Madame Bovary

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Madame Bovary
Madame Bovary
Førsteutgaven fra 1857
Forfatter/e Gustave Flaubert
Sjanger Roman
Utgitt 1857
Illustrasjon av Albert Fourié fra en 1885-utgave av boken.

Madame Bovary (norsk tittel også Fru Bovary) er en roman fra 1857 av den franske forfatteren Gustave Flaubert (1821-80). Romanen skildrer en legefrues drømmer om «en tilværelse fylt av spenning og romantikk»[1], drømmer som leder henne til utroskap og selvmord. Romanen regnes som en sentral klassiker.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Denne romanen var forfatterens debutbok, og den gikk som føljetong i tidsskriftet Revue de Paris fra oktober til desember 1856. Romanen ble beskyldt for usedelighet og måtte gjennom en rettssak før den kunne utkomme i bokform i april 1857.

Boken preges av at forfatteren forsøkte å skrive med språklig og litterær presisjon om et emne «som kjedet ham og bød ham imot»[2], slik fikk han frigjort sitt fokus til å handle om formen. Flaubert ble med dette «den første ekte forløper for noe sentralt i vårt århundres skrivekunst. Han var den første som distanserte seg så meget fra sitt stoff at skrivemåten ble det viktigste».[2] En annen side ved Flauberts skrivestil var hans ambisjoner om å fremstille fortellingen objektivt og distansert; «uten indignasjon eller hevet stemme […] en realisme så objektiv som man kan få den.»[3] Det er «spenningen mellom latent lidenskap og formell disiplin som gir boken dens kunstneriske egenart»[2].

Romanen har et visst utgangspunkt i en historie fra forfatterens hjemtrakter, om en fru Delamare som hadde tatt livet av seg etter en rekke handlinger av nevrotisk karakter.[2]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Hovedpersonen Emma Bovary er datter av en rik bonde, og gift med legen Charles Bovary som har praksis i landsbyen Yonville utenfor Rouen. Emma opplever at tilværelsen som legefrue i provinsen ikke svarer til hennes drømmer og ambisjoner, hun har «lest så mange romaner at hun ikke klarer å føle seg hjemme i virkeligheten»[4]. Av kjedsomhet og lengsel etter noe annet ledes hun inn i to utroskapsforhold. Ingen av hennes to elskere står egentlig i forhold til drømmene hun har; «i sin første elsker ser hun en gammeldags kavaler og gentleman, mens han egentlig er en libertiner som brutalt utnytter og dumper henne. Hennes andre elsker er en forsiktig jurist, som i Emmas fantasi blir en 'poet'.»[4]

Hun oppmuntrer ektemannen til ambisiøse operasjoner som mislykkes, hun lever over evne økonomisk, tar opp gjeld og til slutt lar hun seg «drive med strømmen mot den fullstendige selvdestruksjon»[1]. Det blir utpanting hos doktorens, Emma skaffer seg arsenikk hos en apoteker, og tar sitt eget liv. Ektemannen mister livsmotet og dør kort tid etterpå; datteren vokser opp hos slektninger, og må arbeide i et bomullsspinneri.

Tolkninger[rediger | rediger kilde]

Romanen kan tolkes på flere ulike måter.[5] Den kan leses konkret som en tragisk historie fra den borgerlige kjedsomheten. Den kan også sees som en historie om et kvinnelig frigjøringsprosjekt som havarerer på grunn av urealistiske forventninger og mannssjåvinistisk likegladhet. Den kan også oppfattes som en avromantiserende moralitet om livsløgnenes skadevirkninger.[5] Emma Bovarys tragedie kan også forklares med «ukritisk og naiv lesning i skoletiden» og i utviskingen av sosiale klasseskiller, noe som lot en bondedatter «drømme om en framtid i den overklassen som de romantiske romanene skildrer»[2].

Romanen er også lest som et angrep på konformitetspress og gruppens destruktive virkning på individene. Romanens «ubarmhjertighet» rammer riktignok Emma Bovary, men «det er særlig i den ubønnhørlige logikken i hennes skjebne […] Hans virkelige ubarmhjertighet utfolder seg i den nesten hatske utleveringen av 'de andre', av dem som er den virkelige årsaken til hennes fornedrelse.»[2] Flaubert skal ha sagt at «Madame Bovary, det er meg», og dette tolkes[2] som om Flaubert bygger utleveringen av «de andre» på personlige erfaringer.

Romanens etterliv[rediger | rediger kilde]

Romanen ble først filmatisert av Albert Ray i 1932 som Unholy love. Senere filmatiseringer omfatter blant annet[6] David Leans Ryan's Daughter (1970), hvor handlingen er lagt til Irland under påskeopprøret 1916 og Madame Bovary fra 1991 av Claude Chabrol med Isabelle Huppert i hovedrollen. Den indiske filmregissøren Ketan Mehta laget Maya Memsaab i 1992.

Heinrich Sutermeisters opera Madame Bovary, som langt på vei fremstår som Emmas monologer, hadde urpremiere i Zürich i 1967.[7] Musikalen The Bovary Tale av Anne Freier og Laura Steel hadde premiere i London i 2009.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Snorre Evensberget. Litterært leksikon. Stenersen, 2000. ISBN 82-7201-261-8
  2. ^ a b c d e f g Per Nykrog. «Romansk litteratur». I: Verdens litteraturhistorie; bind 9; Naturalismen. Redigert av Edvard Beyer mfl. Cappelen, 1972
  3. ^ Tore Zetterholm. Levende litteratur, fra Gilgamesj til Dylan. Bokklubben, 1986. ISBN 82-525-1283-6
  4. ^ a b Ane Farsethås. Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen, 2005. ISBN 978-82-24713-3
  5. ^ a b Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7
  6. ^ Se Emma Bovary hos imdb.com
  7. ^ Elizabeth Forbes. "Obituary: Heinrich Sutermeister. The Independent on Sunday, 20. mars 1995.
  8. ^ Byatts essay hos The Guardian.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Madame Bovary – bilder, video eller lyd