Troféjakt
Fotograf: John Erling Blad, 2008
Troféjakt kan hevdes å være jakt på ville dyr, som det (tidligere og i visse kretser fortsatt) gir høy status å ha felt, men der felt vilt ikke primært er matauk eller ment å skape økonomisk profitt for jegeren. Grunnen til at denne jaktformen kalles troféjakt ligger i at hodet på viltet som regel ble kuttet av og utstoppet, som et bevis.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Jakt på større ville dyr, som elefanter, neshorn, bjørner og store kattedyr er spesielt attraktive som troféer, men også jakt på ulv, gnu, elg og vannbøffel ble rangert svært høyt. I deler av verden er også arter som tiur rangert høyt til tross for at den i Norge og Sverige er svært vanlig. Jakten ses på som en tvekamp mellom jegeren og byttet, og troféet er det endelige beviset på at jegeren fullførte.
Tidligere ble gjerne hodet på byttedyret utstoppet og montert på et skjold av edeltre og hengt strategisk på en vegg i hjemmet eller andre steder. Utover på 1960-tallet fikk imidlertid slike troféer et stadig dårligere rykte, i det moderne media fremstiller jakten som bestialsk og usportslig selv om den neppe avviker fra annen jakt. Kritikk mot slik jakt har derfor økt over hele verden, og inntil et nivå hvor selv regulær jakt på enkelte arter er forbudt.
Troféjakt er fortsatt vanlig og lovlig mange steder. I Zimbabwe er anslagsvis prisen (2004) for å nedlegge en leopard US$ 3 250 og ei hannløve US$ 5 500. I tillegg kommer en dagpris på ca. US$ 500-1 000. Om dyret står på CITES liste over arter med handelsrestriksjoner må man gjerne betale ekstra.
Det er også vanlig for sportsfiskere å gjøre troféer av en spesielle fangster, for eksempel en spesielt stor ørret, laks eller gjedde som er fanget på fiskestang.
Internasjonalt er det relativt få arter det jaktes på, og selv om det er en allmenn oppfatning at disse artene er spesielt truet så medfører dette i mange tilfeller kun en begrenset grad av riktighet.
Troféjakt i Norge[rediger | rediger kilde]
_1.jpg)
De første troféjegerne dro til Svalbard allerede tidlig på 1800-tallet. Bare i 1907 ble det drept 888 isbjørn av fangstmenn og rike jaktturister. Eksempelvis leide en engelske lord en båt i Hammerfest i 1856 for å dra på troféjakt på Svalbard. I 1881 gikk den første cruiseturen til Svalbard. Først på 1970-tallet opphørte denne troféjakten.[1]
Troféjakt i Norge er uvanlig, selv om det foregår utstrakt jakt på lovlig vilt som elg, hjort og villrein av mennesker som primært jakter for sportens skyld. Allikevel kan jakt på alfaindivider, altså store okser med store fjølgevir kalles troféjakt. Når de store alfadyra ikke får pare seg, får de mindre oksene muligheten til å spre genene sine. Det fører til elgstammen degenereres og blir fysisk mindre.[2] Troféer av freda arter som kongeørn og havørn krever lisens for fremstilling, transport og oppbevaring. Det kan imidlertid hende at noen lager troféer av spesielle fiskefangster.
Tilrettelagt jakt[rediger | rediger kilde]
Tilrettelagt jakt (av en. canned hunt) er en jaktform som brer om seg i stadig større utstrekning, til tross for en sterkt økende internasjonal motstand. Tilrettelagt jakt er jakt på dyr som er utplassert for formålet, enten fritt i naturen eller innenfor et begrenset (ofte inngjerdet) område (på såkalte jaktgods).
Tilrettelagt jakt er også utbredt i Norge, blant annet på stokkender. Flere kommersielle aktører har søkt om å få importere ender til formålet. En av dem, Løvenskiold-Fossum Skog, som er eid av Leopold Axel Løvenskiold, søkte i 2017 Miljødirektoratet om å få importere 10 000 stokkender til formålet. To andre, Eidsvoll Verk og Astrup Fearnley, søkte om å få importere 600 ender hver.[3]
I Norge har Miljødirektoratet bedt Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) om å lage en risikovurdering av mulige skadevirkninger på norsk natur ved import og utsetting av ender.[3] Norsk Ornitologisk Forening protesterte i 2016 mot importen (til Klima- og miljødepartementet), men klagen ble avvist med begrunnelsen «andre samfunnshensyn», nærmere presisert til «potensialet for naturbasert verdiskaping».[3] Løvenskiold-Fossum Skog fikk tillatelse til å importere 8 000 ender i 2017, før VKM kom med sin risikovurdering. Risikovurderingen til VKM ble publisert den 15. juni 2017 og konkluderer slik:[4]
Import og utsetting av svenske stokkender til jaktformål kan ha uheldige følger for norsk biologisk mangfold, vannkvalitet og for endenes helse og velferd. Jo flere ender vi setter ut, desto større er sannsynligheten for negative konsekvenser.
Andre betydninger av troféjakt[rediger | rediger kilde]
I våre dager brukes også begrepet troféjakt i en bredere sammenheng, for eksempel om folk som søker heder og ære på sportsarenaer, gjennom økonomiske bragder, eller gjennom å nedkjempe andres meninger i en debatt og lignende.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aarskog, Karine Nigar (30. november 2015): «De første troféjegerne på Svalbard», Forskning.no
- ^ Bøckman, Petter (26. april 2012): «Hodejeger». Naturhistorisk museum, Oslo. UiO. Besøkt 29. mars 2015
- ^ a b c Redaksjonen - Kapital (2017) Enden nær for stokkand-jakt - Vil importere 10 000 ender til jakt. ABC Nyheter, 26. april 2017. Besøkt 2017-07-23
- ^ VKM (2017) Assessment of the risks associated with the import and release of handreared mallards for hunting purposes[død lenke]. Vitenskapskomiteen for mattrygghet, VKM Report 2017: 23. Besøkt 2017-07-23