitt av Musical Concepts-etiketten, begge Haas-utgaver.[39]

Utvalgt diskografi[rediger | rediger kilde]

1887-versjonen[rediger | rediger kilde]

  • 1982: Eliahu Inbal, Radio-Sinfonie-Orchester Frankfurt – Teldec
  • 1996: Georg Tintner, National Symphony Orchestra of Ireland – Naxos
  • 2005: Dennis Russell Davies, Bruckner Orchester Linz – Arte Nova
  • 2009: Simone Young, Philharmoniker Hamburg – Oehms Classics

1890-versjonen[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hinrichsen, Hans-Joachim (2016). Bruckners Sinfonien. Ein musikalischer Werkführer: C.H. Beck, München. ISBN 978-3-406-68809-6.
  • Korstvedt, Benjamin M. (2000). Bruckner: Symphony No. 8. Cambridge, UK; New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-63537-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scholes, Percy A. (1955). The Oxford Companion to Music. London, New York: Oxford University Press. s. 136. OCLC 287395.
  2. ^ «The 20 Greatest Symphonies of all time». Classical Music (engelsk). Besøkt 19. juni 2022. 
  3. ^ a b c d Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 11. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  4. ^ a b Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 15–16. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  5. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 18. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  6. ^ a b Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 19. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  7. ^ a b Carragan, William. «Bruckner's Eighth as a Work in Progress». William Carragan (engelsk). Besøkt 18. juni 2022. 
  8. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 20. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  9. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 21. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  10. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 88, 22. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  11. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 21–22. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  12. ^ a b «Startseite | Musikwissenschaftlichen Verlag - MWV». www.mwv.at. Besøkt 18. juni 2022. 
  13. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 23. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  14. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 24. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  15. ^ a b Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 4. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  16. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 5. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  17. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 6. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  18. ^ a b Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 26. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  19. ^ Horton, Julian (2004). Bruckner's symphonies : analysis, reception, and cultural politics. Cambridge: Cambridge University Press. s. 32. ISBN 978-0-511-48192-5. OCLC 252533389. 
  20. ^ Bruckner, Anton; Leopold Nowak (1994) [1972]. Symphony no. 8/1, C minor, 1887 version. London, New York: Eulenburg. OCLC 32221753.
  21. ^ Benjamin Korstvedt, programhefte for LP-plate - Jubal 5003/4: Georg Tintner, National Youth Orchestra of Canada Symphony No. 8, 31. august 1982
  22. ^ «"Dermot Gault and Takanobu Kawasaki, Anton Bruckner, Symphony No 8 – Intermediate Adagio (1888)"» (PDF). 
  23. ^ a b c Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 69. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  24. ^ Bruckner, Anton. Symphony No. 8/2, c minor, 1890 version. Edited by Leopold Nowak. (New York: Eulenburg, 1992)
  25. ^ Bruckner, Anton (1892). VIII. Symphonie. Berlin, Vienna: Haslinger-Schlesinger-Lienau.
  26. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 91. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  27. ^ Bruckner, Anton; Robert Haas (1979) [1939]. Symphony no. 8 in C minor. Melville, NY: Belwin Mills. OCLC 4562394.
  28. ^ «Welcome to ABRUCKNER.COM - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 18. juni 2022. 
  29. ^ «BRUCKNER, A.: Symphony No. 8 (original 1887 version, ed. L. Nowak) / Symphony No. 0, "Nullte" (Ireland National Symphony, Tintner)». www.naxos.com. Besøkt 18. juni 2022. 
  30. ^ «New Edition of the Bruckner Symphony No. 8 receives its world premiere at Yale - Anton Bruckner». www.abruckner.com. Besøkt 18. juni 2022. 
  31. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 51. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  32. ^ Karl Riha: Der deutsche Michel. Zur Ausprägung einer nationalen Allegorie im 19. Jahrhundert, in Jürgen Link & Wulf Wülfing (eds.): Nationale Mythen und Symbole in der zweiten Hälfte des 19. Jahrhunderts. Strukturen und Funktionen von Konzepten nationaler Identität. Stuttgart: Klett-Cotta 1991 (Sprache und Geschichte 16), 146–171. ISBN 3-608-91062-X; Deutscher Michel (den "tyske Mikael") er "en ganske gammeldags personifisering av Tyskland, med en litt nedsettende konnotasjon, og refererer til egenskapene ved å være skyldløs og ærlig".
  33. ^ Ifølge Korstvedt s. 52, tok Bruckner feil angående plasseringen av dette møtet, som fant sted mellom Franz Joseph I av Østerrike, tsar Aleksander III av Russland og keiser Vilhelm I av Tyskland ved Skierniewice i september 1884.
  34. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 52. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  35. ^ Williamson, John (2004). The Cambridge companion to Bruckner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 112. ISBN 0-521-80404-3. OCLC 50960622. 
  36. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 98–99. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  37. ^ Korstvedt, Benjamin M. (2000). Anton Bruckner, Symphony no. 8. Cambridge: Cambridge University Press. s. 101. ISBN 978-0-511-60591-8. OCLC 51296821. 
  38. ^ Sergiu Celibidache, Munich Philharmonic, 12-09-1993 - EMI CDC 5 56696 2 (Discography of the Symphony No. 8 in C Minor)
  39. ^ «BBC Radio 3 - CD Review, Building a Library: Bruckner's Symphony no. 8, Bruckner: Symphony No. 8». BBC (engelsk). Besøkt 18. juni 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]