Johannes Steinhoff
| Johannes Steinhoff | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. sep. 1913[1][2][3] Bottendorf | ||
| Død | 21. feb. 1994[1][2][3] (80 år) Pech | ||
| Beskjeftigelse | Flyger | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Charlotte Steinhoff | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Villip Cemetery | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Æreslegionen Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverd Legionær av Legion of Merit | ||
| Troskap | Nazi-Tyskland, Forbundsrepublikken Tyskland, NATO | ||
| Våpenart | Luftwaffe | ||
| Militær grad | Oberst | ||
| Deltok i | Andre verdenskrig | ||
Johannes Steinhoff (født 15. september 1913, død 21. februar 1994) var en tysk offiser og flyger i det tyske flyvåpenet, Luftwaffe, under den andre verdenskrig. Etter krigen var han med på oppbyggingen av et nytt Luftwaffe, og ble i 1966 sjef for forsvarsgrenen. Senere ble han utnevnt til formann for NATOs militærkomité.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Fra 1932 til 1934 studerte Steinhoff filologi ved universitetet i Jena, før han vervet seg til Kriegsmarine, hvor han i ett år var flykadett.
Steinhoff søkte om å bli overført til Luftwaffe i 1936. Etter endt flygerutdannelse ble Steinhoff beordret til Jagdgeschwader 26. Steinhoffs første krigserfaring kom i 1939 i den såkalte Phony War. Der skjøt han ned to Wellington bombefly som deltok i bombingen av Wilhelmshaven. Han deltok i slaget om Frankrike, deretter i slaget om Storbritannia før han ble beordret til østfronten. Steinhoff var også en periode stasjonert på Sicilia og i Tunisia.
Sammen med flere høyere offiserer blant flygerne ønsket Steinhoff i krigens sluttfase å fjerne Hermann Göring fra stillingen som sjef for Luftwaffe. De mente Luftwaffe ble vanstyrt. En gruppe offiserer, med Steinhoff og hans venn Günther Lützow i spissen, fikk arrangert et møte med Göring i Berlin i januar 1945. Der konfronterte de riksmarskalken blant annet med hans uttalelser om jagerflygerne i Luftwaffe som feige og late, og om hans avgjørelse om å avsette Adolf Galland som øverste sjef for jagerflygerne. Göring ble rasende, og fjernet offiserene fra deres lederstillinger og beordret dem til aktiv tjeneste eller stabsstillinger. Galland var beordret som sjef for en skvadron, JV-44, med de nye jetflyene Messerschmitt Me 262. Til denne skvadronen kom Steinhoff, som var blitt frabeordret sin stilling som sjef for JG 7, og senere Lützow, som etter «mytteriet» var blitt beordret til en stabsstilling i Italia.
I april 1945 skjedde ulykken der Steinhoff fikk sine karakteristiske brannskader i ansiktet. Flyet hans skulle ta av for å avskjære amerikanske bombefly, da et av hjulene traff et hull i rullebanen. Understellet kollapset, og i sammenstøtet med bakken tok flyets drivstoff og ammunisjon fyr. Steinhoff fikk alvorlige brannskader og tilbrakte de neste to årene på sykehus. Han fikk flere arr på tross av omfattende rekonstruktiv kirurgi. Først i 1969 ble øyelokkene hans gjenoppbygd av en britisk kirurg.
Etter blant annet å ha arbeidet i et reklamebyrå en periode etter krigen, sluttet Steinhoff seg til Bundeswehr i 1955. Han ble øremerket en stilling i det nye Luftwaffe som skulle opprettes i 1956, og var i 1955 i USA for å sjekkes ut på flytyper som var aktuelle for den nye våpengrenen.
I 1966 ble Steinhoff utnevnt til ny flyvåpensjef. Hans forgjenger, Werner Panitzki, trakk seg i protest mot forsvarsministeren, og forbundskansler Ludwig Erhard utpekte Steinhoff, som da var ved NATOs hovedkvarter, til ny «Inspekteur der Luftwaffe». Han satt i denne stillingen til 1970. Da ble han utnevnt til formann for NATOs militærkomité. I forbindelse med denne utnevnelsen, ble han også forfremmet til general.
Steinhoff ble skutt ned tolv ganger under krigen, men trengte bare å hoppe ut i fallskjerm én gang. Ettersom han ikke stolte på fallskjermer, forsøkte han alltid så langt som mulig å lande det skadeskutte flyet. Han ble kreditert i alt 176 fiendtlige fly under andre verdenskrig, og mottok Ridderkorset med eikeløv og sverd. Han mottok også militære utmerkelser fra andre land.
Steinhoff døde på et sykehus i Bonn 21. februar 1994, som følge av komplikasjoner etter et tidligere hjerteinfarkt, 80 år gammel.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Die Strasse von Messina. (Utgitt på engelsk: Messerschmitts over Sicily.)
- In letzter Stunde. (Utgitt på engelsk som The final hours og The last chance.)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011204, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id steinhoff-johannes, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6nc86fv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- The final hours. (Steinhoff, 1977)
- Jagdverband 44. (Forsyth, 2008)
- Eagles of the Third Reich. (Mitcham, 2007)
- Messerschmitt Aces. (Musciano, 1982)
- Fighter aces of the Luftwaffe. (Toliver, Constable, 1977)
- Messerschmitts over Sicily. (Steinhoff, 2004)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|  | |
- Fødsler i 1913
- Dødsfall i 1994
- Personer fra Kyffhäuserkreis
- Tyske generaler
- Tyske flyveress
- Tyskere fra andre verdenskrig
- Personer tilknyttet det tredje rike
- Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Wehrmacht)
- Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Bundeswehr)
- Personer tilknyttet NATO
- Mottakere av Jernkorset (1939)
- Mottakere av Jernkorsets ridderkors
- Tyske flyvåpenoffiserer