Adolf Heusinger

Adolf Heusinger
Født		4. aug. 1897 Holzminden
Død		30. nov. 1982 (85 år) Köln
Beskjeftigelse		Offiser, yrkessoldat, rådgiver
Embete		Generalinspektør i Bundeswehr (1957–1964)
Utdannet ved		Campe-Gymnasium Holzminden (1907–1910) Gymnasium Julianum (1911–1915) Georg-August-Universität Göttingen (studieretning: juss, political science and government)
Søsken		Bruno Heusinger
Nasjonalitet		Tyskland
Utmerkelser		Kommandør av Legion of Merit (1960) Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1963)
Troskap		Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1945 Forbundsrepublikken Tyskland 1955–1964
Våpenart		Deutsches Heer, Den tyske keiserlige hær
Tjenestetid		1915–1945 1955–1964
Militær grad		General (1. juni 1957)
Enhet		Oberkommando des Heeres (1939 – 1944)
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig
Adolf Heusinger på Commons

Adolf Heusinger (født 4. august 1897 i Holzminden i Hertugdømmet Braunschweig, død 30. november 1982 i Köln) var en tysk generalløytnant i Wehrmacht under andre verdenskrig, og etter krigen general i Bundeswehr. Han var Vest-Tysklands første generalinspektør og øverste offiser i Bundeswehr fra 1957 til 1961, og deretter medlem og til slutt formann for NATOs militærkomité.

Heusinger kjente til planene for 20. juli-attentatet, men var ikke selv involvert i planleggingen og utføringen. Han var imidlertid til stede da Claus von Stauffenberg utførte sitt attentat og ble lettere skadet. Han var sjef for det militære kartografiske kontor ved slutten av krigen.

I 1947 ble Heusinger sjef for analyse i etterretningstjenesten Organisation Gehlen, som var knyttet til CIA. I 1950 ble han militærrådgiver for forbundskansler Konrad Adenauer og deltok under utarbeidelsen av Himmeroder Denkschrift, starten på remilitariseringen av Tyskland.

Bakgrunn

Heusinger var sønn av gymnaslærer Ludwig Heusinger og moren Charlotte, som stammet fra den gamle adelsfamilien Alten. Broren Bruno ble senere president for Bundesgerichtshof. Heusinger gikk på Gymnasium Julianum i Helmstedt fram til 1915 da han tok abitur og gikk inn i det frivillige infanteriregimentet 7. Thüringisches Infanterie-Regiment Nr. 96 i Gera i Thüringen som også inkluderte Reuss.

Første verdenskrig

I første verdenskrig var han først troppsjef, kompanisjef og senere ordonnansoffiser på Vestfronten. Han ble fenrik 31. mars 1916 og 4. juli 1917 ble han utnevnt til løytnant. Om høsten samme året ble han alvorlig skadet under slaget ved Verdun og i kampene i Flandern og ble tatt som krigsfange av britene 31. juli 1917. Fram til desember 1919 satt Heusinger i en britisk krigsfangeleir i Yorkshire.

Mellomkrigstiden

Etter at han ble løslatt fra krigsfangenskapet, gikk han 1. januar 1920 inn som løytnant i Reichswehr i det 15. infanteriregiment i Kassel. 31. juli 1925 ble han forfremmet til Oberleutnant. I årene 1927 til 1930 tok han videre militær utdannelse og tjenestegjorde deretter som generalstabsoffiser fram til 1934 i operasjonsavdelingen i Reichswehrministerium Truppenamt som virket som Tysklands generalstab.

1. oktober 1932 ble Heusinger forfremmet til hauptmann og i årene 1934 og 1935 var han kompanisjef i Infanterie-Regiment 18 i Paderborn og fra 1935 til 1937 sjef for generalstaben i 1. Infanteriedivision i Allenstein i Øst-Preussen. Der ble han 16. mars 1936 forfremmet til major. I perioden 1937 til 1944 tjenestegjorde han ved operasjonavdelingen i generalstaben i Oberkommando des Heeres (OKH).

Andre verdenskrig

Rett før krigsutbruddet ble Heusinger forfremmet til oberstløytnant og noe senere til oberst. Generalstaben ved OKH fungerte som Tysklands generalstab og fra 15. oktober 1940 var han sjef for operasjonavdelingen, og slik sett ansvarlig for den strategiske og operative ledelsen av de ulike hærenhetene og var den tredje høyeste planleggingstillingen innen hæren, nest etter generalene Franz Halder og Friedrich Paulus. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Weserübung og felttoget i Frankrike.

Etter innledningen av Operasjon Barbarossa, overtok OKH den overordnede koordinerende ledelsen av kampene på Østfronten, mens Oberkommando der Wehrmacht (OKW) hadde ansvaret for de andre frontavsnittene. Halder ble erstattet av Kurt Zeitzler som generalstabssjef i september 1942 og Paulus forlot OKH for å overta 6. armé. Heusinger ble generalmajor 1. januar 1942 og generalløytnant 1. januar 1943.

Etter sammenbruddet ved Stalingrad ble forholdet mellom Zeitzler og Hitler stadig dårligere. Da Zeitzler brått forlot Hitler under et opphold på Berghof 1. juli 1944, og meldte seg ute av stand til å arbeide videre av helsemessige årsaker, hadde Heusinger i to uker rollen som fungerende generalstabssjef. I denne egenskapen deltok han på planleggingsmøtet i Wolfsschanze 20. juli samme år, da attentatet mot Hitler denne dagen ble gjennomført. Heusinger ble lettere skadet i hode, arm og bein og satt ut av tjeneste for en periode. Hitler utnevnte Heinz Guderian til ny generalstabssjef, da han ville forsikre seg full lojalitet i posisjonen. Det var kjent at Heusinger hadde hatt kontakt med flere av konspiratørene, og han ble arrestert av Gestapo på sykehuset 23. juli og satt under etterforskning. Det ble imidlertid ikke funnet noe avgjørende bevis mot ham, men da han ble friskmeldt i oktober, ble han overført til reservestyrkene og ikke satt i tjeneste. 25. mars 1945 ble han satt til å være sjef for Wehrmachts karttjeneste før han ved krigens avslutning havnet i amerikansk krigsfangenskap. Han ble repatriert fra krigsfangenskapet i 1947, og vitnet under Nürnbergprosessen.

Den kalde krigen

Heusinger sammen med den daværende amerikanske forsvarsminister Robert McNamara 1964

I 1947 ble han knyttet til etterretningsorganisasjonen Organisation Gehlen, som ble ledet av Reinhard Gehlen og som hadde nære bånd til CIA. Heusinger var her sjef for analysearbeidet og hadde dekknavnet Horn. Han arbeidet her fram til 1950, da han ble militærrådgiver for den vesttyske forbundskansler Konrad Adenauer og sentral i den tyske gjenopprustningen. I 1950 deltok han i gruppen av militæreksperter som skrev det såkalte Himmerod-memorandumet som førte til dannelsen av Bundeswehr. Han ble 1952 leder av militæravdelingen i det såkalte «Blank-kontoret», ledet av Theodor Blank, senere Vest-Tysklands første forsvarsminister.

Da Bundeswehr ble opprettet i 1955 vendte Heusinger tilbake til militær tjeneste og ble leder for det militære koordineringsleddet («Militärischer Führungsrat»). I mars 1957 etterfulgte han Hans Speidel som Chef der Abteilung Gesamtstreitkräfte (sjef for avdelingen som koordinerte de ulike våpengrenene) og allerede i juni samme år gikk han inn i den nyopprettede stillingen som generalinspektør for Bundeswehr (dvs. forsvarssjef), med grad som general.

I 1961 ble han utnevnt til medlem av NATOs øverste militære koordineringsorgan, militærkomiteen med sete i Washington, D.C. Her tjenestegjorde han fram til han ble pensjonert i 1964. Det siste året, fra 1963 til 1964, var han formann for NATOs militærkomité. Han var den første tyskeren i dette vervet.