Bevis (jus)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også pekersiden bevis.

Bevis er i prosessretten noe som fremlegges av partene i en rettssak for å påvirke retten til å legge et spesielt faktum til grunn. En annen betegnelse på det samme er bevismiddel.

Man deler gjerne bevismidlene opp i tre hovedgrupper:

  • Forklaringer
  • Tekniske bevis (reelle bevismidler)
  • Dokumentbevis

En forklaring kan være fra en part i saken, et vitne eller en oppnevnt sakkyndig. Tekniske bevis (reelle bevismidler) er betegnelsen på ulike gjenstander som kan belyse forhold i saken; eksempler er drapsvåpen, fingeravtrykk eller DNA-tester. Også menneskekroppen kan være et slikt bevis. Dokumentbevis er dokumenter med meningsinnhold som partene eller andre er i besittelse av, og hvor det er innholdet i dokumentet som har bevisverdi.

Prosesslovgivningen inneholder regler som innebærer at partene kan pålegges å utlevere dokumentbevis (såkalt provokasjon). I sivilprosessen vil partene ellers måtte fremskaffe bevis på egen hånd, mens det innen straffeprosessen normalt er politiet som gjennom etterforskning og beslag fremskaffer bevismidlene.

Bevisene skal føres direkte for den dømmende rett (det såkalte bevisumiddelbarhetsprinsippet), slik at vitner forklarer seg direkte i rettssalen, reelle bevismidler fremlegges for gransking og dokumentbevis leses opp.

Retten må foreta en samvittighetsfull helhetlig vurdering av de bevisene som er kommet frem i saken, og fatte en beslutning basert på dette. Det gjelder ulike regler for hvor sikkert noe må være godtgjort for at retten skal kunne legge det til grunn. I sivile saker er utgangspunktet at retten skal legge til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. I straffesaker er derimot regelen at straffeskylden må være bevist utover enhver rimelig tvil, noe som har sammenheng med viktigheten av å unngå justismord. Også i sivile saker kan imidlertid kravene til bevisets styrke i noen tilfeller skjerpes, basert på de uheldige konsekvenser det vil kunne få dersom avgjørelsen er feil. Dersom avgjørelsen av et spørsmål om erstatningsansvar for eksempel vil komme an på om noen har begått en straffbar handling, vil beviskravet normalt skjerpes noe, skjønt kravene vil ikke være like strenge som i en straffesak.

Retten kan kun bygge sin avgjørelse på de bevis som er ført under hovedforhandlingen.[1][2] Overfor de bevis som er ført har derimot retten fri bevisbedømmelse og kan bedømme hvilken vekt de forskjellige bevis skal ha.

Bevis i norsk straffeprosess[rediger | rediger kilde]

I norsk straffeprosess er hovedregelen at påtalemyndigheten har bevisbyrden for skyldspørsmålet, og som må bevise at siktede oppfyller både de objektive og subjektive straffbarhetsbetingelser. For domfellelse må skyld være bevist utover enhver rimelig tvil.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • ^ Straffeprosessloven § 305
  • ^ Tvisteloven § 11-2