Marichen Altenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det eneste portrettet som eksisterer av Marichen Altenburg er en silhuett fra slutten av 1810-tallet

Marichen Cornelia Martine Altenburg (født 24. november 1799 i Skien, død 3. juni 1869 i Skien) var mor til dikteren Henrik Ibsen, og regnet som en viktig inspirator for hennes sønns mange «iherdige portretter av lidende kvinner» og for Ibsens interesse og sympati for kvinners situasjon.[1] Henrik Ibsen har gitt henne et litterært minnesmerke ikke minst i form av portrettet av henne som «Mor Åse» i Peer Gynt, som Ibsen bekreftet var basert på moren,[2] og som Inga fra Varteig i Kongsemnerne.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus. 1. desember 1825 ble hun gift i Skien med Knud Ibsen. Forlovere var skipskaptein og reder Ole Paus og grosserer Nicolai Plesner. Hennes mann var som spedbarn blitt tatt opp i huset hos Marichens onkel Ole Paus (tipp-tipp-oldefar til visesangeren Ole Paus), som Knud Ibsens mor Johanne Plesner var gift med i annet ekteskap. Ekteskapet mellom Marichen og Knud var «et perfekt familiearrangement; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen, som hadde vokst opp sammen, ble nærmest betraktet som søster og bror selv. Marichen Altenburg var et godt parti; datter av en av de rikeste kjøpmennene i Skien».[1] Begge foreldrene tilhørte de mest fremtredende patrisierfamiliene i byen. Hennes far hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, og eide bl.a. et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus og to skip som gikk i trelastfart. Etter hans død overlot enken store deler av disse verdiene til Marichen, og i tråd med datidens lover ble disse verdiene da hennes manns eiendom. Knud Ibsen etablerte seg i 1825 som selvstendig trelasthandler, og godt hjulpet av Marichens farsarv hadde han en stadig mer omfattende forretningsdrift som gjorde ham til byens sekstende største skatteyter i 1833.[3]

Hun var oppkalt etter sin farmor Marichen Barth (1719–1766) og etter sin morfar Cornelius Paus (1726–1799), som hadde navnet fra tippoldefaren Cornelius Jansen Trinepol.

Malerkunst og teater[rediger | rediger kilde]

Den unge Marichen Altenburg elsket malerkunst og teater. «Hun bekymret sine moralske foreldre ved å få med seg hver eneste forestilling med omreisende danske teatertrupper og ved å fortsette å leke med dukkene fra barndommen som voksen. Enda mer uakseptabelt var hennes ønske om selv å stå på scenen. Hun elsket å synge gamle Telemarksviser, akkompagnert av seg selv på piano, noe hun gjorde så godt at folk mistenkte henne for å ha en hemmelig tilknytning til teaterfolkene». Personer som kjente henne beskrev henne som «full av liv», «lystig» og «utadvendt».[1]

Marichen Altenburg var en liten, spebygd kvinne med mørkt hår og dyptliggende, melankolske øyne, skriver Robert Ferguson.[3] Det eneste eksisterende bildet av henne, en silhuett, «tyder på at hun var vakker». To akvareller hun malte selv er bevart.[1]

Etter mannens økonomiske fallitt ble hun «stille og forknytt og ville helst gjemme seg vekk».[4] Ektemannen ble herskesyk, begynte å drikke og lot ofte bitterheten gå ut over familien. «Marichen prøvde desperat å få endene til å møtes, og fant trøst i barna, sin pietistiske religion og staffeliet».[1]

I Kongsemnerne portretteres Marichen Altenburg i Inga fra Varteigs skikkelse. Inga bærer jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.

Einar Østvedt skriver:

«Alt tyder på at Marichen Ibsen fra i sine yngre dager å ha vært et livsglad og humørfylt menneske som tok ivrig del i den lille byens glade selskapelighet, tegnet og malte og svermet for teaterforestillinger, i de mange motgangens år har utviklet seg til å bli en dypt alvorlig, resignert og pietistisk preget personlighet».[5]

Men datteren Hedvig skrev i et brev:

«Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»[3]

Joan Templeton skriver at «Ibsens sympati for kvinner kom fra hans forståelse av deres maktesløshet, og hans utdannelse begynte i hjemmet. Fra alderen syv til femten, da han forlot Skien for godt, så Ibsen faren skremme og plage moren, som ble stadig mer reservert, tilbaketrukket og melankolsk».[1] Henrik Ibsen brukte henne, «med fornødne overdrivelser», som modell for Mor Åse i Peer Gynt, og Inga fra Varteig, kongens mor i Kongsemnerne, og «bekrefter i begge portrettene Hedvigs beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».[3] I Kongsemnerne bærer Inga jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.

Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; dette temaet behandlet Ibsen i en rekke skuespill, bl.a. Gengangere og Rosmersholm.[6]

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Marichen C. Ibsens siste gravsted på Lie kirkegård i Skien

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Hun var farmor til statsminister Sigurd Ibsen og mormor til stortingsrepresentant og Skiens-ordfører Carl Stousland. Hun var oldemor til filmregissør Tancred Ibsen og til forfatter Irene Ibsen Bille.

Helt fra Ibsens egen barndomstid eksisterte det et hardnakket rykte om at Marichen Altenburg skulle ha hatt et forhold til Tormod Knudsen Borgejorde, og at Borgejorde skulle være Ibsens biologiske far. Dette ryktet har siden blitt motbevist av moderne DNA-analyser, men var utvilsomt noe som Ibsen kjente til og sies å ha påvirket hans diktning (eksempelvis Vildanden, der farskapet til Hedvig står sentralt). Som ungjente, før hun giftet seg, oppholdt Marichen Altenburg seg i Kviteseid en tid, der hun hadde slekt gjennom Paus-familien, for å lære hustell. Det var vanlig at kondisjonerte piker måtte lære seg husstell før de trådte inn i ektestanden. Her skal hun ha møtt bondesønnen Tormod Knudsen.[7] Thomas Sandnæs skriver:

Det var visstnok aldri noen hemmelighet i Kviteseid at det oppsto et forhold mellom de to, unge og vakre som de var. At det aldri utviklet seg til et lengre forhold og eventuelt giftermål mellom de to, skyldes nok i stor grad at Marichen var av meget god patrisierslekt, mens den unge Tormod på den tiden satt i meget trange kår, i tillegg til at han var av bondeslekt. Men de varme følelsene for hverandre skal visstnok ha vedvart også etter at hun trådte inn i ektestanden.[8]

I film og teater[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  2. ^ http://www.blm.no/?p=364
  3. ^ a b c d Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17
  4. ^ Helge Bugge Eriksen, Henrik Ibsen. Familie, oppvekst, minner
  5. ^ Einar Østvedt, Henrik Ibsen: Miljø og mennesker, Oslo, Gyldendal, 1968
  6. ^ Ferguson s. 280
  7. ^ http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/dnabevis-knuser-ibsenrykter-3021795.html
  8. ^ Thomas Sandnæs, Henrik Ibsen – var han en lausunge?, Filologen, 1997-4