Himmeroder Denkschrift
Himmeroder Denkschrift (Himmerod-memorandumet) fra 9. oktober 1950 regnes som starten på Bundeswehr, som er Tysklands forsvarsmakt. Landets territorium var på det tidspunktet begrenset til Vest-Tyskland. I 1950, som var bare fem år etter andre verdenskrig, hadde Tyskland ikke lov til å ha noe forsvar. Koreakrigen endret vestmaktenes syn på dette, og i løpet av få uker gikk man inn for remilitarisering av Tyskland.
En militær ekspertgruppe utnevnt av Konrad Adenauer møttes fra 5. til 9. oktober 1950 i Himmerod-klosteret i Eifel for å utrede saken. I deres memorandum (notat) formulerte gruppen de forutsetninger den mente måtte innfris for å etablere en ny, tysk væpnet styrke. Møtene ble holdt i hemmelighet, men både USA og Storbritannia hadde gitt sitt samtykke.
Det var i første omgang ikke tale om et selvstendig forsvar. Tyskland var ennå ikke blitt et selvstendig land, men underlagt det såkalte okkupasjonsstatuttet. Himmerod-memorandumet behandlet derfor spørsmålet om opprettelse av en tysk kontingent i en overnasjonal styrke til forsvar av Vest-Europa. Memorandumet foreslo et forsvar som var underlagt politisk kontroll. Det innførte dessuten et system med etiske og moralske grunnprinsipper for soldatene, blant annet med rett til å si nei til å utføre straffbare handlinger og brudd på menneskerettighetene. Soldaten skulle heller ikke ha noen privilegert status i samfunnet, men være en vanlig «statsborger i uniform».
Den fullstendige teksten ble ikke offentlig før i 1977, men enkelte utdrag av den var blitt kjent tidligere.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det demilitariserte Tyskland
[rediger | rediger kilde]
Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt i 1949, men fikk foreløpig ikke ha eget forsvar. Landets territorium omfattet området for Vest-Tyskland med unntak av Saarland. Politimyndigheten lå hos delstatene, mens ansvaret for den nasjonale indre og ytre sikkerhet lå hos okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike).
Den britiske utenriksministeren, Ernest Bevin, hadde vært blant de første til å reise spørsmålet om remilitarisering av Vest-Tyskland. I et notat til utenriksdepartementet i Washington uttalte han i januar 1949 blant annet at «uten Tyskland kan det vestlige system ikke bli komplett».[1]
Opinionen i de vestlige landene og deres regjeringer ønsket likevel ingen endring i dette. Heller ikke den tyske befolkning ønsket gjenoppretting av militære stridskrefter i landet. Den pasifistiske «Ohne mich»-bevegelsen («Uten meg»-bevegelsen) sto sterkt. Nærmere 75 % av befolkningen svarte i 1950 «nei» på spørsmålet om den mannlige befolkning igjen skulle trekke i uniform. Før Koreakrigen var det likevel særlig tre forhold som gjorde at en bevæpning av Tyskland fortsatt var i spill. For det første skulle Europa stå på egne ben, og da var et selvstendig Tyskland nødvendig. For det andre ble Sovjetunionen i øst oppfattet som truende, og for det tredje hadde Tyskland tatt side i øst-vest-konflikten og sluttet seg til Vesten.[2]
Forbundskansler Konrad Adenauer anså Sovjetunionen som en sterk trussel, og han anså det såkalte Volkspolizei i DDR, med 70 000 mann i kaserner, som en reell hær. I mai 1950 fikk Adenauer vestmaktenes tillatelse til å starte planleggingen av landets indre sikkerhet. Den første sikkerhetsrådgiver ble tidligere pansergeneral Gerhard von Schwerin som etablerte et eget kontor. Adenauers anmodning om et føderalt, bevæpnet Gendarmerie ble imidlertid avslått av Den allierte høykommisjon så sent som 28. juli 1950.[3]
Koreakrigen bryter ut
[rediger | rediger kilde]
Den 25. juni 1950 brøt Koreakrigen ut. Det angripende nord var støttet av Sovjetunionen, mens Sør-Korea ble støttet av USA. Konflikten hadde kimen i seg til en tredje verdenskrig, og den ville kunne forflytte seg til Europa. Etter 48 timer var det innad i Pentagon reist spørsmålet om remilitarisering av Tyskland (og Japan), og allerede tidlig i juli gikk den amerikanske Joint Chiefs of Staff inn for en slik løsning. Den amerikanske høykommissæren, John J. McCloy, antydet 12. juli overfor tyskerne at det kunne bli aktuelt med kontakt mellom amerikanske og tyske militæreksperter. Allerede 17. juli ble det ført politiske samtaler om temaet, mellom høykommisjonens nestleder, general George P. Hays, Herbert Blankenhorn og Schwerin. Schwerin reiste spørsmålet om en ekspertkonferanse. Den 9. august understrekte imidlertid Hays at det bare kunne bli politiske samtaler mellom tyskerne og amerikanerne, ikke militærtekniske. Samtidig hadde han ingen innvendinger til en ren tysk militær ekspertgruppe. Den britiske visekommissær Sir Christopher Steel ga uttrykk for samme oppfatning.[4][1]
Adenauer hadde allerede gjennom minister Eberhard Wildermuth bedt om et notat om landets ytre sikkerhet. Ansvarlige for arbeidet var de tidligere generalene Hermann Foertsch og Adolf Heusinger, og notatet forelå 7. august 1950. I notatet ble landets behov for militær sikkerhet i et europeisk samarbeid understreket. Et tysk forsvar måtte imidlertid fra første dag være likeverdig med de alliertes forsvar. Tyskland skulle blant annet ha medlemmer i stabsgrupper. Adenauer hadde lest notatet nøye, og skrev tørt i en randbemerkning: «Nur?» («Bare?», i betydningen «Ikke mer enn som så?»).[5]
Den 11. august 1950 vedtok Europarådet på forslag fra den tidligere britiske statsministeren Winston Churchill, med 89 stemmer mot fem (27 avholdne) å etablere en europeisk armé, med tysk deltakelse. Flertallet inneholdt blant annet stemmene fra Frankrike, Belgia og Nederland.[6]
Vestens utenriksministre garanterer for Tysklands sikkerhet
[rediger | rediger kilde]De vestlige stormaktenes utenriksministre møttes fra 12. til 18. september og drøftet utførlig spørsmålet om Tysklands remilitarisering. Adenauer var til stede. NATOs råd drøftet det samme spørsmålet fra 15. til 18. og deretter 26. september. Pausen var innlagt for at landenes regjeringer kunne behandle spørsmålet.[7]
Den 19. september sendte utenriksministrene fra USA, Storbritannia og Frankrike ut et kommuniké med flere forslag: Krigstilstanden med Tyskland skulle opphøre, okkupasjonsstatuttet skulle revideres, Tyskland skulle få anledning til å ha en utenriksminister, de alliertes kontroll over lovgivningen og næringslivet skulle lettes og ethvert angrep på Tyskland og Berlin skulle av vestmaktene bli oppfattet som et angrep på dem selv.
Gustav Heinemanns avgang
[rediger | rediger kilde]
Tysklands innenriksminister Gustav Heinemann protesterte innad i regjeringen allerede i september 1950. Protesten gjaldt Adenauers forhandlinger med Den allierte høykommisjon om bevæpnet politi. Heinemann så at dette styrte i retning av det han var imot, nemlig en remilitarisering av Tyskland. Heinemann mente at en remilitarisering ville fordype splittelsen mellom de to nyetablerte tyske statene, DDR (Øst-Tyskland) og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland). Den 3. september 1950 ba han skriftlig om å få gå av. Adenauer innvilget avskjeden 9. oktober, samme dag som Himmerod-memorandumet var ferdig.[8][9][10]
Ekspertgruppen
[rediger | rediger kilde]Den 5. oktober 1950, møttes de tyske militærekspertene i Himmerodklosteret for å lage forslag til etablering av den tyske kontingenten i en europeisk armé. Innstillingen fra gruppen forelå 9. oktober. Møtene ble holdt hemmelig under tittelen «Møte for forsikringsrepresentatene» («Zusammenziehung der Versicherungsvertreter»). Okkupasjonsmyndighetene truet med arrestasjon av de som deltok i «hemmelige militære sammenkomster».[7]
Ved valget av ekspertgruppens medlemmer måtte det tas hensyn til at de hadde en politisk bakgrunn som gjorde dem egnet til å representere landet overfor de tre allierte. De måtte dessuten være egnet som samtalepartner med Tysklands regjering og forbundskansler. Arbeidet skulle foregå på høyeste politiske nivå, slik Schwerin og forbundsminister Wildermuth hadde snakket om. Det skulle helst være offiserer som ikke hadde eksponert seg på vegne av Hitler-regimet, eller i hvert fall hadde tilhørt en kritisk krets. Det var ifølge historikerne Rautenberg og Wiggershaus ikke lett å finne slike kandidater. Flere av de som kunne vært aktuelle, satt fremdeles i russisk krigsfangenskap.[11]
Blant gruppens medlemmer ble offiserene Heusinger, Robert Knauss, Hans Speidel og Johann von Kielmansegg ansett som del av opposisjonen mot Hitler. Heinrich von Vietinghoff, Hans Röttiger, Speidel, Heusinger, Frido von Senger, Friedrich Ruge og Knauss hadde alle avsluttet krigen med kapitulasjon på den italienske front. De ble i den forbindelse ansett for å ha tatt ansvarlige beslutninger. Foertsch var etter krigen frifunnet for militære og politiske forbrytelser, men valget av ham ble likevel kritisert. Han hadde i 1930-årene satt sitt preg på troskapseden til Adolf Hitler.[12] De som ble valgt hadde alle blitt sluppet fri fra alliert krigsfangenskap, men hadde etter dette ikke hatt særlig kontakt med hverandre. Til slutt satt man igjen med ti tidligere generaler og admiraler, og fem stabsoffiserer. Deres felles erfaringsgrunnlag var troppeledelse eller stabstjeneste på høyt nivå.[11]
| Siste tjenestegrad i Wehrmacht | Navn | Fødsels- og dødsår | Våpengren i Wehrmacht | Tjeneste i Bundeswehr | Bemerkninger |
|---|---|---|---|---|---|
| Major | Wolf von Baudissin | 1907–1993 | Hæren | 1955–1967, avslutningsvis som generalløytnant og stedfortreder for sjefen for Det øverste hovedkvarter for de allierte styrker i Europa (SHAPE) | etter pensjonering grunnlegger og leder for Institutt for fredsforskning ved Hamburg universitet |
| General i infanteriet | Hermann Foertsch | 1895–1961 | Hæren | ingen tjeneste | Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND |
| Admiral | Walter Gladisch | 1882–1954 | Marinen | død før opprettelse av Bundeswehr | |
| Generalløytnant | Adolf Heusinger | 1897–1982 | Hæren | 1956–1964, første generalinspektør i Bundeswehr, første tyske leder av NATOs militærkomite, general | Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND. |
| Oberst | Johann von Kielmansegg | 1906–2006 | Hæren | 1956–1966, til slutt som general og sjef for de allierte stridskrefter i Sentral-Europa (Allied Land Forces Central Europe, LandCENT)[13] | |
| General i flyvåpenet | Robert Knauss | 1892–1955 | Luftwaffe | død før opprettelsen av Bundeswehr | |
| Major | Horst Krüger | 1916–1989 | Luftwaffe | 1955–1973, til slutt generalmajor | |
| General i flyvåpenet | Rudolf Meister | 1897–1958 | Luftwaffe | ingen tjeneste | |
| Oberst | Eberhard Graf von Nostitz | 1906–1983 | Hæren | Brigadegeneral | Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND |
| General | Hans Röttiger | 1896–1960 | Hæren | 1956–1960 første inspektør for Hæren, generalløytnant | |
| Vizeadmiral | Friedrich Ruge | 1894–1985 | Marinen | 1956–1961 første inspektør for marinen, viseadmiral | |
| Kapitän zur See | Alfred Schulze-Hinrichs | 1899–1972 | Marinen | ingen tjeneste | Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND |
| General | Fridolin von Senger und Etterlin | 1891–1963 | Hæren | ingen tjeneste | Medlem av personalutvelgelseskomiteen i Bundeswehr |
| Generalløytnant | Hans Speidel | 1897–1984 | Hæren | 1956–1964, første tyske general som ble sjef for de allierte landstridskrefter i Sentral-Europa (Allied Land Forces Central Europe, LandCENT) | Medlem av Organisation Gehlen, det senere BND. |
| Generaloberst | Heinrich von Vietinghoff-Scheel | 1887–1952 | Hæren | død før opprettelsen av Bundeswehr |
Gruppen ble oppdelt i fire utvalg:
- Militærutvalget under ledelse av Speidel hadde som oppgave de militære og politiske krav til de allierte og den tyske regjeringens innflytelse over de fremtidige tyske styrkene. Til kravene hørte blant annet krigsforbryterspørsmålene og det som ble kalt defamering (nedrakking) av tyske soldater i samtiden.
- Det alminnelige utvalg ble ledet av Foertsch med Knauss, Baudissin og Krüger som medlemmer. Utvalget behandlet spørsmålet om stridskreftenes plassering i det demokratiske system og soldatenes etiske rettigheter og forpliktelser, prinsippet om Innere Gefüge, senere kalt Innere Führung.
- Organisasjonsutvalget ble ledet av Heusinger, med Röttiger, Kielmannsegg, Meister og Gladisch som medlemmer. Utvalget behandlet hva slags tropper forsvaret skulle ha, inndelingen i avdelinger, antallet avdelinger og troppenes bevæpning.
- Utdanningsutvalget besto av Senger und Etterlin, Schulze-Hinrichs og Krüger. Det skulle behandle retningslinjer, metoder og mål for utdanningen av soldatene.[14]
Møtested
[rediger | rediger kilde]Adenauer hadde opprinnelig planlagt å legge møtet til den tredje uken i august, i dominikanerklosteret i Walberberg nordvest for den daværende hovedstaden Bonn. Da det ble klart at vestmaktenes utenriksministre skulle behandle Tysklands inntreden i et forsvarssamarbeid under deres møte i New York i september, ble ekspertgruppens møte utsatt. Adenauer ville ikke skape et inntrykk av at Tyskland planla en bevæpning uansett utfall av utenriksministerkonferansen. Etter avviklingen av utenriksministermøtet, som stilte seg positivt til en militarisering av Tyskland, var det ingen grunn til å vente lengre. Denne gangen ble cistercienserklosteret i Himmerod i Eifel valgt som møtested. Klosteret lå i samme landkrets som Wittlichfengselet, der krigsforbrytere sonet i fransk varetekt.[15][16]
Memorandumets innhold
[rediger | rediger kilde]
Memorandumets fulle tittel var «Denkschrift über die Aufstellung eines Deutschen Kontingents im Rahmen einer übernationalen Streitmacht zur Verteidigung Westeuropas», som kan oversettes til norsk som «Memorandum over etablering av en tysk kontingent innenfor rammen av en overnasjonal styrke til forsvar av Vest-Europa».[17]
Rådene fra de militære ekspertene var dels basert på tradisjonell militær tenkning, i Wehrmachts tradisjon. Forsvarsplanene falt inn i den aktuelle øst-vestkonflikten, og baserte seg på et samlet forsvar fra Dardanellene til Skandinavia. Forsvarsmidlene skulle være moderne våpen, herunder atomvåpen. Planene forutsatte, om nødvendig, en total krig.[18]
Planene tok imidlertid også hensyn til den nye, tyske grunnloven fra 1949. Grunnloven inneholdt blant annet prinsippet om indre system («Innere Gefüge») av normer. Prinsippet som ble formulert av Wolf von Baudissin, gikk ut på at soldatene ikke skulle få opplevelsen av å ha en særlig prioritert stilling i samfunnet, men opplæres til å være «statsborger i uniform» («Staatsbürger in Uniform»).[18]
Memorandumets inndeling
[rediger | rediger kilde]Memorandumet var inndelt i fem avsnitt:
- I. Militærpolitiske grunnlag og forutsetninger («Militärpolitische Grundlagen und Voraussetzungen»).
- II. Grunnleggende betraktninger om Forbundsrepublikkens operative stilling («Grundlegende Betrachtungen zur operativen Lage der Bundesrepublik»).
- III. Organisering av den tyske kontingenten («Organisation des deutschen Kontingents (D.K.)»).
- IV. Utdannelse («Ausbildung»).
- V. Det indre system («Das innere Gefüge»).[19]
I. Militærpolitiske grunnlag og forutsetninger
[rediger | rediger kilde]Memorandumet tok stilling til Tysklands militær-politiske situasjon. Den befattet seg deretter med politiske, militære og psykologiske forutsetninger for oppbygningen av et tysk forsvar, innenfor rammen av et vestlig forsvarssamarbeid. Disse skulle vise seg å være de mest omstridte sider av notatet. Den tyske ekspertgruppen arbeidet i hemmelighet, men med de alliertes samtykke. Hele notatet ble offentlig først i 1977, men deler av det var da allerede kjent i utdrag.[20][21]
Politiske forutsetninger
[rediger | rediger kilde].svg)
Gruppen anså Tysklands militær-politiske situasjon som meget utsatt. Garantiene fra utenriksministerkonferansen i New York i september 1950 var en forbedring, men gruppen anså dem ikke som troverdige. De franske styrker og styrkene fra benelux-landene var ikke tilstrekkelige. Vestens sikkerhetssamarbeid måtte bli så sterkt at det kunne stå imot et angrep fra øst. Gruppen mente at jo sterkere forsvaret var, desto sikrere var det at freden kunne overholdes. Forsvarsevnen i Tyskland var nok til stede, men forsvarsviljen manglet i brede kretser av befolkningen. Tyskland bekjente seg nå til vestens frihetsidealer, men landets befolkning var i mange tilfeller ikke beredt til å bringe offer for opprettholdelse av denne friheten.[25]
Som politiske forutsetninger satte gruppen blant annet full suverenitet for Tyskland i henhold til grensene fra 1937, opphevelse av kontrollrådslovene og opptak av Tyskland i ministerrådet i Strasbourg. Det ble anbefalt at den tyske soldat skulle være forpliktet overfor det tyske folk, representert ved Forbundspresidenten. Dette skulle gjelde under hensyntagen til det europeiske perspektiv, så lenge det ikke fantes en overstatlig, europeisk føderasjon. Troppene skulle bare tjenestegjøre innenfor Europas grenser. Det var en selvfølge at oppbygningen av den tyske hær skjedde i samforståelse med opposisjonen og fagforeningene. Antidemokratiske krefter måtte bekjempes effektivt. Det måtte skje en klar deling av kompetansen til forsvaret og den til politiet (indre sikkerhet).[26]
Militære forutsetninger
[rediger | rediger kilde]Militært måtte Tyskland bli likeberettiget med andre stater innenfor rammen av det europeisk-atlantiske samarbeidet, selv om det ikke kunne skje politisk eller økonomisk. En «soldat av andre klasse» ville aldri gi den samme innsats som om han var jevnbyrdig med de øvrige. Tysklands territorium skulle forsvares, Rhinen skulle ikke være den reelle forsvarslinje. Tyskland måtte få medlemskap i de alliertes overkommando.[26]
Psykologiske forutsetninger
[rediger | rediger kilde]
De «psykologiske» forutsetningene som gruppen kalte dem, regnes som de mest omstridte. Synspunktene var forberedt av ekspertgruppens militærutvalg, under ledelse av Hans Speidel.[12]
Gruppen mente det var viktig å rehabilitere den tyske soldat gjennom en uttrykkelig anerkjennelse fra representanter for de europeiske regjeringer. Landets regjering burde på samme måte utstede en æreserklæring overfor sine soldater.[12]
Overfor okkupasjonsmaktene ble det anbefalt å frigi alle tyskere som var dømt som krigsforbrytere, såfremt de bare hadde handlet etter ordre eller ikke hadde overtrådt gamle tyske lover. Kritikken («defameringen») av den tyske soldaten, herunder av Waffen-SS-soldater som hadde gjort tjeneste «innenfor rammen av Wehrmacht», måtte opphøre.[12] Ekspertgruppen anså at de krigsforbryterdømtes situasjon og problemer var en prøvestein for dette. Det ville være en tydelig begynnelse.
Ifølge historikerne Rautenberg og Wiggershaus hadde Tyskland og de øvrige vestmaktene en felles interesse i å oppfylle de psykologiske forutsetningene, dersom det europeiske forsvarssamarbeidet skulle lykkes. Rautenberg og Wiggershaus finner intet i notatet som tyder på at formålet var å gi en solidaritetserklæring til krigsforbryterne, heller ikke til de som var dømt for andre militære forbrytelser.[27] [note 1]
Kravene om at «defameringen» skulle opphøre måtte ifølge Rautenberg og Wiggershaus leses på bakgrunn av de til dels motstridende krav som på dette tidspunktet ble rettet mot det tyske samfunnet. På den ene side skulle den rådende demilitariseringspolitikken opprettholdes. På den annen side kom det nye kravet om en gjenopprusting av landet, for å ivareta Vestens ønske om beskyttelse mot Sovjetunionen. Forsøkene på å innføre en pasifistisk grunnholdning i Tyskland, var imidlertid vanskelig å forene med ønsket om at landet samtidig skulle presentere velmotiverte soldater i forsvaret av Vesten.[28]
Videre mente ekspertgruppen at det måtte gjennomføres tiltak for å omstille den offentlige mening i inn- og utland om soldatene.[12] Rautenberg og Wiggershaus påpekte i sin artikkel at et slikt krav måtte anses problematisk på bakgrunn av erfaringene fra tiden under nasjonalsosialismen. Formuleringen forutsatte tilsynelatende at regjeringen kunne påvirke den offentlige mening. En slik tanke var i så fall i strid med prinsippet om den frie meningsutvikling som også var et grunnleggende prinsipp i den nye forbundsrepublikken. Et slikt forslag kunne derfor åpenbart («freilich») ikke imøtekommes.[29]
Vestmaktenes tropper i Tyskland måtte ifølge gruppen fritas for sine kontrolloppgaver. Først når disse var opphevet ville de tyske troppene være ute av sin rolle som «undersått». Med dette mente man en posisjon som sto i forhold til «øvrigheten», okkupasjonsmaktene. Endelig mente gruppen at «bombingen av Helgoland» måtte opphøre. De alliertes flyvåpen brukte Helgoland som bombeøvingsmål helt til 1952.[12][30]
Forslagene til den tyske regjeringen gikk videre ut på at den skulle besørge en rettferdig regulering av velferden for tidligere og fremtidige soldater og deres etterlatte. Det ble krevet lik rett for alle statstjenestefolk. Gjennom disse velferdskravene for Wehrmachts soldater, gjorde generalene veteranenes krav til sine egne. Bakgrunnen var Det allierte kontrollrådets lov nr. 34 fra 1946. I loven ble Wehrmacht definert som en ulovlig organisasjon og det ble forbudt å drive veteranorganisasjoner. Endelig ble Wehrmachts pensjonsordninger nedlagt. Pensjonsutbetalingene hadde stanset allerede i 1945, men uten at det på det tidspunkt hadde vakt noen særlig oppmerksomhet. Veteranene var blitt tvunget ut i sivile yrker, og folk flest var lite opptatt av offiserenes pensjonsspørsmål. Fra de alliertes side var kontrollrådsloven et ønske om å slå ned den gamle militarismen. Dermed ble det imidlertid utløst en politisk sak.[31] Historikeren Kersti von Lingen anser at «borgerliggjøringen» av offiserene bidro til å knuse en gammel elitetenkning, og at det fikk en gunstig virkning for utviklingen av en moderne yrkesforståelse i det nye Bundeswehr. General i Wehrmacht og senere generalløytnant og den første hærinspektør i Bundeswehr Hans Röttiger, arbeidet for eksempel i årene 1948 til 1950 som forsikringsagent og funksjonær i et import- og eksportfirma.[12][32]
II. Grunnleggende betraktninger om Forbundsrepublikkens operative stilling
[rediger | rediger kilde]Ekspertgruppen anså at et angrep fra Sovjetunionen kunne komme i løpet av et par år. Den bygget på etterretningsrapporter fra Organisation Gehlen og kontoret til Schwerin. Offiserenes begrepsbruk og tankegang var preget av andre verdenskrig og av bruken av store landoperasjoner. Den tok neppe hensyn til USAs overlegenhet med hensyn til atomvåpen, og et begrep som «politisk våpen» var ikke i deres vokabular. Et prinsipp fra Himmerod-memorandumet som fikk gjennomslag i ettertiden, var likevel tesen om at politisk stabilitet bare kan oppnås ved militær likevekt.[33]
III. Organisering av den tyske kontingenten
[rediger | rediger kilde]Himmerod-memorandumet foreslo en generalinspektør for den samlede forsvarsmakt, som besto av hær, marine og luftvåpen. Denne offiseren skulle være underlagt Tysklands president. Personalansvaret skulle ligge hos en minister i Tysklands regjering. Sentralt i memorandumet var også integreringen av de tyske stridskrefter i den allierte kommandostrukturen. Det skulle imidlertid ikke finnes noen utenlandsk sjef for de tyske styrkene, dette ville medføre at landets soldater ble «soldater av andre klasse». Disse kravene forutsatte opphevelse av okkupasjonsstatuttet og gjenoppretting av Tysklands suverenitet.[21]
Den tyske styrke skulle bestå av en liten kjerne med 12 divisjoner, en liten kystvaktmarine og en mindre luftstyrke.[1]
IV. Utdannelse
[rediger | rediger kilde]Selv om Tyskland i 1945 hadde mange soldater med krigserfaring, betydde ikke det at de var velutdannet. Utdannelse av de tyske soldatene hadde vært svært mangelfull de to siste krigsårene. Utdannelsen av Bundeswehr skulle legges til standardene for de allierte.[34]
V. Forsvarets indre system, Das innere Gefüge
[rediger | rediger kilde]
Memorandumets avsluttende kapittel innførte begrepet Das innere Gefüge (det indre system) som var nytt i tysk militær sammenheng. Ekspertgruppen uttrykte at vel så viktig som soldatens utdannelse, var hans karakterbygging og oppdragelse. Ved oppbygging av en tysk kontingent i et europeisk forsvar, var derfor det indre system i troppene, av vesentlig betydning. Dette systemet måtte bygges på den aktuelle nødsituasjon i Europa. Forutsetningene for byggingen av et nytt forsvar var dermed forskjellige fra fortiden, slik at det måtte bygges noe helt nytt uten hensyn til formene i det gamle Wehrmacht.[35][36]
Begrepet ble siden byttet ut med «Innere Führung» (indre styring)[37]. Grunnleggende i dette begrepet er den politiske kontrollen over Bundeswehr, lovlydigheten og understrekningen av individuelle rettigheter. Bare ved militær nødvendighet kan disse prinsippene innskrenkes. Det skal alltid gjelde et prinsipp om forholdsmessighet mellom de militære plikter og de individuelle rettigheter. Soldaten kan nekte å utføre ordre som innebærer en straffbar handling, eller en ordre som strider mot menneskerettighetene.[38]
Prinsippet innebar et brudd med ideen om at soldaten skal være en viljeløs mottaker av ordre. Isteden ble det innført et ideal om «Staatsbürger in Uniform» (statsborger i uniform). Utdannelsen av soldatene skal ikke medføre at hen føler seg av en særlig verdi, men som en vanlig statsborger, bare i uniform.[38][35]
Prinsippene i Himmerod-memorandumet ble begynnelsen på dét Rautenberg og Wiggershaus kaller en diskusjon «uten sidestykke». Tradisjonell militær tankegang gjorde at det tok tid å gjennomføre prinsippene. En vesentlig utvikling skjedde ved forsvarsminister Helmut Schmidts reform i 1969.[39]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]
Den 17. oktober 1950 overtok CDU-politikeren Theodor Blank som sikkerhetsrådgiver. Det såkalte Blank-kontoret fungerte som en sivil administrasjon av Vest-Tysklands militærsaker.[35]
Plevenplanen om et europeisk forsvar, ble fremsatt for Frankrikes nasjonalforsamling 24. oktober 1950. Under ratifiseringsprosessen ble planene om det europeiske forsvarssamarbeidet likevel nedstemt i det samme parlamentet i 1954. I 1954 ble imidlertid Parisavtalene undertegnet, og okkupasjonsstatuttet over Tyskland dermed opphevet.[40][41]
Grunnlovsendring og nye lover
[rediger | rediger kilde]I 1951 vedtok Forbundsdagen nesten enstemmig (to avholdne stemmer), herunder stemmene til kommunistene, en ny artikkel 131 i grunnloven fra 1949. Grunnlovsbestemmelsen åpnet for å regulere pensjonsforholdene til alle som inntil 8. mai 1945 hadde stått i offentlig tjeneste, men som etter dette tidspunkt hadde vært uten velferdsrettigheter, som for eksempel pensjon. Dermed var det åpnet for pensjon til tjenestemenn under nasjonalsosialismen, men også til flyktninger og fordrevne.[42]
Gjennomføringsloven til pensjonsrettighetene ble kunngjort 11. mai 1951 i Bundesgesetzblatt. Loven gjorde at cirka 450 000 personer ble rettighetshavere til pensjoner og etterlattepensjoner. Samme dag ble det kunngjort en lov om erstatning til etterlatte av offentlige tjenestemenn som led urett under nasjonalsosialismen (Wiedergutmachung). Den sistnevnte loven fikk virkning for cirka 600 personer, og ble som en symbolsk handling kunngjort først av de to lovene.[43]
Eisenhowers erklæring
[rediger | rediger kilde]Den 22. januar 1951 bidro sjefen for de alliertes overkommando general Dwight D. Eisenhower, til rehabilitering av den tyske soldat under den andre verdenskrigen. Eisenhower erklærte overfor generalene Heusinger og Speidel i en lengre uttalelse at «den tyske soldat kjempet tappert og anstendig for sitt land». Erklæringen ble med tanke på den amerikanske offentlighet utarbeidet i tre versjoner. Tyske soldater fikk en versjon på sitt eget språk.[44][note 2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ «Die einschränkende Bemerkung zu diesem Kapitel lassen aber deutlich erkennen, dass keine generelle Solidarität mit 'Kriegsverbrechern' und militärischen Verbrechern gemeint war, wie es in der erhitzten, öffenlichen Diskussion der folgende Jahre oftmals unterstellt wurde.» (Norsk: De korte bemerkninger til dette kapitlet viser imidlertid tydelig at det ikke var meningen å gi uttrykk for en generell solidaritet med krigsforbrytere og andre militære forbrytere, slik det ofte kom til uttrykk i den opphetede, offentlige diskusjon de påfølgende årene.
- ^ Gjengitt i Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus, «Die 'Himmeroder Denkschrift' vom Oktober 1950»: Militärgeschichtliche Zeitschrift Volume 21: Issue 1. Besøkt 9. desember 2020.: «Jeg var i 1945 av den oppfatning at Wehrmacht, særlig det tyske offiserskorpset, var identisk med Hitler og uttrykket for hans voldsherredømme, - og dermed også fullt ansvarlig for regimets utvokster. På samme måte som jeg den gangen motsatte meg trusselen fra Hitler mot frihet og menneskeverd, ser jeg i dag det samme i Stalin og sovjetregimet. Jeg tenkte den gangen at en soldat jo må kjempe for sine ideer. I mellomtiden har jeg innsett at min vurdering den gang av holdningen til det tyske offiserskorpset og av Wehrmacht, ikke var i samsvar med kjensgjerningene, og jeg må i dag beklage mine påstander, slik de fremkommer i min bøker. Den tyske soldat kjempet tappert og anstendig for sitt land. Vi ønsker alle, i fellesskap å kjempe for freden og for menneskerettighetene i Europa, slik kulturen har gitt oss dem.»
(Tysk tekst, beregnet på tyske soldater: «Ich war 1945 der Auffassung, daß die Wehrmacht, insbesondere das deutsche Offizierkorps, identisch mit Hitler und den Exponenten seiner Gewaltherrschaft seien, - und deshalb auch mit voll verantwortlich für die Auswüchse dieses Regimes. Genau so, wie ich mich damals eingesetzt habe gegen die Bedrohung von Freiheit und Menschenwürde durch Hitler, so sehe ich heute in Stalin und dem Sowjetregime die selben Erscheinungen. Ich habe damals in solchen Gedanken gehandelt, denn ein Soldat muß ja für seinen Glauben kämpfen. Inzwischen habe ich eingesehen, daß meine damalige Beurteilung der Haltung des deutschen Offizierkorps und der Wehrmacht nicht den Tatsachen entspricht, und ich stehe daher nicht an, mich wegen meiner damaligen Auffassungen - sie sind ja auch in meinem Buche ersichtlich - zu entschuldigen. Der deutsche Soldat hat für seine Heimat tapfer und anständig gekämpft. Wir wollen alle für die Erhaltung des Friedens und für die Menschenwürde in Europa, das uns allen ja die Kultur geschenkt hat, gemeinsam eintreten.»
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Riste, Olav; Wiggershaus, Norbert (1985). Western security : the formative years : European and Atlantic Defence 1947-1953. Oslo: Norwegian University Press. s. 198, 202, 207. ISBN 8200071375.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 138.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 142.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 144.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 144, 145.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 145.
- ^ a b «Transkription - Geheimsache "Himmerod"». www.bundeswehr.de (på tysk). Besøkt 14. desember 2020.
- ^ «„Die Kabinettsprotokolle der Bundesregierung” online, Dokument nr 20.». Das Bundesarchiv. Besøkt 19. januar 2020.
- ^ «Die Kabinettsprotokolle der Bundesregierung, dokument nr 64». Das Bundesarchiv. Besøkt 19. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 148.
- ^ a b Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 151, 152.
- ^ a b c d e f g Kerstin von Lingen 2014, s. 398, 399.
- ^ «NATO - Headquarters Allied Force Command Heidelberg». www.nato.int. Besøkt 24. januar 2021.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 153.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 147.
- ^ Volksfreund (13. september 2016). «Geschichte der Justizvollzugsanstalt Wittlich: Erstes Jugendgefängnis auf dem europäischen Festland». Volksfreund (på tysk). Besøkt 20. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 136.
- ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Innere Führung | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 2. desember 2020.
- ^ Hans-Georg, Ehrhart. «Innere Führung und der Wandel des Kriegsbildes | APuZ». bpb.de (på tysk). Besøkt 6. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 135.
- ^ a b Kerstin von Lingen 2014, s. 400.
- ^ Schmid, Thomas (23. oktober 2015). «Die "kleine Wiedervereinigung". Heute vor 60 Jahren schloss sich das Saarland der Bundesrepublik an - und verließ den europäischen Pfad». Thomas Schmid (på tysk). Besøkt 31. januar 2021.
- ^ «Geschichte». selfkant.de. Arkivert fra originalen 28. september 2020. Besøkt 31. januar 2021.
- ^ «---- AVorbASchrBek - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 31. januar 2021.
- ^ Rautenberg, Hans-Jürgen; Wiggershaus, Norbert (1. juni 1977). «Die »Himmeroder Denkschrift« vom Oktober 1950». Militaergeschichtliche Zeitschrift. 1 (på tysk). 21: 135–206, særlig side 169. ISSN 2196-6850. doi:10.1524/mgzs.1977.21.1.135. Besøkt 22. mars 2021. «Fra memorandumet: Das Deutsche Volk hat sich zu den freiheitlichen Idealen des Westens bekannt, ist aber vielfach innerlich noch nicht bereit, dafür Opfer zu bringen.»
- ^ a b Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 169.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 156.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 200, note 165.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 199, note 164, 165.
- ^ ENK. «Vor 70 Jahren: Die Zerstörung Helgolands am 18. April 1945». Helgoland-Genealogie (på tysk). Besøkt 12. desember 2020.
- ^ Manig, Bert-Oliver (2004). Die Politik der Ehre: die Rehabilitierung der Berufssoldaten in der frühen Bundesrepublik (på tysk). Wallstein Verlag. s. 88. ISBN 978-3-89244-658-3.
- ^ «- Schlussstrich der Alliierten». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 19. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 157.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 181.
- ^ a b c Frank Heinz Bauer (2020). «Die Versicherungsvertreter». Zeitschrift für Innere Führung 04/2020. Besøkt 14. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 162.
- ^ Oversettelse i Dagens Næringsliv, torsdag 9. november 2017.
- ^ a b Online, FOCUS. «Das Konzept der „Inneren Führung“». FOCUS Online (på tysk). Besøkt 10. desember 2020.
- ^ Bald, Detlef. «Die Politik der Wiederbewaffnung | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 2. desember 2020.
- ^ «Bundesrepublik Deutschland 1949-1990». Bundesarchiv. 2020. Besøkt 2. desember 2020.
- ^ Hüttmann, M. Große. «Pleven-Plan | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 19. desember 2020.
- ^ «Protokoll: Deutscher Bundestag 132. Sitzung. Bonn, Dienstag den 10. April 1951.» (PDF). Besøkt 19. desember 2020.
- ^ Joachim Perels (2004). «Die Übernahme des Beamtenamts des Hitler-Regimes» (PDF). Kritische Justiz. Besøkt 19. desember 2020.
- ^ Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus 2014, s. 199, note 162.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Hans-Jürgen Rautenberg og Norbert Wiggershaus. «Die »Himmeroder Denkschrift« vom Oktober 1950». Militärgeschichtliche Zeitschrift Volume 21: Issue 1. Besøkt 9. desember 2020.
- Kerstin von Lingen. «Von der Freiheit der Gewissensentscheidung: Inspektör des Heeres:Generalleutnant Hans Röttiger». Militärische Aufbaugenerationen der Bundeswehr 1955 bis 1970:. Besøkt 4. desember 2020.