Knud Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Knud Plesner Ibsen (født 3. oktober 1797 i Skien, død 24. oktober 1877 i Skien) var far til dikteren Henrik Ibsen. Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884). Som «Jon Gynt» skildres han uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».[1]

Silhuett av Altenburg-familien fra slutten av 1810-tallet. På bildet Marichen Altenburg lengst til høyre, hennes foreldre Hedevig Christine Paus og Johan Andreas Altenburg i midten, og Knud Ibsens bror og Marichens fetter Henrik Johan Paus til venstre
Stockmannsgården

Biografi[rediger | rediger kilde]

Knud Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og kom fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Han var oppkalt etter sin morfar Knud Plesner. Faren døde på sjøen i 1797, og moren giftet seg ett år senere på nytt med skipsreder og senere proprietær Ole Paus. Knud Ibsen «vokste opp på stefarens gård Østre Rising i Gjerpen i større velstand enn Ibsen-slekten var vant til».[2] Han fikk fem halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. jurist og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og jurist Henrik Johan Paus.

Han ble gift 1. desember 1825 i Skien med Marichen Altenburg, datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. Ekteskapet var «et perfekt familiearrangement»; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen hadde vokst opp sammen og ble nærmest betraktet som søster og bror selv.[3] Marichens far «var en av Skiens rikeste menn og hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, deriblant et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Ved hans død tilfalt eiendommene enken, som lot dem gå videre til Marichen da hun var blitt gift. I følge tidens lover ble de automatisk hennes manns eiendom.»[4] I 1825 etablerte Knud Ibsen selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler. I 1833 var han blitt byens sekstende største skatteyter.

Familie[rediger | rediger kilde]

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Familien Ibsen bodde i Stockmannsgården i Skien, en ruvende bygning ved torvet eid av Christian Paus Stockmann. I 1830 overtok Knud Ibsen Altenburggården (Skistredet nr. 20) og flere andre eiendommer, bl.a. brenneriet på Lundetangen, etter sin svigermor Hedvig. Ibsen-familien flyttet inn i Altenburggården i 1832. Dette var Ibsenfamiliens velmaktsdager. Henrik Ibsen skrev senere at faren «yndede en hensynsløs gæstfrihed i sit hus».[5]

Venstøp[rediger | rediger kilde]

Knud Ibsen kjøpte gården Venstøp noen kilometer utenfor Skien i 1833 og familien brukte det som sommerbolig. Men allerede året etter måtte Knud Ibsen pantsette alt han eide. I 1835 ble både Altenburggården og det meste av innboet solgt på auksjon, og familien flyttet ut til Venstøp på helårsbasis.

Økonomisk fallitt[rediger | rediger kilde]

Kjøbmand Knud Ibsens gravminne på Lie kirkegård

Årsaken til Ibsens økonomiske fallitt har aldri blitt fullt klarlagt. Det har blitt antydet at Ibsen led «katastrofale tap» som medeier i et trelastskip som gikk ned uten at lasten var forsikret. Ibsen gjorde store investeringer i brenneriet, men var «uheldig med leverandører og arbeider, og ble overrumplet av en stor økning i brennevinstollen som han ikke klarte å betale» i følge Robert Ferguson.[4] Sønnen Johan Andreas, som emigrerte til USA, uttrykte i et brev hjem sin overraskelse over de egalitære forholdene der og merket seg at handelsfolk i USA ikke unnså seg for å delta i det praktiske arbeidet, «hvilket hjemme blev anseet for Skam». Ferguson skriver: «Hva som ligger under er tydelig nok, nemlig at Knud Ibsen ikke var en mann som ville skitne til hendene sine, selv om situasjonen var kritisk».[4]

Etterhvert begynte hans rike slektninger å trekke seg unna. Den sosiale degraderingen gjorde ham herskesyk og han begynte å drikke, og var noe som sterkt preget sønnen Henrik. Ibsenfamilien flyttet tilbake til Skien noen år etter, da de fikk bo i et hus, Snipetorp, som tilhørte Knud Ibsens halvbror Christopher Blom Paus. Der bodde de til 1865. Henrik Ibsen bodde trolig bare noen måneder på Snipetorp før han flyttet til Grimstad for å gå i apotekerlære.

Knud Ibsen i sønnens drama[rediger | rediger kilde]

Knud Ibsen ble skildret av sønnen i tre ytterst forskjellige litterære skikkelser; først som «Jon Gynt» i Peer Gynt, siden som «Daniel Hejre» i De unges Forbund og til slutt, etter sin død, som «Gamle Ekdahl» i Vildanden. Francis Bull skriver:

[Ibsen] mintes sin far, fallenten, som måtte bukke sig for å få hjelp og «lån» av sine fordums venner, og ikke hadde stort annet å trøste sig med enn begeret og drømmene, men som engang hadde hørt hjemme blandt patrisierne i Skien, båret uniform som løitnant i borgerkorpset, og vært en ivrig dyrker av festens og jaktens gleder. Henrik Ibsen hadde også tidligere i sin diktning brukt enkelte trekk av sin fars karakter og livshistorie; i skildringen av Peer Gynts far Jon kjenner man Knud Ibsen igjen, og sønnens dom over farens ødselhet lyder her både streng og bitter; billedet av den Knud Ibsen-lignende Daniel Hejre i «De unges forbund» er heller ikke egentlig tegnet med kjærlighet, selv om det røber at Henrik Ibsen har hatt en viss beundring for sin fars hvasse tunge. Knud Ibsen døde i 1877, og sønnen viste ikke nogen sorg over dødsbudskapet; men hans syn på sin far begynte å forandre sig, så snart Knud Ibsen gikk over fra virkelighetens til minnenes verden. Bitterheten svant og blev erstattet av overbærenhet. Gjennem skildringen av gamle Ekdahl har Henrik Ibsen så å si forsonet sig med sin fars minne.[6]

I Fra det gamle Skien skriver J. A. Schneider:

Der har dog, ialfald om sommeren, været glanspunkter i tilværelsen ogsaa paa det ensomme Venstøp. Gjerpens sogneselskap holdt netop i disse aar sine aarsmøter her paa „Oskarsdagen”, 4de juli, likeledes hadde Skiens skyteselskap sin aarlige skiveskytning paa „Ibsens Venstøp”, og ialfald ved sidstnævnte anledning gik det vistnok muntert til. Knud Ibsen var nu ikke efter alt at dømme den mand som mistet humøret om verden gik ham imot, og adskillig av den kvasse og overlegne ironi, som utmerker Henrik Ibsens digtning, kan nok gjenfindes i hvad traditionen melder om hans far, med hvem han efter utsagn av folk som har kjendt begge, hadde adskillig tilfælles i utseende, væsen og vaner. Paa selvfølelse manglet det ikke: Naar Paus’ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det! sa Knud Ibsen, idet han dog, vistnok heri trak en veksel paa sin berømte søn.»[7]

Knud Ibsen møtte aldri sin sønn igjen etter at Henrik Ibsen flyttet fra Norge og slo igjennom som verdensberømt dramatiker. I et brev til onkelen Christian Cornelius Paus i 1877[5] prøver Henrik Ibsen å «rettferdiggjøre sin følelsesmessige og økonomiske neglisjering» av den gamle mannen, skriver Ferguson.[8] Knud Ibsen ble omsider gravlagt på Lie kirkegård.

I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble Knud Ibsen spilt av Sven Nordin. Ulikt de fleste av hans slektninger eksisterer det ingen portretter eller fotografier av Knud Ibsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Edda: nordisk tidsskrift for litteraturforskning, Vol. 56, 1956
  2. ^ Michael Meyer, Henrik Ibsen: En biografi, Gyldendal Norsk Forlag, 1971, s. 4
  3. ^ Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  4. ^ a b c Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17
  5. ^ a b http://www.dokpro.uio.no/litteratur/ibsen/hi17.txt
  6. ^ Francis Bull, Ibsens drama : innledninger til hundreårsutgaven av Henrik Ibsens samlede verker, Oslo : Gyldendal , 1972
  7. ^ http://www.slekt.org/books/schneiderIII/013-Kapt11.html
  8. ^ Ferguson, s. 242-243