Hopp til innhold

Ole Paus (1910–2003)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ole Otto Paus»)
For andre personer som heter Ole Paus, se Ole Paus (andre betydninger).
Ole Paus
FødtOle Otto Cicin von Paus
26. okt. 1910Rediger på Wikidata
Krems
Død6. apr. 2003Rediger på Wikidata (92 år)
Oslo
BeskjeftigelseDiplomat, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
Den militære høyskole
Senior Officers' School
NATO Defense College
Theresianum
FarThorleif (von) Paus
MorElla (von) Paus
SøskenHelvig (von) Paus
BarnOle Paus
Peter Paus
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
Kommandør av Sverdordenen
Deltagermedaljen
TroskapNorge
VåpenartHæren
Militær gradGeneralmajor (1964)
Deltok iAndre verdenskrig, Den kalde krigen

Ole Otto Cicin von Paus[1] (1910–2003) var en norsk generalmajor og far til visesanger Ole Paus.[2][3] Han var adjutant for forsvarssjef Otto Ruge under kampene i 1940, sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i London-regjeringen og hadde flere sentrale militære stillinger under den kalde krigen, blant annet som øverstkommanderende i Midt-Norge og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando.

Han vokste opp i Wien som sønn av den norske konsulen Thorleif von Paus og en østerriksk mor med jødisk bakgrunn, Ella Stein, som oppdro ham og søsteren Helvig som alenemor etter at foreldrene ble skilt og faren dro tilbake til Norge i 1918. Han og søsteren fikk mellomnavnet Cicin (kroatisk egentlig Čičin) etter grandtanten Louise Cicin, som hadde vært gift med bankieren Rocco Cicin, som tilhørte en venetiansk-dalmatisk adelsslekt fra Šibenik.[a] Otto Paus, som han da ble kalt, gikk på den berømte skolen Theresianum. Som nittenåring i 1929 dro han til farens hjemland Norge uten å kunne et ord norsk. Det var på denne tiden at Otto begynte å kalle seg Ole. Der faren var en munter eventyrer som ofte sviktet sine nærmeste, var sønnen pliktoppfyllende, ansvarsbevisst og streng, og det skulle gå mange år før han forsonte seg med faren. Han ble utdannet offiser ved Krigsskolen i 1932 og gjorde rask karriere som generalstabsoffiser i 1930-årene. Under andre verdenskrig var han under kampene i 1940 adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og var senere knyttet til Forsvarets overkommando i London der han var med på å bygge opp Etterretningstjenesten.

Etter at han kom tilbake til Norge fra London i 1945 fikk han sentrale roller i oppbyggingen av det norske Forsvaret under den kalde krigen. Han var favoritt til å bli sjef for Etterretningstjenesten, men jobben gikk til Vilhelm Evang som ble innstilt foran ham. Han var i 1950-årene militærattaché i Stockholm og Helsingfors, og ledet siden Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5. I 1964 ble han general og øverstkommanderende i Midt-Norge og fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder (Land Deputy) og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe. Han var i denne rollen den nordmannen med den høyeste stillingen i NATOs kommandostruktur.

Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier, der han skrev sine erindringer fra krigen i 1940, og var en ivrig slektshistoriker som skrev en ellevebinds historie over slekten Paus. Han bidro til restaureringen av Erkebispegården i Trondheim og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1973.

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Paus

Han ble født 26. oktober 1910 i Krems an der Donau nær Wien, og ble døpt Ole Otto Cicin von Paus året etter i Wien,[1] der han også vokste opp. Han var sønn av Norges generalkonsul i Østerrike-Ungarn Thorleif von Paus og Ella von Paus (født Stein), og tilhørte «stålgrosserergrenen» av slekten Paus. Han ble døpt 21. mai 1911 i den lutherske kirken i Wien.[1] Han var oppkalt etter farfaren, stålmagnaten Ole Paus i Christiania – som var fetter til Henrik Ibsen – og onkelen og gudfaren Otto Stein, som var offiser og døde i slaget ved Verdun i 1917. Han ble kalt Otto i familien, men kalte seg Ole i sitt offentlige virke og yrkesliv i Norge.[4] I familien var han også kjent som «Generalen».[5]

Farfaren, stålmagnaten Ole Paus
Foto: Peter Elfelt, 1916

Faren var oppvokst i Christiania, utdannet offiser ved Krigsskolen og hadde flyttet til Wien i 1902, der han først var konsulatsekretær ved det felles svensk-norske generalkonsulatet, og senere norsk de facto-representant, visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien; i årene 1906–1918 drev Thorleif Paus også egen agenturforretning som representerte Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn.[6] Under unionsoppløsningen var den da 23 år gamle konsulatsekretæren Thorleif Paus Norges eneste representant i Østerrike-Ungarn og fikk ansvar for å oppnå diplomatisk anerkjennelse av Norge fra det som da var et av Europas viktigste land.[6] I 1914 var den daværende visekonsulen Thorleif Paus den eneste skandinav som var vitne til skuddene i Sarajevo.[7][8]

Familienavnet ble offisielt skrevet von Paus (som regel forkortet v. Paus) i Østerrike fra faren ble knyttet til det svensk–norske generalkonsulatet i 1902[b] til 1919, da navneleddet von ble forbudt i Østerrike.[9] Familien brukte tidvis også skriveformen de Paus.[10]

Moren Gabriele Stein ble født 20. oktober 1883 i Wien som datter av dr.jur. og advokat (Hof- und Gerichtsadvocat) i Wien August Stein (1852–1890)[11] og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933).[12][13] Hennes far August Stein var opprinnelig jødisk, mens moren hadde katolsk bakgrunn, og foreldrene ble gift i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.[14] August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt,[15] der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann. Josefine var datter av Joseph Eduard Wagner, som var linnedhandler, og Louise Ernest.[c] I 1877 meldte August Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet.[16] Året etter at farfaren døde ble Gabriele, da halvannet år gammel, katolsk døpt i Stefansdomen 23. mai 1885 sammen med brødrene Arthur (1878–1940) og Otto (f. 1885), og faren måtte som ikke-kristen føre vitner for at han ville oppdra barna katolsk.[12] Etter å ha latt sine tre barn døpe konverterte også faren til katolisismen året etter og ble døpt i Stefansdomen 28. januar 1886.[17] Samme dag ble Ellas foreldre også gift etter katolsk ritus i Stefansdomen, ni år etter at de giftet seg i det jødiske trossamfunnet.[18] Ellas farmor Karoline (1817–1899) forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og hun og Alois er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.[19] Ella vokste opp i Innere Stadt, ikke langt fra besteforeldrene.[20] Ved ekteskapet med Thorleif trådte Ella ut av den katolske kirke,[12] og ble medlem av Den norske kirke. I sin biografi For en mann skrev Ole Paus at familien aldri snakket om Ellas familie i Østerrike, og at det eneste han visste om hennes familie var navnet på hennes bror Otto Stein, som døde i slaget ved Verdun i 1917: «Bortsett fra grandonkel Otto ble ingen i Mullerls familie noen gang nevnt eller omtalt».[21]

Han fikk navnet Cicin (kroatisk egentlig Čičin; /tʃiˈtʃin/) etter sin grandtante Louise Cicin (1849–1929) og inngiftede grandonkel, bankieren Rocco Cicin (1840–1878), som var fra Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (Kroatia), litt nord for Split, et område som hadde vært del av republikken Venezia til 1797, og som tilhørte en katolsk familie som tilhørte den lokale dalmatiske adelen fra venetiansk tid.[a] Louise Cicin var født Wagner i Wien, var storesøster til Ellas mor og også gudmor til Ole Ottos søster Helvig Louise Cicin von Paus.[23] Ella mistet faren sin da hun var syv år gammel og tanten Louise Cicin trådte trolig støttende til. Det er mulig at Ella bodde hos tanten som barn og ung kvinne. Da Ella og Thorleif giftet seg i Wien i 1908 ble Ella omtalt i ekteskapsannonsen i Morgenbladet som von Cicin-Stein.[24]

Kvesarums slott i Skåne, som faren Thorleif Paus kjøpte i 1936

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Da Ole Paus ble født bodde Thorleif og Ella Paus i en leilighet i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien;[25] dette er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien Rex bor. Rundt 1911 flyttet familien til en stor villa i Auhofstraße 78C,[26] som idag ligger rett ved siden av den lokale steinerskolen. Foreldrene annonserte flere ganger etter tysktalende barnepiker «af bedre familie» i norske aviser.[27]

Foreldrene ble skilt i løpet av første verdenskrig og faren flyttet hjem til Oslo i 1918 på grunn av den ustabile politiske situasjonen i Østerrike-Ungarn. Thorleif Paus fortsatte forretningene sine i firmaet Thorleif Paus A/S i Oslo, før han i 1936 bosatte seg som godseier i Skåne, der han eide Kvesarums slott, og bodde de siste årene av livet i København. Ole Paus vokste opp med moren i Wien, og tok østerriksk Matura ved den kjente privatskolen Theresianum i 1929. Samme år flyttet han nitten år gammel til farens hjemland Norge, uten å kunne norsk.

Faren ble gift for andre gang med operasangeren Dagny Schjelderup i 1921 og for tredje og siste gang i 1935[28] med grevinne Ella Moltke (f. Glückstadt 1899 i København). Hun var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti, og var enke etter grev Erik Moltke af Nør. Ole Paus hadde en søster, Helvig Louise Cicin von Paus (f. 1909 i Wien), og en stebror, grev Erik Moltke (f. 1922). Flere slektsmedlemmer var godseiere i Sverige fra tidlig på 1900-tallet, bl.a. farens fetter Herman Paus, som var gift med et barnebarn av Leo Tolstoj, og denne familiegrenen eide herregården Herresta nær Stockholm.

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
Søsteren Helvig Louise Cicin von Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen; hun og moren flyttet til Norge rundt 1938 og hun ble en viktig omsorgsperson for Oles barn etter at de tidlig mistet sin mor
Kommandantboligen på Singsaker, der Paus bodde 1964–1971

I det norske eksilmiljøet i London i krigsårene møtte han Else Corneliussen (1916–1951) fra Oslo, og de ble gift i St. Margarets kirke (Westminster)[29] i begynnelsen av 1944. Hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen, som også arbeidet for London-regjeringen. Hennes foreldre var viseadministrerende direktør i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (død 1938) og Monna Morgenstierne Roll. Else Corneliussen hadde studert språk i Belgia og tok eksamen ved Barnevernsakademiet i 1939; hun bodde i London fra 1939 og jobbet under krigen som sekretær for den norske militærattachéen i Canada før hun ble ansatt i Luftfartsdirektoratet i London. Hun mottok Deltagermedaljen.

Elses søster i Norge ble i 1944 gift med Kai Holst, en av lederne for Hjemmefronten, som ingen i familien noen gang møtte ettersom han døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte Ole Paus å oppklare omstendighetene rundt Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser. General Berg hadde vært Ole Paus' sjef i Generalstaben før krigen.[30][31][32] Selv møtte Paus aldri Holst personlig.[30]

Ole og Else fikk to sønner: finansmannen Peter Paus (f. 1945 i London) som ble sveistisk borger og tok navnet Jean-Pierre Paus og visesangeren Ole Paus (1947-2023).[33][34]

Else døde av polio i 1951. Sønnen Ole har fortalt: «Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener».[35]

Ole Paus ble gift i andre ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av legen Max Petri og Bodil Helweg, København. Deres sønn kaptein Thorleif Paus (f. 1957) var i 1980-årene adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen.

Etter at Ole Paus kom tilbake fra London bodde han sammen med moren og søsteren Helvig i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, frem til han ble militærattaché i Stockholm i 1953. I de årene han var i Sverige bodde barna med moren og søsteren i Oslo. I 1954 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Fra 1956 bodde han i den såkalte Majorboligen på Elverum. Fra 1964 til 1971 bodde han i Kommandantboligen på Singsaker i Trondheim; han overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. I 1971 bosatte han seg i Bærum[36] og bodde senere på Røa i Oslo.

Ole Paus var også en ivrig genealog og skrev en slektshistorie i elleve hefter.[37]

Karrière

[rediger | rediger kilde]

Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og gjennomførte seniorkurset ved NATO Defense College i Paris i 1963.[38]

Han ble løytnant i Kavaleriet i 1932,[39] tjenestegjorde ved 1. divisjons skole fra 1936 og som aspirant i Generalstaben fra 1938.[40]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under kampene i 1940 var han knyttet til kommunikasjonsavdelingen i Generalstaben der han hadde Ole Berg som nærmeste overordnede, og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge og var hans adjutant frem til kapitulasjonen.[40] Etter dette var han sekretær ved Norsk Hydros anlegg på Mår på Rjukan. I 1943 ble han arrestert, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen. Han var fra 1943 kaptein og var med på å bygge opp den militære etterretningstjenesten, da kalt Forsvarets overkommando avdeling II, der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning. Under andre verdenskrig deltok han i den øverste forsvarsledelsen under kampene i 1940 som adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og var senere knyttet til Forsvarets overkommando i London som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning, der han var med på å bygge opp Etterretningstjenesten.

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han kom tilbake fra London til Norge som major i 1945 og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. Han var stabssjef ved Distriktskommando Trøndelag i 1945. I 1948 var han en av tre personer som ble innstilt av Forsvarsdepartementet til stillingen som sjef for Etterretningstjenesten (da formelt sjef for Forsvarsstabens etterretnings- og utenriksavdeling); jobben gikk til Vilhelm Evang som ble innstilt foran ham.[41] Han var deretter stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden i 1949, avdelingssjef i Hærens overkommando fra 1950, militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5 fra 1956, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 og general og sjef for Distriktskommando Trøndelag, dvs. øverstkommanderende i Midt-Norge, fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon, og som primært drev planlegging for en mulig krig med Sovjetunionen. Han var i denne rollen den nordmannen med den høyeste stillingen i NATOs kommandostruktur.

Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet. Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier og skrev sine erindringer fra krigen i 1940.

I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim, og han mottok flere andre utmerkelser.

Militære grader

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ a b Ella Paus' tante Louise Cicin (1849–1929) var født Wagner i Wien og ble gift med Rocco Cicin (1840–1878) i Wien i 1875. Rocco Cicin var født i Šibenik (Sebenico) i Dalmatia (nå Kroatia). Han var ansatt i en ledende stilling i storbanken Wiener Bankverein, og ble titulert som Beamter des Wiener Bankvereins da han døde tre år senere av tuberkulose i Wien, bare 37 år gammel. Navnet ble skrevet Rochus Anton Thomas Cicin i kirkeboken i Wien da han giftet seg og Rocco Cicin da han døde; Rochus er en latinisering av den italienske navneformen Rocco, som var navnet han brukte til daglig. Šibenik var del av republikken Venezia til 1797 og Dalmatia hadde en sterk italiensk og venetiansk innflytelse. Folk flest i Šibenik snakket kroatisk til daglig, mens italiensk også var utbredt, særlig innen utdanning og offisielle sammenhenger. Fordi Šibenik var del av Østerrike ble tysk snakket av embetsmenn og en del velutdannede personer, men det var ikke det daglige språket i Dalmatia. Rocco Cicin snakket trolig kroatisk som morsmål og italiensk som andrespråk siden barndommen, og tysk som fremmedspråk. Navnet skrives Rocco Antonio Tommaso Cicin på italiensk og Roko Anton Toma Čičin på kroatisk; Čičin uttales /tʃiˈtʃin/ på kroatisk. Rocco Cicin var sønn av Vincenzo (Vincenz, Vincentius) Cicin og Magdalena Moran. Faren var i kirkeboken i Wien da sønnen giftet seg i 1875 oppgitt å være pensjonert embetsmann (pensionierter Staatsbeamter), og er ganske sikkert den Vinc. (Vincenz, Vinzenz) Cicin som i 1850- og 1860-årene er Rechnungs-Official og Prüf. Cmsr. [Prüfungs-Kommissar] für die Verrechnungskunde ved K.K. Staatsbuchhaltung i Zara (nå Zadar), det vil si hadde en ledende stilling i statsrevisjonen i Dalmatia.[22] Familien Cicin tilhørte eller hevdet å tilhøre den lokale venetiansk-dalmatiske adelen. Adelen i Dalmatia var mindre sentralt regulert under venetiansk styre; mange lokale familier gjorde krav på adelig status i Dalmatia fra venetiansk tid, uten å bli integrert i Østerrikes offisielle adel etter at området kom under østerriksk styre. I Dalmatia var det tradisjon for å regne lokalt prominente familier som adelige, særlig hvis de hadde tilknytning til kirken, embetsverket eller var velstående, uavhengig av om de hadde blitt formelt adlet av noen sentral myndighet, og adelsbegrepet var mer flytende enn i Østerrike. Den venetianske republikken blandet seg i liten grad opp i hvem som ble regnet som adelige i Dalmatia og sine andre provinser.
  2. ^ Von var et adelig privilegium i Østerrike, og den norske konsulen Thorleif Paus og siden hans familie kunne bruke det fordi det felles svensk–norske Utenriksdepartementet – etter hans eget ønske – hadde registrert ham under dette navnet hos de østerriksk-ungarske myndighetene, og det ble brukt i hans eksekvatur som konsul. Sønnen ble døpt med navnet Ole Otto Cicin von Paus. Thorleifs tremenning, grev Christopher Paus i Roma, som var ambisiøs på familiens vegne, inspirerte ham til å ta navnet von Paus; flere slektninger hadde kalt seg de Paus i internasjonale sammenhenger siden slutten av 1800-tallet. Et annet moment i navnevalget var nok at Østerrike i 1902 var et svært rigid klassedelt samfunn med et omfattende «adlingsmaskineri» – svært forskjellig fra Skandinavia – der det gav en klar sosial fordel å hete «von». For diplomater som ikke alltid het «von» i sine hjemland var det derfor en akseptert praksis å ta «von» i navnet i Østerrike som en form for «oversettelse» til en østerriksk språklig og sosial kontekst. De østerrikske myndighetene godtok denne praksisen som del av diplomatisk kutyme. Det innebar ikke formelt en adling, men var en særtillatelse til å bruke et adelsprivilegium og i praksis en sosial anerkjennelse av likeverdig status med adelen i Østerrike. Thorleif Paus mottok Jernkroneordenen, som historisk medførte adelskap for østerrikske undersåtter – som den norske konsulen ikke var. Thorleif sluttet å kalle seg «von» da han forlot Østerrike i 1918; barna og hans fraskilte ektefelle het offisielt «von Paus» til navneleddet «von» ble forbudt i Østerrike i 1919.
  3. ^ Da datteren Louise i 1875 giftet seg med Rocco Cicin i Wien ble Joseph Eduard Wagner titulert Leinwäschhändler. Han er trolig den Joseph Eduard Wagner som er ført opp i Wiens adressebøker som «Wagner, Joseph Eduard, Leinen- u. Baumwollfabrik.Niederl(assung)». I tråd med Østerrike-Ungarns begeistring for latin ble ektefellen og datteren i kirkebøker omtalt med det latiniserte navnet Aloysia, men senere kilder viser at de til vanlig ble kalt Louise.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Ole Otto Cicin von Paus». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 21. mai 1911. Besøkt 10. november 2024. 
  2. ^ «Paus, Ole Otto». Store norske leksikon. 9. Kunnskapsforlaget. 1983. s. 330. 
  3. ^ Einar Solvoll (26. juni 2000). «90 langt militærliv, uten kruttrøyk». Aftenposten. s. 20. 
  4. ^ «Arbeiderbladet». 11. april 1959. 
  5. ^ Paus, Marcus. «Generalen og kommandøren». Besøkt 29. april 2022. 
  6. ^ a b «Die Vertretung Schweden-Norwegens in Wien», Die Zeit, 10. juni 1905, s. 3
  7. ^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  8. ^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  9. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer, vol. 9 s. 253, 1913
  10. ^ Jf. f.eks. Mitteilungen der Kaiserlich-Königlichen Geographischen Gesellschaft, vol. 52 s. 615, 1909, og vol. 59, 1916, s. 310
  11. ^ «August Stein». Wien Geschichte Wiki. Wien kommune. Besøkt 18. januar 2023. 
  12. ^ a b c Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122
  13. ^ «Ekteskap: Thorleif von Paus og Gabriele Stein». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 8. april 1908. Besøkt 10. november 2024. 
  14. ^ August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352
  15. ^ Familien Stein bodde i Jordangasse 1 og Wipplingerstraße 9 ved Judenplatz i Augusts barndom; Alois og Karoline flyttet siden til Hohenstaufengasse 9; sml. Wiener Zeitung, 4. november 1884, s. 14
  16. ^ Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)» 
  17. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  18. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  19. ^ Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21
  20. ^ Ella Stein bodde i barndommen på ulike tidspunkter i Bäckerstrasse 14, Bäckerstrasse 3 og ved farens død i Naglergasse 2; sml. Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: Am Hof; løpenummer: 03-07
  21. ^ Ole Paus, For en mann, Kagge forlag, 2024, ISBN 9788248928508
  22. ^ Hof- und Staats-Handbuch des Kaiserthumes Österreich: 1859, nr. 5 (Staats-Handbuch der Kronländer Siebenbürgen, Wojwodschaft und Banat, Croatien und Slawonien, Dalmatien und Militär-Grenze)
  23. ^ «Helvig Loise Cicin von Paus». Österreich Evangelisch-Lutherische Kirchenbücher 1848–1900. 21. mai 1911. Besøkt 10. november 2024. 
  24. ^ Morgenbladet. 26. mars 1908. s. 2. «Bryllup feires i Wien den 8de April af Konsulatsekretær, Løitnant Thorleif Paus og Frøken Ella von Cicin-Stein, Wien.» 
  25. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1910. s. 881. «Paus, Thorleif v[on], Sekr[etär] u[nd] Handels-Attaché d[es] kön[iglichen] norw[egischen] Gen[eral]konsulats, Ob[er]leut[nant] d[er] kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, III/3 Marokkanerg[asse] 18» 
  26. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1914. s. 965. «Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78. Inh[aber] d[er] Norgesalpeter-Verkaufsbureau f[ür] Oesterreich-Ungarn Th. Paus, I. Wildpretmarkt 10.» 
  27. ^ Aftenposten. 25. juni 1915. s. 10. 
  28. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  29. ^ England and Wales Marriage Registration Index
  30. ^ a b Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134–135
  31. ^ Aftenposten 1995.05.03. s. 37. 
  32. ^ Svik og gråsoner, side 172-173
  33. ^ Dagbladet. 7. februar 1992. s. 16–17. «[...] en norsk–sveitsisk finansmann ved navn Jean Pierre Paus. Han er bror av den kjente visesangeren og revyartisten Ole Paus, og het tidligere Hans Peter Paus» 
  34. ^ Dagbladet. 8. februar 1992. s. 12. 
  35. ^ «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring». www.vg.no. 28. oktober 2014. Besøkt 2. mai 2021. 
  36. ^ Morgenbladet. 21. juni 1975. s. 2. 
  37. ^ Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.
  38. ^ «Paus, Ole Otto», Hvem er Hvem?, 1973, s. 440
  39. ^ «Nye løitnanter i hæren». Morgenbladet. 3. oktober 1932. 
  40. ^ a b Rjukan Arbeiderblad. 8. oktober 2011. 
  41. ^ Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3. [Forvaltningstjenestene]. 1949. s. 99. 

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Ole Paus. Krigen 1940: Mine erindringer basert på notater fra den gang og Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen 1945, Institutt for forsvarsstudier, 1988.
  • Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Sjef for Distriktskommando Trøndelag
1964–1971 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Paus_(1910–2003)&oldid=24800148»