IQ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For Toyotas bilmodell iQ, se Toyota iQ
For IQ – britisk progressivt rockeband, se IQ (band)
Forskjeller mellom ulike IQ-skalaer[trenger referanse]
Prosent av befolkningen Wechsler Stanford-Binet Cattell Prosentil
2,3% av befolkn. har lavere IQ 70 68 52 2
25% av befolkn. har lavere IQ 90 89 83 25
Middels 100 100 100 50
25% av befolkn. har høyere IQ 110 111 116 75
9% av befolkn. har høyere IQ 120 121 132 91
2% av befolkn. har høyere IQ 131 133 149 98

Intelligenskvotient, eller IQ (fra engelsk intelligence quotient), er et mål på en persons intelligens. I våre dager brukes IQ-tester vanligvis[klargjør] i nevrologiske undersøkelser av mennesker med påført hjerneskade. William Stern fant i 1912 en måte å beregne intelligenskvotient.

IQ og intelligens brukes gjerne om hverandre. Dette er uheldig, fordi det ikke er det samme. Resultatet av en IQ-test bør ses på som en hypotese om en persons intelligens. Dersom det dreier seg om en test av høy kvalitet som er gitt av en tilstrekkelig kvalifisert person under optimale forhold, kan resultatet regnes som svært pålitelig.

IQ oppgir vanligvis som en score på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Det innebærer at om lag 68 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 85 og 115 og at om lag 96 prosent av en normalbefolkning scorer mellom 70 og 130.

Personer som har IQ under 55 er strafferettslig utilregnlig i straffesaker om de har et tilsvarende funksjonsnivå.

Ifølge medisinske begreper er personer med IQ mellom 50–70 lettere psykisk utviklingshemmet.

Hvordan lages IQ-tester?[rediger | rediger kilde]

Å lage en IQ-test er et stort prosjekt. IQ-tester lages ved at mennesker som kan mye om tenkning og intelligens, vanligvis psykologer, foreslår oppgaver som så blir testet på forsøkspersoner. De oppgavene som viser forskjell mellom mennesker blir beholdt, de som ikke gjør det blir forkastet. En referansegruppe tar så testen når den er ferdig, og den skåren man får når man tar testen viser hvor man står i forhold til denne referansegruppa.

Testen blir videre satt sammen av spørsmål av stigende vanskelighetsgrad, slik at svarscorene fordeler seg tilsvarende en normalfordelingskurve (klokkekurve), der toppunktet på kurven navngis til IQ 100. Kravet til en god test er videre at omlag 70 % av samtlige svar fordeler seg mellom pluss/minus ett standardavvik, satt til 15 poeng og en graf som ligner mest mulig på klokkekurven. Dette krever vanligvis utprøving på flere testgrupper før spørsmålene gir rett fordeling. Ved vanlige tester, kan en regne at skårer som er mere enn to standardavvik fra 100 blir svært upresise. De få som er evnesvake eller overnormalt intelligente må derfor undersøkes med spesielt innrettede tester, som ikke tar sikte på IQ-poeng per se.

Skåren oppgis i utgangspunktet i standardavvik fra median, men blir vanligvis omregnet til IQ-skårer fordi det er folk vant med.

Den gamle formelen

\mathrm{IQ} = \frac{\mathrm{Mental\ alder}}{\mathrm{Kronologisk\ alder}}

er forlatt forlengst, mens betegnelsen intelligenskvotient er beholdt av historiske årsaker.

IQ-skårer[rediger | rediger kilde]

IQ oppgis vanligvis som en skår på en normalfordelt skala som har snitt og median på 100 og standardavvik på 15. Wechsler-skalaen benytter standardavvik 15, mens Stanford-Binet og Cattell benytter henholdsvis standardavvik 16 og 24. I dag er omregning til standardavvik 15 vanlig i mange sammenhenger, også for testresultat fra Stanford-Binet og Cattell. Det betyr at gitt i en skala med standardavvik 15 er det ca. 68% av en normalbefolkning som skårer mellom 85 og 115 og at ca. 96% av en normalbefolkning skårer mellom 70 og 130.

IQ-tester[rediger | rediger kilde]

WAIS[rediger | rediger kilde]

WAIS (Wechsler Adult Intelligence Scale) regnes som den mest omfattende og mest komplette av IQ-testene. Den har to delkategorier – verbal og utøvelse – som måles ved til sammen tretten deltester. Å ta hele WAIS tar ca. to timer og den må administreres av noen som har godkjent utdannelse i den.

WISC[rediger | rediger kilde]

WISC er en utgave av WAIS som er laget for barn.

RPM[rediger | rediger kilde]

RPM (Raven's Progressive Matrices) måler bare flytende intelligens og er rask å ta. Det er muligens verdens mest brukte IQ-test.

FRT[rediger | rediger kilde]

FRT (Figure Reasoning Test) er en test av samme type som RPM. Det er den som brukes av Mensa i Norge.

Kritikk av IQ-testing[rediger | rediger kilde]

En test er et mål av en prestasjon i en situasjon. Det betyr at resultatet på enhver test, også på en IQ-test, er avhengig av dagsform og av andre eksterne omstendigheter. Resultatet av en IQ-test skal alltid vurderes mot annen informasjon man har om den som tar testen, og avgjørelser basert på IQ-tester må vurderes mot generell kunnskap om intelligens.

IQ-tester er kritisert fordi de ikke er kulturnøytrale, fordi de krever ferdigheter som ikke henger direkte sammen med intelligens (f.eks. motorikk og leseferdigheter), og fordi de kan brukes til å utvikle et sorteringssamfunn. Kritikk av IQ-testing er ofte egentlig kritikk av selve intelligensbegrepet.[trenger referanse]

Den mest kjente kritikken av IQ-testing er antagelig Steven Jay Goulds The Mismeasure of Man. Denne boka inneholder ifølge Hans Eysenck flere faktafeil enn noen annen bok han har lest[1] .

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eysenck, Hans J. (1998). Intelligence: A New Look. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers. ISBN 1-56000-360-x.
  • Kline, Paul T. (1999). Handbook of Psychological Testing. London: Routeledge. ISBN 978-0-415-21158-1.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans J. Eysenck (1998). Intelligence: A new look. Transaction, New Brunswick, N.J.. ISBN 1-56000-360-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]