Grüner Veltliner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grüner Veltliner
Grüner Veltliner
Grüner Veltliner
Vitis vinifera
NavnGrüner Veltliner
Også kjent somWeissgipfler, Veltliner
DruetypeHvit
OpprinnelseØsterrikes flagg Østerrike
HovedområdeNiederösterreich, Wachau
Produksjon
Østerrikes flagg Østerrike: 32 % av produksjonen
Andre opplysninger
Kjennetegnaromatiske viner med chardonnay-lignende tekstur og fedme
VIVC [1]12930
Hahndorf Hill Winery, Gruner Veltliner fra Adelaide Hills i Australia

Grüner Veltliner er en østerriksk hvitvinssort,[2] basert på druen av samme navn. Den kalles også Weißgipfler. Druestokkene brukes også i Tsjekkia og Slovakia samt Adelaide Hills i Sør-Australia. Etter tradisjonen har den vært dyrket siden romertiden på terrasser i bratte fjellsider sammen med rieslingdruen.

Druen utgjør 32 % av vinproduksjonen i Østerrike og 47 % av hvitvinsproduksjonen (2015), og er mest utbredt i Niederösterreich der den utgjør 44 %.[3] Noe av vinen gjøres til søt dessertvin, og litt til musserende, men det meste konsumeres som hvitvin – etterhvert i flere og flere land. Kvaliteten er under bedring og er nå sammenlignbar med franske viner i øvre mellomsjikt og tildels i toppsjiktet.[4]

Smak og karakter[rediger | rediger kilde]

Viner laget av Grüner Veltliner er fra det enkle, lette og relativt nøytrale med 10-11 % alkohol til mektige, aromatiske viner med duft av fersken, aprikos, vegetale grønne urter, hvit pepper, grapefrukt, med chardonnaylignende tekstur og fedme i munnen. Bruksområdet spenner vidt fra aperitiff og terrassevin til en flott partner mot sjømat og fiskeretter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vitis International Variety Catalogue VIVC». 
  2. ^ «Grüner Veltliner». Österreich Wein Marketing GmbH. Besøkt 20. mars 2017. 
  3. ^ «1.2 Areas under vine by grape variety and region, figur 3 og 4». Österreich Wein Marketing GmbH. Arkivert fra originalen 27. mars 2017. Besøkt 20. mars 2017. 
  4. ^ Jancis Robinson (26. juli 2002). «Chardonnay vs Grüner Veltliner, a knockout contest». jancisrobinson.com. Besøkt 20. mars 2017.