Vildanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, mye takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.

De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 18821883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Robert Ferguson skriver at Vildanden ikke kom lett for Ibsen. Underveis i skriveprosessen var Norge preget av politisk uro, og fra sitt frivillige eksil i Roma var Ibsen bekymret for at «styrken i et intimt, personlig stykke som Vildanden kunne komme til å drukne i den politiske debatten om innføringen av parlamentarisme i Norge». Etter et besøk fra en ung slektning, Christopher Paus, som han var ivrig etter å høre nytt fra om familien i Skien, erklærte Ibsen våren 1884 at skrivesperren var overvunnet og at han «skriver med fuld kraft».[1] Sommeren 1884 fullførte han dramaet i Gossensaß.

Som i mange andre av Ibsens dramaer er figurer basert på eller oppkalt etter hans familiemedlemmer i større og mindre grad. Figuren Gamle Ekdal anses å være basert på Henrik Ibsens far, Knud Ibsen. Ibsen hadde tidligere portrettert faren i skikkelsene «Jon Gynt» og «Daniel Hejre», hvor sønnens dom over farens ødselhet var både streng og bitter. I gamle Ekdals skikkelse ser dikteren derimot på sin far, «den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».[2] Vildanden ble, ulikt de to andre skuespillene, skrevet etter Knud Ibsens død. Figuren Hedvig har navn fra Ibsens søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Christine Paus. Ibsens modell for Hedvig, særlig hennes ytre fremtoning, var en 13 år gammel jente han møtte i Gossensaß, Martha Kopf (født 1870), datter av billedhuggeren Joseph von Kopf, som var bosatt i Roma.[3] Ibsen skrev i et brev til sønnen Sigurd Ibsen: «Den tyske billedhugger, professor Kopf fra Rom har med sig en 13-årig datter, som er den ypperligste model for Hedvig i mit stykke, jeg kan ønske mig; hun er smuk, har et alvorligt ansikt og væsen og er litt gefräsig [grådig]».[4][5] Det finnes en byste av Martha Kopf av hennes senere ektemann Hugo Berwald.

Rollene[rediger | rediger kilde]

  • Hjalmar Ekdal, en fotograf
  • Gina Ekdal, hans kone
  • Hedvig Ekdal, Gina sin datter
  • Gamle Ekdal (Løytnant Ekdal), Hjalmar Ekdals far
  • Dr Relling, nabo av Ekdals
  • Molvik, nabo av Ekdals
  • Gregers Werle, sønn av Grosserer
  • Grosserer Werle (Håken Werle), far til Gregers Werle
  • Fru Sørby (Berta Sørby), Grosserer Werles husholderske

Handlingen[rediger | rediger kilde]

Stykket begynner med at Hjalmar Ekdal er invitert i et middagsselskap hos den rike og aldrende forretningsmannen grosserer Werle, i anledning at grossererens sønn, Gregers Werle, nylig er kommet hjem til byen. Hjalmar er en tidligere ungdomsvenn med Gregers Werle. Ifølge Gregers selv er Hjalmar hans eneste og beste venn. Men Hjalmar føler seg utilpass i selskapet. Han opplever at grosserer Werle ser på ham som en uønsket gjest og at han ikke klarer å leve opp til den overklassestandarden som de andre gjestene i selskapet representerer. Bedre blir det ikke av at Hjalmars alkoholiserte far, gamle Ekdal, dukker opp i huset midt i selskapet. Hjalmar later som han ikke kjenner faren sin, og forlater selskapet like etterpå, før det er ferdig. Gregers krangler med sin far og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått én oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet.

Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Hjalmar ombestemmer seg endelig etter en prat med Gregers, men når han kommer tilbake, har datteren rukket å ta sitt eget liv.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Ibsen antok på forhånd at stykket skulle volde kritikere og tilskuere hodebry, og han fikk på lang vei rett i dette. Skuespillet er preget av en flertydighet som gir et stort rom for ulike tolkninger – kanskje større enn noe annet Ibsenstykke. Dette gjorde meningene svært delte, både i kritikerstanden og hos de teaterinteresserte.

Et annet kjennetegn ved stykket som bidro til å skape splittelse i mottakelsen, var den særegne blandingen av komedie og tragedie. Stykket innehar klare komiske elementer, med tanke på presentasjonen av usympatiske karakterer med store svakheter, som på død og liv vil realisere sine tvilsomme mål. Men tragedien tar over etterhvert som Hedvig fremstilles som uskyldig offer. Dødsfallet mot slutten definerer i høyeste grad stykkets tragiske natur. Denne hittil uutforskede blandingen av to etablerte teatersjangere førte til at en del publikummere og kritikere karakteriserte stykket som «sjangerforvirret».

Tematikk[rediger | rediger kilde]

Hovedtemaet i stykket dreier seg om dette spørsmålet: Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Forfatteren lar ulike personer i stykket ha ulike oppfatninger om dette. Doktor Relling er en talsmann for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin. Relling sier mot slutten: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»

Darwinistisk kritikk[rediger | rediger kilde]

De fire dyreartene som holdes fanget inne på mørkeloftet er som i husdyrforsøket som Charles Darwin omtaler i Artenes opprinnelse nettopp villand, kaniner, høns og duer. Charles Darwins verk ble utgitt i 1859, og utkom i dansk oversettelse av Georg Brandes i 1871. Temaet arv og miljø ble på 1880-tallet behandlet av flere skjønnlitterære forfattere, og spiller inn også i flere av Henrik Ibsens foregående dramatiske verker, Et dukkehjem (1879) og Gengangere (1881).

I Vildanden ser en hvorledes dyrenes overlevelsesevne forløper inne på mørkeloftet. Dyrene er ikke frie, men skadeskutte, fanget og temmet. Blant kaninene som spises til søndagsmiddag er det grunn til å tro at de feteste og fineste, som vanligvis får anledning til å føre sine gener videre, var de som først ble tatt livet av. Selv menneskets balanserte streben mellom arv og miljø blir et aktuelt tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier: Gregers Werle krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet, mens doktor Relling deler ut livsløgner i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Forhenværende teolog Molvik, med en sterk tilbøyelighet til alkoholholdige drikker, har han innbildt at bære noe demonisk i seg, som må få utløp, mens den pompøse fotografen Hjalmar Ekdal, med hang til utflykter og dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta livet med ro, så vil oppfinnelsen komme ganske av seg selv.

Ibsen sto ikke nødvendigvis selv for denne kritikken av Darwins lære, men om sitt dikteriske prosjekt skrev han i diktet «Et rimbrev», som han sendte Georg Brandes i 1875: «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.» Med de rette spørsmål kunne en fritt reise problemstillinger og angripe et tema fra alle kanter, mens det å formulere svar krever at en både forsvarer og holder seg til fakta. En et mer positivt syn på evolusjon påsto Ibsen, i følge et dagboksnotat av bibliotekar Fanny Riis, under en tilstelning i Skandinavisk forening i Roma, 3. desember 1881:

Sitat I. beklagede at man ikke kunde leve 100 à 200 År for at se de Fremskridt Verden i dette Tidsrum vilde være kommet til. Det Ene afløser det Andet, udvigler sig af det andet, Astronomi af Alchymi, Religion af Myhologi - Religionen vil i sin Tid også ophøre og vige Pladsen for noget Andet; ligeså Poesien - Poesi gives der overhovedet ikke mere; dens Tid er forbi ...» Sitat
– Erik Henning Edvardsen: Henrik Ibsen om seg selv. Genesis forlag.Oslo 2001, s. 202f.

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

  • 2005: VildandenFjernsynsteater (overføring fra Nationaltheatret) (Norge)
  • 1989: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
  • 1983: The Wild DuckSpillefilm (Australia)
  • 1981: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
  • 1971: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
  • 1970: Vildanden (TV-film) – Fjernsynsteater (Norge)
  • 1963: Vildanden – Spillefilm (Norge)
  • 1961: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
  • 1961: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
  • 1952: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)

Visningshistorie[rediger | rediger kilde]

Villanden har blitt spilt på scener over hele verden. Bildet viser Theater am Schiffbauerdamm i Berlin der en oppsetning ble vist i 2006

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
  • Ikke øl i en sådan stund, gi meg fløyten.
  • Bruk ikke det utenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner.
  • Skogen hevner, men jeg er ikke redd allikevel

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ferguson, Robert (2006): Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 312
  2. ^ Oskar Mosfjeld: "Vildanden". I Henrik Ibsen: Norske og utenlandske foredrag under minneuken 1956. Særutgave av Edda: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, vol. 56, s. 139, 1956
  3. ^ http://ibsen.uio.no/REGINFO_peMKo.xhtml?bokstav=K
  4. ^ Else Høst (1967): Vildanden av Henrik Ibsen, Aschehoug, s. 271
  5. ^ http://ibsen.uio.no/BREV_1880-1889ht%7CB18840827SiI.xhtml

Litteratur[rediger | rediger kilde]