Pasjonsspillene i Oberammergau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Oberammergauspillenes scene i 1860, av Carl Emil Doepler
Korsfestelsesscenen, 1900
Jesus Kristus og Johannes, fra en 1900-oppførelse Pasjonsspillene i Oberammergau..
Henry Ford overværer pasjonsspillene i 1930
Pasjonsspillehallen, 2009
Plakat for 1934-sesongen Jupp Wiertz

Pasjonsspillene i Oberammergau er pasjonsspill som oppføres i alpelandsbyen Oberammergau i Bayern hvert tiende år.

Før pesten[rediger | rediger kilde]

Pasjonsspill forekom også tidligere i Oberammergau etter mønster av de i Augsburg og Nürnberg. Men etter pesten i 1632-1633 negynte den tradisjon som deretter er blitt de tradisjonelle pasjonsspillene i denne lille bayerske alpebyen.

Fra 1634[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av byllepesten 1633/34, som var en av de periodiske tilbakevendende bølger etter den opprinnelige Svartedauden, herjet stygt i dette området. Dødsraten blant voksne var steget fra én person pr 1000 i året som det stod i oktober 1632, til tyve i mars måned i 1633. Da lovet landbyfolket at de hvert tiende år skulle oppføre spillene som skildrer Jesu Kristi lidelse og død. Etter løftet var avgitt, sank dødsraten blant voksne gradvis til den var nede i én i juli måned. Landsbyfolket knyttet dette til det løfte de hadde gitt, og satte alt inn på å oppfylle sin del av det. Så skjedde, og i 1634 oppførte man det første pasjonsspillet.[1]

Fra 1680 ble spillene lagt til hvert jevnt avsluttet decennium, altså alle år som slutter på 0 (1690, 1700, 1710 osv.) Denne ordningen har man klart å holde nesten ubrutt; de få unntakene har skyldtes tvingende forhold som krig, forbud og lignende.

I 1934 fant det sted et jubileumsspill, i anledning tre hundreårsminnet om det første spillet.

Oppførelsen fant til å begynne med sted ved pinsetider; i moderne tid har sesongen est ut slik at den strekker seg fra mai til oktober. Til å begynne med fant de sted på en åpen glenne på kirkegården, og arrangementene var primitive. Det første virkelige pasjonsspillsteateret ble innviet i 1820. Den ble oppført etter den tradisjonelle grunnplan, en utforming som også i hovedsak ble bebeholdt i det teater som ble oppført for spillene i 1890.

Spillets handling starter med at Jesu inntog i Jerusalem, fortsetter med hans lidelse og døde på korset, og avsluttes med oppstandelsen. Den eldste bevarte teksten til dramaet stammer fra 1662 (utgitt i 1910). Til grunn for denne tekst ligger et pasjonsspill fra 1400-tallet, med elementer fra et annet fra 1500-tallet.[2] I 1815 ble det iverksatt en gjennomgripende omarbeidelse av benediktinerpater Othmar Weis fra det da sekulariserte Kloster Ettal (1771-1843). I 1850 var det blitt foretatt en språklig og poetisk revisjon av teksten, gjort av Joseph Alois Daisenberger. Musikken ble komponert i 1811 av Rochus Dedler. De eldre forbilder er imidlertid godt kjennelige i struktur og mange enkeltheter, slik at det bevarte sin karakter som verdens eldste pasjonsspill - røttene fra senmiddelalderen er blitt hevdet å være merket av antijødiske elementer, [3][4] som er blitt søkt fjernet i senere justeringer.

Særlig fra 1850 begynte pasjonsspillene i Oberammergau å vinne et verdensomspennende ry.

Av de mange skuespillere som har opptrådt i spillene kan nevnes Tobias Flunger, Joseph Mayr, Anton Lang, Thomas Rendl, Andres Lang, Jakob Mayr, Johann Lang, Sebastian Lang, Hugo Rutz, Georg Lechner, Johannes Zwink, Guido Mayr, Franziska Flunger, Anna Flunger, Rosa Lang og Martha Veit.

Nazistene og spillet i 1934[rediger | rediger kilde]

De spesielle oppførelser i 1934, i anledning 300-årsminnet etter den første oppførelse, var de første og eneste som fant sted etter nazistenes maktovertakelse og i nasjonalsosialismens tid. Nazistene ville gjøre sin ensrettingspolitikk gjeldende også på dette område. Blant annet beordret Riksministeriet forfolkeopplysning og propaganda at det offisielle jubileumsposteret skulle omgjøres for å medta budskapet «Deutschland ruft Euch!» (Tyskland kaller Dere!), og Kraft durch Freude tilbød rabatterte gruppereiser. Myndighetenes propaganda beskrev pasjonsspillet som «et bondedrama ... inspirert av markens kraft», og Hitler overvar en av forestillingene. Et forsøk på å omskrive pasjonsspillets skript til å gjenspeile den nasjonalideologi ble imidlertid forkastet.

Pasjonsspillet i 2010[rediger | rediger kilde]

Rundt halvparten av innbyggerne i Oberammergau var med i spillet i 2010, for tilskuere som kom fra hele verden.

I 2010 var det en ny produksjon, gjort av Christian Stückl fra Oberammergau som til daglig virket som regissør ved Münchens Volkstheater. Med seg hadde han viseregissør og dramarådgiver Otto Huber, ansvarlig for settet og kostymene Stefan Hageneier, musikalsk leder Marcus Zwink og dirigent Michael Bocklet - alle fra Oberammergau. Spillet startet kl 14.30 og varte til 22.30 hver dag. Innlagt var også en tre timer lang middagspause. Dette var nytt, da tidligere produksjoner hadde blitt fremført om morgenen og ettermiddagen, med en lunchpause midt på dagen.

Forestillingene gikk fra 15. mai til 3. oktober. Det var i alt 102 oppsetninger.[5][6]

Avlysninger og utsettelser[rediger | rediger kilde]

  • I 1770 ble Oberammergau meddelt at alle pasjonsspill i Bayern var blitt forbudt av kurfyrst Maximilian III Josefs ekklesiastiske råd, etter påtrykk fra den katolske kirke. I 1780 fikk spillet et annet navn, Den gamle og den nye pakt. Den nye kurfyrsten, Karl Theodor av Bayern, hadde, etter å ha mottatt forsikringer om at spillet var blitt «renset for alt som er anstøtelig og upassende», godkjent at det ble oppført. I 1830 hadde det lyktes den katolske kirke å få innstilt alle andre pasjonsspill i Bayern.
  • Fremførelsen i 1810 ble imidlertid forbudt, skjønt det ble med en kort utsettelse til året etter: Etter at kurfyrstelig minister Maximilian von Montgelas hadde opphevet det unntaksprivilegiet som gjaldt Oberamergau, kunne ikke pasjonsspillene for 1810 finne sted. På forespørsel fra oberammergauerne forfattet pater Othmar Weis en ny tekstversjon i prosa for pasjonsspillene, som var sterkt orientert etter evangeliene og somstilte grunntanken om forsoningen tydelig i forgrunnen.[7] Til denne tekstversjonen komponerte oberammergauerlæreren Rochus Dedler (1779–1822) scenemusikken.[8] Dermed fikk man tillatelse til å fortsette; fra 1811 - og fremover.
  • Fremførelsen i 1920 ble utsatt til 1922. For mange av landsbyens menn var falt i andre verdenskrig til at man kunne gjennomføre spillene i 1920[9], dessuten var det økonomiske og politiske uroligheter og tumulter rett etter krigen.
  • I 1940 fremtvang andre verdenskrig at pasjonsspullene ble avlyst og denne gangen ble de ikke oppført i det aktuelle tiåret. Men de ble gjenopptatt i 1950 - retter at de amerikanske okkupasjonsmyndigheter hadde gitt sin tillatelse.
  • I 2020 ble pasjonsspillene også innstilt/utsatt, året 2022 ble stilt i utsikt som nye fremførelser. Avlysningen skyldtes koronaviruspandemien.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "A promise. Living history. An experience." oberammergau-passion.com. 2009. Retrieved 19. november 2011.
  2. ^ Friedman, Saul S. (1984). The Oberammergau Passion Play : a lance against civilization. Carbondale u.a.: Southern Illinois Univ. Pr. ISBN 0809311534. 
  3. ^ Shapiro, James (2001). Oberammergau: the troubling story of the world's most famous passion play (1. utg.). New York: Vintage Books. ISBN 0375409262. 
  4. ^ Weis, Othmar; Huber, Otto; Stuckl, Christian; Dedler, Rochus; Papst, Eugen (2000). Oberammergau passion play 2000: Textbook english (Book). Oberammergau: Community of Oberammergau. ISBN 3-00-006015-4. OCLC 44671984. 
  5. ^ «Holiday in Bavaria Germany - visit sights, cities, attractions, hotels - BavariaTourism». Besøkt 28. april 2019. 
  6. ^ «Passion Play 2020 Oberammergau». Passionsspiele Oberammergau. Besøkt 22. juni 2015. 
  7. ^ http://www.passionsspiele2010.de/index.php?id=107. 
  8. ^ https://www.br.de/themen/bayern/passionsspiele-oberammergau100~_page-6_-09bedf4700c126a65c5002b87cdce1fba9a036b9.html. 
  9. ^ Katrin Bennhold: Of Beards and Bubonic Plague: German Village Prays fo a (2nd) Miracle, 5. april 2020, lest 8. april 2020
  10. ^ https://www.nytimes.com/2020/03/19/theater/oberammergau-passion-play-coronavirus.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Maurice Blondel: La Psychologie dramatique de la Passion à Oberammergau. Bloud, Paris 1910 (französisch).
  • Stephan Schaller: Das Passionsspiel von Oberammergau, 1634 bis 1950. Buch-Kunstverlag, Ettal 1950.
  • August Hartmann: Das Oberammergauer Passionsspiel in seiner ältesten Gestalt. M. Sändig, Wiesbaden 1968, ISBN 3-253-02005-3. (Neudruck der Ausgabe: Breitkopf u. Härtel, Leipzig 1880.)
  • Dagmar Landvogt: Die lebenden Bilder im Oberammergauer Passionsspiel 1972 (Köln, Univ., Phil.Fak., Diss.).
  • Das Passionsspiel – Oberammergau. Bildband. Hrsg.: Gemeinde Oberammergau. Engl. Übers.: Concordia Bickel. Franz. Übers.: Henri Perrin. Gemeindeverwaltung, Oberammergau 1970.
  • Helmut W. Klinner, Michael Henker (utg.), Ilona von Mariassy (medarb.): Die Erlösung spielen. Führer durch die Dauerausstellung im Passionsspielhaus. Eine Dokumentation des Oberammergauer Passionsspieles. Gemeindendeverwaltung, Oberammergau 1993, ISBN 3-930000-03-2.
  • Gerd Holzheimer (utg.): Leiden schafft Passionen. Oberammergau und sein Spiel. A1 Verlag, München 2000, ISBN 3-927743-49-6.
  • Roth, Eugen (1934). Jubiläums Passions-Spiele Oberammergau 1634-1934. Bruckmann. OCLC 902461504. 
  • Ludwig Utschneider: Bibliographie zur Geschichte Oberammergaus und der Passionsspiele (= Der Ammergau, Schriftenreihe des Historischen Vereins Oberammergau; Band 3). Historischer Verein Oberammergau 1999 e. V., Oberammergau 2003, ISBN 3-9807212-2-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]