Ole Paus (1910–2003)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ole (Otto) Paus (født 26. juni 1910 i Wien, Østerrike, død 6. april 2003 i Oslo) var en norsk generalmajor.[1] Hans viktigste funksjoner var som sjef for Distriktskommando Trøndelag og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe. Paus tjenestegjorde blant annet i den militære etterretningstjenesten ved Forsvarets overkommando og var militærattaché ved ambassadene i Stockholm og Helsingfors.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Thorleif Paus, som bl.a. var norsk generalkonsul i Wien der han hadde en agenturforretning, senere fabrikkeier i Norge og godseier i Skåne, og Ella Stein, som tilhørte en borgerlig familie fra Wien. Han vokste opp i Wien med tysk som morsmål, og tok østerriksk Matura ved Theresianum i 1929, før han flyttet til Norge, uten å kunne norsk. Foreldrene ble skilt og faren gift andre gang i 1935[2] med grevinne Ella Moltke (f. 1899 i København, datter av Valdemar Glückstadt og enke etter grev Erik Moltke), og faren flyttet tilbake til Norge i 1918, før han flyttet til sitt gods i Skåne på 1930-tallet. Han hadde en søster, Helvig Paus (f. 1909 i Wien), og en stebror, Erik greve Moltke (af Nør) (f. 1922).

Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og NATO Defence College i Roma i 1963.

Fra 1932 til 1940 tjenestegjorde han ved 1. divisjons skole og i Generalstaben. Under kampene i 1940 var han knyttet til Generalstaben og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge. Tre år senere ble han arrestert i Rjukan, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen. Han jobbet bl.a. i den militære etterretningstjenesten, da kalt Forsvarets overkommando avdeling II, som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

Etter andre verdenskrig var han stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden (1949), militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 fra 1964 og sjef for Distriktskommando Trøndelag fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon.

Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet.

I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim.

Paus ble 17. mars 1944 gift i London med Else Corneliussen (f. 1916, d. 1951), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll. Han ble gift i annet ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av legen Max Petri og Bodil Helweg, København. Han var i første ekteskap far til visesangeren Ole Paus og til siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus, og i andre ekteskap til kaptein og tidligere adjutant for Forsvarssjefen, nå direktør i Accenture Thorleif Fredrik Mikael Paus. Paus var bl.a. svoger til Kai Holst, som var gift med hans første kones søster fra desember 1944 til sin mystiske død et drøyt halvår senere, og var aktiv i å forsøke å oppklare omstendighetene rundt Holsts død.[3]

Som offiser flyttet Paus mye rundt og bodde bl.a. i perioder i Kommandantboligen på Singsaker i Trondheim, i Stockholm og på Elverum (som sønnen skrev en nidvise om), med en leilighet i Oslo som base. De siste årene bodde han på Røa i Oslo.

Militære grader[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Solvoll (26. juni 2000). «90 langt militærliv, uten kruttrøyk». Aftenposten. s. 20. 
  2. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  3. ^ Svik og gråsoner, side 172-173

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Herman Fredrik Zeiner-Gundersen 
Sjef for Distriktskommando Trøndelag
Etterfølger: