Tannhäuser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Richard Wagners operaer
1895 Lenbach Richard Wagner anagoria.JPG

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Tannhäuser (full tittel: Tannhäuser und der Sängerkrieg auf Wartburg), WWV 70, er en tyskspråklig opera i tre akter med musikk og libretto av Richard Wagner. Operaen er basert på to tyske legender: Tannhäuser, en legendarisk Minnesänger og dikter fra middelalderen, samt fortellingen om sangerkrigen ved Wartburg.Temaene er kampen mellom den rene og den profane kjærligheten, og forløsningen gjennom kjærlighet (et tema som kan gjenfinnes i nesten alle Wagners verker). Wagner dirigerte selv premieren av Tannhäuser i Dresden i 1845 med sin egen niese, Johanna Wagner i rollen som Elisabeth.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Scenedekorasjon for akt 3 av Tannhäuser, Max Brückner

Kilder[rediger | rediger kilde]

Librettoen til Tannhäuser kombinerer mytologiske elementer som er karakteristiske for tysk Romantische Oper (romantisk opera), og middelaldersettingen som er typiske for mang en fransk Grand opéra. Wagner bringer disse to sammen ved å konstruere et scenario som involverer minnesangere fra det 14. århundre og myten om Venus og hennes underjordiske rike i Venusberget. Både det historiske og det mytologiske er forent i Tannhäusers personlighet; selv om han er en historisk dikterkomponist, er lite kjent om ham annet enn de mytene som omgir ham. Wagner flettet en rekke kilder inn i operafortellingen. I følge hans selvbiografi ble han inspirert av å finne historien i "en Volksbuch (folkebok) om Venusberget", som han hevdet "falt i hans hender", selv om han innrømmer at han kjente til historien fra Phantasus av Ludwig Tieck og E.T.A Hoffmanns historie, Der Kampf der Sänger (sangerkonkurransen). Tiecks fortelling, som kaller helten "Tannenhäuser", forteller om minnesanger-ridderens amorøse eventyr i Venusberget, hans reiser til Roma som en pilegrim og hans avvisning fra paven. Til dette la Wagner til materiale fra Hoffmanns historie, fra Serapions-Brüder (1819), som beskriver en sangkonkurranse ved Wartburg-borgen,[1] en borg som hadde en fremtredende rolle i Thüringens historie. Heinrich Heine hadde gitt Wagner inspirasjonen til Den flyvende hollender, og Wagner trakk igjen inspirasjon fra Heine for Tannhäuser. I Heines sardoniske essay Elementargeister vises det et dikt om Tannhäuser og fristelsen til Venus-grotten, publisert i 1837 i tredje bind av Der Salon. Andre mulige kilder inkluderer Friedrich de la Motte Fouqués teaterstykke Der Sängerkrieg auf der Wartburg og Eichendorffs Das Marmorbild (Marmorstatuen, 1819).[1][2]

Tannhäuser, Codex Manesse ca. 1310

Legenden om Tannhäuser, den amorøse korsfarende frankiske ridderen, og den om sangkonkurransen ved Wartburg (som ikke involverte Tannhäuser, men den semi-mytiske minnesangeren Heinrich von Ofterdingen), kom fra ganske separate tradisjoner. Ludwig Bechstein flettet sammen de to legendene i det første bindet av hans samling av Thüringens legender, Der Sagenschatz und die Sagenkreise des Thüringerlandes (1835), som trolig var den Volksbuch som Wagner refererer til i sin selvbiografi.[1][3] Wagner visste også om arbeidet til en annen samtidsmann, Christian Theodor Ludwig Lucas, hvis Über den Krieg von Wartburg fra 1838 også samlet de to legendene.[4][5] Denne forvirringen (som forklarer hvorfor Tannhäuser blir referert til som 'Heinrich' i operaen) passer ikke med den historiske tidslinjen for begivenhetene i operaen, siden sangerkonkurransen med von Ofterdingen sies å ha funnet sted rundt år 1207, mens Tannhäusers poesi dukket opp mye senere (1245–1265). Kildene som ble brukt av Wagner reflekterte derfor et romantisk syn på middelalderen fra det 19. århundre, med bekymringer rundt kunstnerisk frihet og begrensningene forårsaket av organisert religion som er typiske for romantikkens periode.[6]

Under Wagners første opphold i Paris (1839–1842) leste han et skrift av Ludwig Lucas om sangerkrigen som utløste hans fantasi, og oppfordret ham til å returnere til Tyskland, som han nådde den 7. april 1842.[7] Etter å ha krysset Rhinen reiste Wagner til Thüringen, og så morgensolen lyse opp Wartburg-borgen; Wagner begynte straks å skissere landskapet som skulle bli scenesettet.[8] Wagner skrev prosautkastet til Tannhäuser mellom juni og juli 1842 og librettoen i april 1843.[9]

Komposisjon[rediger | rediger kilde]

Wagner begynte å komponere musikken under et ferieopphold i Teplice sommeren 1843 og fullførte hele partituret den 13. april 1845; operaens berømte ouverture, ofte spilt alene som et konsertstykke, ble skrevet sist.[10] Mens han komponerte musikken til Venusberg-grotten, ble Wagner så lidenskapelig at han gjorde seg syk; i selvbiografien skrev han: "Med mye smerte og slit skisserte jeg de første omrissene av musikken min for Venusberget.... I mellomtiden var jeg veldig plaget av spenning og blodstrøm til hjernen. Jeg forestilte meg at jeg var syk. og lå hele dager i sengen ... "[11] Instrumenteringen viser også tegn til lån fra fransk operastil. Partituret inkluderer deler for messingblåsere på scenen; i stedet for å bruke franske messinginstrumenter, brukte Wagner imidlertid tolv tyske valthorn. Wagner benytter seg også av harpe, en annen alminnelighet i fransk opera. Wagner gjorde en rekke revisjoner av operaen gjennom hele sitt liv, og var fremdeles misfornøyd med formatet da han døde. Den viktigste revisjonen ble gjort for operaens premiere i Paris i 1861.

Fremførelseshistorikk[rediger | rediger kilde]

Dresden-versjonen (1845)[rediger | rediger kilde]

Den første forestillingen ble gitt i Königliches Hoftheater (Hoffteateret) i Dresden den 19. oktober 1845. Komponisten Ferdinand Hiller, på den tiden en venn av Wagner, hjalp til med de musikalske forberedelsene til produksjonen. Rollen Elisabeth ble sunget av Wagners niese Johanna Wagner. Wagner hadde tenkt å uroppføre operaen den 13. oktober, Johannas 19-årsdag, men hun var syk, så den ble utsatt med seks dager.[12] Venus ble skapt av Wilhelmine Schröder-Devrient, og tittelrollen ble sunget av Josef Tichatschek. Forestillingen ble dirigert av komponisten.[13] Tannhäuser var ikke den suksessen som Rienzi hadde vært, og Wagner satte nesten umiddelbart i gang med å endre avslutningen og justere partituret gjennom 1846 og 1847. For den første nye oppførelsen i Dresden (1847) klargjorde han representasjonen av Venus fristelse av Tannhäuser i den siste akten, og la til en vokal presentasjon av pilegrimskoret i denne akten (hvor de tidligere hadde vært representert av orkesteret alene).[14] Denne versjonen av operaen, som ble revidert for publisering i 1860, er generelt kjent som "Dresden"-versjonen. Etter at Franz Liszt produserte operaen ved hoffteateret i Weimar i 1849, var det ytterligere forestillinger mellom 1852 og 1856 i (blant andre steder) Schwerin, Kassel, Posen, Wiesbaden, Hannover, München og Berlin.[14]

Dresden-versjonen ble også brukt ved innledende produksjoner utenfor Tyskland, særlig i Riga den 18. januar 1853; i Tallinn den 10. januar 1854; i Praha den 25. november 1854, ved Theatre of the Estates; i New York City den 4. april 1859, og i London den 6. mai 1876 ved Royal Opera House, Covent Garden (da den ble sunget på italiensk).[15][14]

Pariserversjonen (1861)[rediger | rediger kilde]

Plakat fra den første produksjonen i Paris av "Tannhäuser"

Wagner endret operaen vesentlig for en spesiell forestilling i 1861 ved Paris Opéra. Dette hadde keiser Napoleon III bedt om på forslag av prinsesse Pauline von Metternich, kona til den østerrikske ambassadøren i Frankrike. Denne revisjonen danner grunnlaget for det som nå er kjent som "pariserversjonen" av Tannhäuser. Lokalet betydde at komponisten måtte sette inn en ballett i partituret, i henhold til husets tradisjoner. Wagner gikk med på denne betingelsen siden han mente at en suksess ved pariseroperaen ville representere hans viktigste mulighet til å gjenreise seg etter utvisningen fra Tyskland. I stedet for å plassere balletten i dens tradisjonelle sted i akt 2, valgte han imidlertid å plassere den i akt 1, i form av en bakkanal, der den kunne gi dramatisk mening ved å representere den sanselige verdenen til Venus rike (Venusberget). Det fulgte ytterligere omfattende endringer. Teksten ble oversatt til fransk (av Charles-Louis-Étienne Nuitter med flere). Venus, en rolle som i Dresden-versjonen ble ansett som en sopran, ble omskrevet til mezzosopran. Arien til Venus; "Geliebter, komm!" ble transponert ned av en halvtone, og den siste delen ble fullstendig omskrevet. En solo for Walther ble fjernet fra akt 2. Ekstra vokallinjer for Venus etter Tannhäuser's "hymne til kjærligheten" ble lagt til. Orkesterinnledningen til akt 3 ble forkortet. Avslutningen av operaen ble omarbeidet for å inkludere Venus på scenen, der publikum før bare hørte Venus-motivet, i et forsøk på å klargjøre handlingen.[16][17] Tannhäusers første forestilling i Paris ble gitt den 13. mars 1861 i Salle Le Peletier ved Paris Opéra. Komponisten hadde vært tett involvert i forberedelsene, og det hadde vært 164 prøver. Kostymene ble designet av Alfred Albert, settene av Charles-Antoine Cambon og Joseph Thierry (akt 1, scene 1), Édouard Desplechin (akt 1, scene 2 og akt 3), samt Joseph Nolau og Auguste Alfred Rubé (akt 2).[18]

Ved den første forestillingen ble operaen opprinnelig godt mottatt, med forstyrrelser, inkludert fløyter og buing, som startet i akt 2 og ble fremtredende ved slutten av tredje akt. For den andre forestillingen ble mye av den nye ballettmusikken fjernet, sammen med noe av handlingen som spesielt hadde fremkalt buing, slik som hyrdens fløytespill i akt 1. Under denne forestillingen ble imidlertid publikums forstyrrelser økende. Dette skyldtes delvis medlemmer av den velstående og aristokratiske Jockey-Club de Paris, som motsatte seg at balletten kom i akt 1, siden dette betydde at de måtte være til stede fra begynnelsen av forestillingen. Det ble påstått at de distribuerte fløyter til publikum. Et ytterligere insentiv til forstyrrelser var upopulariteten til prinsesse Pauline von Metternich og hennes hjemland Østerrike. Ved den tredje forestillingen den 24. mars (som Wagner ikke deltok på) forårsaket opprør flere avbrudd på opptil femten minutter av gangen. Som en konsekvens trakk Wagner operaen etter den tredje forestillingen. Dette markerte slutten på Wagners håp om å etablere seg i Paris.[19]

Den første forestillingen utenfor Frankrike av "pariserversjonen" ble gitt i Bologna den 7. november 1872 ved Teatro Comunale, (den første fremføringen av operaen i Italia). Den amerikanske og britiske premieren av denne versjonen var henholdsvis i New York, Metropolitan Opera den 30. januar 1889 og i Londons Royal Opera House den 15. juli 1895.[20]

Wien-versjonen (1875)[rediger | rediger kilde]

Noen få ytterlige endringer av Tannhäuser ble gjort for en forestilling av operaen i Wien i 1875, den siste produksjonen som ble utført under Wagners eget tilsyn. Disse inkluderte at operaen ble sunget på tysk (snarere enn på fransk, som den hadde blitt i Paris) og at slutten av overturen ble knyttet til starten av operaen. Wien-versjonen fra 1875 er den som vanligvis brukes i moderne produksjoner av "Pariserversjonen", ofte med gjeninnføringen av Walthers solo i akt 2. Wagner forble utilfreds med operaen. Hans kone Cosima bemerket i dagboken den 23. januar 1883 (tre uker før han døde) "Han sier at han fortsatt skylder verden Tannhäuser."[21]

Roller[rediger | rediger kilde]

Selv om librettoen og partituret alltid bruker enkeltnavnet Tannhäuser i sceneanvisninger som involverer tittelkarakteren eller for å indikere hvilke passasjer som blir sunget av ham, nevnes aldri dette navnet i librettoen. Snarere benytter hver karakter som henvender seg til Tannhäuser fornavnet Heinrich (Heinrich von Ofterdingen).

Den særegne karakteren Heinrich der Schreiber synger mange melodier som skiller seg ut fra alle andre navngitte karakterer, og tidvis unike tekster. Imidlertid finner han i librettoen individuell omtale bare i rollelisten, med ensembletallene som inkluderer ham merket Ritter (dvs. "ridder", med henvisning til minnesangerne, som alle delte ridderrang). Partituret i Schirmer-utgaven markerer melodilinjen hans ganske enkelt "Schreiber".

Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premierer
Rolle Stemmeleie Rollebesetning ved premieren, 19. oktober 1845

Dirigent: Richard Wagner

Revidert Pariserversjon

Rollebesetning, 13. mars 1861. Dirigent: Pierre-Louis Dietsch

Tannhäuser, en Minnesänger, kjent som Heinrich tenor Josef Tichatschek Albert Niemann
Prinsesse Elisabeth, landgrevens niese sopran Johanna Wagner Marie Sasse
Venus, kjærlighetens gudinne sopran eller mezzosopran Wilhelmine Schröder-Devrient Fortunata Tedesco
Wolfram von Eschenbach, en Minnesänger baryton Anton Mitterwurzer Morelli
Hermann, Landgreve av Thüringen bass Georg Wilhelm Dettmer Cazaux
Walther von der Vogelweide, en Minnesänger tenor Max Schloss Aimes
Biterolf, en Minnesänger bass Johann Michael Wächter Coulon
Heinrich der Schreiber, en Minnesänger tenor Anton Curty König
Reinmar von Zweter, en Minnesänger bass Karl Risse Freret
En ung hyrde sopran Anna Thiele Reboux
Fire edle pasjer sopran, alt
Adelsmenn, riddere, damer, pilegrimer, sirener, najader, nymfer; I pariserversjonen også; de tre gratier, cupider, satyrer, og fauner [22]

Orkestrering[rediger | rediger kilde]

Tannhäuser: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer

Tannhäuser er komponert for følgende instrumenter:

Sceneorkester:

  • engelsk horn, 4 oboer, 6 klarinetter, 4 fagotter, 12 valthorn, 12 trompeter, 4 tromboner, skarptromme, cymbaler, tamburin

Handling[rediger | rediger kilde]

Sted: Thüringen: Wartburg og omgivelser.

Tid: begynnelsen av det 13. århundre.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I Eisenach, Tyskland, tidlig i det 13. århundre styrte landgrevene i Thüringer-dalen området rundt Wartburg. De var store beskyttere av kunst, spesielt musikk og poesi, og holdt konkurranser mellom minnesangerne i Wartburg-borgen. Over dalen ruvet Venusberget, ifølge legenden bodde Holda, vårgudinnen, i dets indre. Med tiden ble Holda identifisert med Venus, den hedenske kjærlighetsgudinnen, hvis grotte var hjemmet til sirener og nymfer. Det ble sagt at gudinnen ville lokke minnesanger-riddere til sin grotte hvor hennes skjønnhet ville fengsle dem. Minnesanger-ridderen Heinrich von Ofterdingen, kjent som Tannhäuser, forlot hoffet til landgreven et år tidligere etter en uenighet med noen riddere. Siden den gang har han blitt holdt som en villig fange gjennom sin kjærlighet til Venus, i grotten hennes, Venusberget.[23][16]

Overturen[rediger | rediger kilde]

Den omfattende overturen begynner med temaet fra "pilegrimskoret" (akt 3, scene 1), og inkluderer også elementer fra "Venusberg"-musikken fra akt 1, scene 1. Ouverturen blir ofte fremført alene i orkesterkonserter, den første forestillingen ble gitt av Felix Mendelssohn som dirigerte Gewandhausorchester Leipzig i februar 1846.[24] Wagner var senere av den oppfatning at det kanskje ville være bedre å kutte overturen ved operafremførelser til pilegrimskoret alene - "resten - i det heldige tilfelle at den blir forstått - er for mye som et forspill til dramaet ; i motsatt tilfelle, for lite. "[25] I den opprinnelige "Dresden"-versjonen kommer overturen til en tradisjonell konsertavslutning (versjonen hørt i konsertopptredener). For "Paris" -versjonen fører musikken direkte inn i første scene, uten å stoppe.

Akt 1[rediger | rediger kilde]

Venusberg, (Hörselberg fra "Frau Holle" i Thüringen, i nærheten av Eisenach), og en dal mellom Venusberget og Wartburg.

Scene 1. Wagners sceneanvisninger sier: "Scenen representerer det indre av Venusberget ... I den fjerne bakgrunnen ligger en blåaktig innsjø; i den ser man najadenes badende figurer; på dens forhøyede bredder er det sirener. Ytterst til venstre i forgrunnen ligger Venus som holder hodet til den knelende Tannhäuser i fanget. Hele grotten er opplyst av et rosenrødt lys. - En gruppe dansende nymfer dukker opp, gradvis sammen med elskovspar fra hulen. - Et tog med Bakkanter kommer fra bakgrunnen i villdans ... - Den stadig villere dansen svarer som et ekko sirenenes kor ":" Naht euch dem Strande ". I "pariserversjonen" utvides denne orgiastiske balletten.

Wartburg-borgen i Eisenach, Tyskland

Scene 2. Etter ballettens orgie blir Tannhäusers lyster til slutt mettet, og han lengter etter frihet, vår og lyden av kirkeklokker. Han tar opp harpen og hyller gudinnen i en lidenskapelig kjærlighetssang, "Dir töne Lob!" , som han avslutter med en oppriktig bønn om å få dra, "Aus deinem Reiche, muss ich fliehn! O Königin! Göttin! Lass mich ziehn!". Overrasket tilbyr Venus ham mer av sin sjarm, men til slutt vekker hans gjentatte bønner hennes raseri og hun forbanner hans ønske om frelse. (I "pariserversjonen" utvides Venus sine innveiinger mot Tannhäuser betydelig).[26] Til slutt erklærer Tannhäuser: "Mein Heil ruht in Maria" (Min frelse hviler i Maria). Disse ordene bryter trolldommen. Venus og Venusberget forsvinner.

Scene 3. I følge Wagners sceneanvisninger; "Tannhäuser ... befinner seg i en vakker dal ... Til venstre ser man Hörselberg. Til høyre ... en fjellsti i retning Wartburg ...; i forgrunnen , en figur av Jomfru Maria - Ovenfra til venstre hører man klangen av gjeterklokkene; på en høy projeksjon sitter en ung hyrde med fløyte vendt mot dalen ". Det er mai. Hyrden synger en ode til den hedenske gudinnen Holda, "Frau Holda kam aus dem Berg hervor". En hymne "Zu dir wall ich, mein Jesus Christ" kan høres, mens pilegrimer sees nærme seg fra Wartburg, og hyrden slutter å spille. Pilegrimene passerer Tannhäuser mens han står ubevegelig, og deretter priser han Gud ("Allmächt'ger, dir sei Preis!"), han skynker ned på kne, overveldet av takknemlighet. I det øyeblikket høres lyden av jakthorn som nærmer seg.

Scene 4. Landgrevens jaktlag dukker opp. Minnesangerne Wolfram, Walther, Biterolf, Reinmar og Heinrich gjenkjenner Tannhäuser, fortsatt i dyp bønn, og hilser ham ("Heinrich! Heinrich! Seh ich recht?") forsiktig, da de husker tidligere feider. De spør han hvor han har vært, som han gir vage svar på. Minnesangerne oppfordrer Tannhäuser til å slutte seg til dem, noe han avviser til Wolfram nevner Elisabeth, landgrevens niese, "Bleib bei Elisabeth!". Tannhäuser blir synlig rørt, "Elisabeth! O Macht des Himmels, rufst du den süssen Namen mir?". Minnesangerne forklarer for Tannhäuser hvordan han hadde trollbundet Elisabeth, men da han dro, trakk hun seg tilbake, mistet interessen for musikk, og uttrykte håpet om at hans hjemkomst også vil bringe henne tilbake, "Auf's Neue leuchte uns ihr Stern!". Tannhäuser ber dem om å lede ham til henne, "Zu ihr! Zu ihr!". Resten av jaktlaget samles og blåser i hornene.

Akt 2[rediger | rediger kilde]

Minnesangerhallen i Wartburg-borgen.

Innledning - Scene 1. Elisabeth kommer inn i ekstase. Hun synger til hallen om hvordan hun har blitt plaget av tristhet siden Tannhäusers dro, men lever nå i håpet om at sangene hans vil gjenopplive dem begge, "Dich, teure Halle, grüss ich wieder". Wolfram fører Tannhäuser inn i salen.

Scene 2. Tannhäuser kaster seg ned ved Elisabeths føtter. Han utbryter "O Fürstin!". Først, tilsynelatende forvirret, spør hun ham om hvor han har vært, noe han unngår å svare på. Hun hilser ham med glede "Ich preise dieses Wunder aus meines Herzens Tiefe!", og de synger en duett sammen, "Gepriesen sei die Stunde". Tannhäuser forlater deretter med Wolfram.

Scene 3. Landgreven kommer inn og han omfavner Elisabeth. Landgreven synger om gleden sin, "Dich treff ich hier in dieser Halle", ved hennes bedring og kunngjør den kommende sangkonkurransen, der hun vil presidere, "dass du des Festes Fürstin seist".

Scene 4 og Sängerkrieg (sangerkrigen). Elisabeth og landgreven ser på når gjestene ankommer. Gjestene samles og hilser landgreven med sang; "Freudig begrüssen wir edle Halle", tar sine plasser i en halvsirkel, med Elisabeth og landgreven i æresetene i forgrunnen. Landgreven kunngjør konkurransen og temaet, som skal være "Könnt ihr der Liebe Wesen mir ergründen?" (Kan du forklare kjærlighetens natur?), og at premien vil være hva vinneren ber om fra Elisabeth. Ridderne plasserer navnene sine i et beger som Elisabeth henter den første sangeren, Wolfram fra. Wolfram synger en banal kjærlighetssang og applauderes, men Tannhäuser fraråder ham for sin manglende lidenskap. Det råder forvirring, og nok en gang fremstår Elisabeth som forvirret, revet mellom henrykkelse og angst. Biterolf beskylder ham for blasfemi og snakker om "Frauenehr und hohe Tugend" (kvinners dyd og ære). Ridderne trekker sverdene mens Tannhäuser håner Biterolf, men landgreven griper inn for å gjenopprette orden. Imidlertid reiser Tannhäuser seg som i en transe på beina og synger en ekstatisk kjærlighetssang til Venus, "Dir Göttin der Liebe, soll mein Lied ertönen". Det hersker skrekk og sinne ettersom det blir innsett at han har vært i Venusberget; kvinnene, bortsett fra Elisabeth, flykter. Hun virker blek og rystet, mens ridderne og landgreven samles og dømmer Tannhäuser til døden. Bare Elisabeth beskytter ham med kroppen sin og redder ham: "Haltet ein!". Hun sier at Guds vilje er at en synder skal oppnå frelse ved soning. Tannhäuser kollapser når alle hyller Elisabeth som en engel, "Ein Engel stieg aus lichtem Äther". Han lover å søke forsoning, landgreven forviser ham og beordrer ham til å bli med en gruppe yngre pilegrimer som deretter samles. Alle drar, gråtende "Nach Rom!" (Til Rom!).

Akt 3[rediger | rediger kilde]

Wartburg-dalen om høsten. Elisabeth kneler og ber foran jomfruens bilde mens Wolfram kommer nedover stien og legger merke til henne.

Frederik Brun i titelrollen i Tannhäuser, Kungliga Operan 1888.

Scene 1. Orkestermusikk beskriver pilegrimsreisen til Tannhäuser. Det er kveld. Wolfram funderer over Elisabeths sorg under Tannhäusers andre fravær, "Wohl wusst 'ich hier sie im Gebet zu finden" og hennes lengsel etter pilegrimenes hjemkomst. Han uttrykker bekymring for at Tannhäuser ikke har blitt frikjent. Mens han gjør det, hører han en pilegrims bønn i det fjerne, "Beglückt darf nun dich, O Heimat, ich schauen". Elisabeth reiser seg og hun og Wolfram lytter til salmen og ser pilegrimene komme forbi. Hun leter desperat i prosesjonen, men forgjeves, og innser sorgfullt at han ikke er blant dem, "Er kehret nicht züruck!". Hun kneler igjen med en bønn til jomfruen som ser ut til å forutsi hennes død, "Allmächt'ge Jungfrau! Hör mein Flehen" (Allmektige jomfru, hør min bønn!). Når hun reiser seg, ser hun Wolfram, men gir ham beskjed om ikke å snakke. Han tilbyr å følge henne tilbake til Wartburg, men hun ber ham igjen om å være stille, og gestikulerer at hun er takknemlig for hans hengivenhet, men hennes vei fører til himmelen. Hun går sakte opp stien alene.

Scene 2. Wolfram, alene idet mørket faller over dalen og stjernene titter frem, begynner å spille på harpen og synger en hymne til aftenstjernen som også antyder Elisabeths nærliggende død, "Wie Todesahnung Dämmrung deckt die Lande ... O du mein holder Abendstern".

Scene 3. Det er nå natt. Tannhäuser trer frem, skranglete, blek og utmattet, han går svakt lenende på staven sin. Wolfram kjenner plutselig igjen Tannhäuser og konfronerer ham, siden han er forvist. Til Wolframs skrekk forklarer Tannhäuser at han igjen søker selskapet til Venus. Wolfram prøver å beherske ham, samtidig som han uttrykker medfølelse og ber ham fortelle om pilegrimsreisen sin. Tannhäuser oppfordrer Wolfram til å lytte til historien hans, "Nun denn, hör an! Du, Wolfram, du sollst es erfahren". Tannhäuser synger om sin bot og lidelse, og tenker hele tiden på Elisabeths gest og smerte, "Inbrunst im Herzen, wie kein Büsser noch". Han forklarer hvordan han nådde Rom, og var vitne til at tusenvis av pilegrimer ble frikjent. Til slutt nærmer han seg og forteller sin historie. I stedet for å få tilgivelse ble han snarere forbannet, "bist nun ewig du verdammt!", og ble fortalt av paven at "Wie dieser Stab in meiner Hand, nie mehr sich schmückt mit frischem Grün, kann aus der Hölle heissem Brand, Erlösung nimmer dir erblühn!". Hvorpå han, helt knust, flyktet og søkte tilbake til Venusbergets lyster.

Etter å ha fullført fortellingen sin, kaller Tannhäuser på Venus for å ta ham tilbake, "Zu dir, Frau Venus, kehr ich wieder". Idet Wolfram forsøker å beherske Tannhäuser dukker plutselig Venus opp og ønsker ham velkommen tilbake, "Willkommen, ungetreuer Mann!". Mens Venus fortsetter å vinke: "Zu mir! Zu mir!", i desperasjon, husker Wolfram plutselig at det er ett ord som kan nå Tannhäusers hjerte, og utbryter "Elisabeth!" Tannhäuser gjentar navnet og vender oppmerksomheten vekk fra Venus. Mens han gjør det, sees fakler, og en begravelsessalme høres nærme seg, "Der Seele Heil, die nun entflohn". Wolfram innser at det må være Elisabeths legeme som bæres, og at i hennes død ligger Tannhäusers forløsning, "Heinrich, du bist erlöst!". Venus roper ut "Weh! Mir verloren" og forsvinner med sitt rike. Når det gryr av dag vises prosesjonen som bærer Elisabeths legeme på en katafalk. Wolfram signaliserer til dem om å legge den ned. Når Tannhäuser bøyer seg over henne og uttaler: "Heilige Elisabeth, bitte für mich!" dør han. Idet scenen bader i dagsslys ankommer de yngre pilegrimene som bærer pavens stav som spirer friske blader, og forkynner et mirakel: "Heil! Heil! Alle synger deretter "Der Gnade Heil ist dem Büsser beschieden, er geht nun ein in der Seligen Frieden!" (Guds hellige nåde er til den angrende gitt, som nå går inn i himmelens glede!).

Innspillinger av Tannhäuser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

År Tannhäuser Elisabeth Venus Wolfram Landgreven Walther Dirigent,

Operahus og orkester

Label
1941 Lauritz Melchior Kirsten Flagstad Kerstin Thorborg Herbert Janssen Emanuel List John Dudley Erich Leinsdorf,

Chor und Orchester der Metropolitan Opera New York, (Live-Aufnahme)

Audio CD: Gebhard JGCD 0006-3
1955 Wolfgang Windgassen Gré Brouwenstijn Herta Wilfert Dietrich Fischer-Dieskau Josef Greindl Josef Traxel André Cluytens,

Chor und Orchester der Bayreuther Festspiele, (Live-Aufnahme der Bayreuther Festspiele)

Audio CD: Orfeo d'Or,

Cat: C 643043D

1960 Hans Hopf Elisabeth Grümmer Marianne Schech Dietrich Fischer-Dieskau Gottlob Frick Fritz Wunderlich Franz Konwitschny,

Chor und Orchester der Staatsoper Berlin

Audio CD: EMI,

Cat: CMS 7 63214 2

1962 Wolfgang Windgassen Anja Silja Grace Bumbry Eberhard Waechter Josef Greindl Gerhard Stolze Wolfgang Sawallisch,

Chor und Orchester der Bayreuther Festspiele

Audio CD: Philips,

Cat: 434 607-2

1970 René Kollo Helga Dernesch Christa Ludwig Victor Braun Hans Sotin Werner Hollweg Georg Solti,

Wiener Philharmoniker, Wiener Staatsopernchor

Audio CD: Decca,

Cat: 470 810-2

1978 Spas Wenkoff Gwyneth Jones Gwyneth Jones Bernd Weikl Hans Sotin Robert Schunk Colin Davis,

Chor und Orchester der Bayreuther Festspiele

DVD: DG,

Cat: 073 4446

1988 Plácido Domingo Cheryl Studer Agnes Baltsa Andreas Schmidt Matti Salminen William Pell Giuseppe Sinopoli,

Chorus of Royal Opera House Covent Garden, Philharmonia Orchestra (Aufnahme der Pariser Version)

Audio CD: Deutsche Grammophon,

Cat: 427 625-2

2001 Peter Seiffert Jane Eaglen Waltraud Meier Thomas Hampson René Pape Gunnar Gudbjörnsson Daniel Barenboim,

Berliner Staatskapelle, Chor der Berliner Staatsoper

Audio CD: Teldec,

Cat: 8573 88064-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mark Berry: Owing the World a Tannhäuser. Royal Opera House Programme. 2010.
  • Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
  • Paul Dawson-Bowling (2013) The Wagner Experience and its meaning to us. Old Street Publishing ISBN 978-1-908-69943-5
  • Martin Geck (2013) Richard Wagner - A Life in Music. The University of Chicago Press ISBN 978-0-226-92462-5
  • Barry Millington (2006) The New Grove Guide to Wagner and his Operas. Oxford University Press ISBN 978-0-195-30588-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Millington, Barry (2002). Tannhäuser. Oxford Music Online. Oxford University Press. s. 25–33. 427. 625. 
  2. ^ Warrack, John (1996). The concise Oxford dictionary of opera (3rd ed utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 507. ISBN 0-19-280028-0. OCLC 32927189. 
  3. ^ Spencer, Stewart (11. september 2008). «The “Romantic operas” and the turn to myth». The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge University Press. s. 65–73. ISBN 978-0-521-64299-6. Besøkt 23. april 2021. 
  4. ^ 1952-, Köhler, Joachim, (2004). Richard Wagner, the last of the titans. Yale University Press. s. 163. ISBN 0-300-10422-7. OCLC 916139576. 
  5. ^ von., Westernhagen, Curt (1981). Wagner : a biography. Cambridge University Press. s. 70. ISBN 0-521-28254-3. OCLC 463232967. 
  6. ^ Millington, Barry (1992). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music (First American edition utg.). New York. s. 281. ISBN 0-02-871359-1. OCLC 26547092. 
  7. ^ 1813-1883., Wagner, Richard, (1992). My life. Da Capo Press. s. 212. ISBN 0-306-80481-6. OCLC 759474008. 
  8. ^ Westernhagen, Curt von (1981). Wagner : a biography. Cambridge: Cambridge University Press. s. 70. ISBN 0-521-28254-3. OCLC 8440481. 
  9. ^ Millington, Barry (1992). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music (First American edition utg.). New York. s. 281. ISBN 0-02-871359-1. OCLC 26547092. 
  10. ^ W., Gutman, Robert (1990). Richard Wagner : the man, his mind, and his music. Harcourt Brace Jovanovich. s. 103. ISBN 0-15-677615-4. OCLC 35324928. 
  11. ^ 1813-1883., Wagner, Richard, (1992). My life. Da Capo Press. s. 315. ISBN 0-306-80481-6. OCLC 759474008. 
  12. ^ 1820-1900., Grove, George, (1879–1890). A dictionary of music and musicians (A.D. 1450-1880). Macmillan. s. 345. OCLC 906527163. 
  13. ^ W., Gutman, Robert (1990). Richard Wagner : the man, his mind, and his music. Harcourt Brace Jovanovich. s. 104. ISBN 0-15-677615-4. OCLC 35324928. 
  14. ^ a b c editor., Grey, Thomas S.,. Richard Wagner and His World. ISBN 978-1-4008-3178-4. OCLC 979742015. 
  15. ^ Millington, Barry (1992). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music (First American edition utg.). New York. s. 279. ISBN 0-02-871359-1. OCLC 26547092. 
  16. ^ a b 1857-1918., Kobbé, Gustav, (1987). The definitive Kobbé's opera book. Putnam. s. 168–174. OCLC 1148829188. 
  17. ^ Millington, Barry (1992). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music (First American edition utg.). New York. s. 280–284. ISBN 0-02-871359-1. OCLC 26547092. 
  18. ^ Newman, Ernest (1976). The life of Richard Wagner, Vol II 1848–1868. Cambridge: Cambridge University Press. s. 82. ISBN 0-521-29149-6. OCLC 2680382. 
  19. ^ Millington, Barry (1992). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music (First American edition utg.). New York. s. 281. ISBN 0-02-871359-1. OCLC 26547092. 
  20. ^ «Tannhäuser: Performance History». opera.stanford.edu. Besøkt 1. mai 2021. 
  21. ^ Cosima., Wagner, (1980). Cosima Wagner's Diaries, Volume 2 1878-1883. Collins. s. 996. ISBN 0-00-216189-3. OCLC 1243773649. 
  22. ^ 1927-2017., Osborne, Charles, (1995). The complete operas of Wagner : a critical guide. Grange Books. ISBN 1-85627-790-9. OCLC 35751016. 
  23. ^ librettist., Wagner, Richard, 1813-1883, composer,. «Tannhäuser». OCLC 1141219614. Besøkt 24. april 2021. 
  24. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. Volume I 1813–1848. Cambridge: Cambridge University Press. s. 400–401. ISBN 0-521-29149-6. OCLC 2680382. 
  25. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. Volume II 1848–1868. Cambridge: Cambridge University Press. s. 179. ISBN 0-521-29149-6. OCLC 2680382. 
  26. ^ 1868-1959., Newman, Ernest, (1977). Wagner nights. Pan Books. ISBN 0-330-25070-1. OCLC 152358862. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]