Spedalskhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Lepra)
Gå til: navigasjon, søk
Spedalskhet
Spedalskhet
ICD-10-kode A30
ICD-9-kode 030
DiseasesDB 29180
MedlinePlus 001347

Spedalskhet, også kalt Hansens sykdom eller lepra (det vitenskapelige navnet), er en infeksjonssykdom forårsaket av lepra-basillen Mycobacterium leprae. Bakterien ble første gang beskrevet i 1873 av den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen, og dette var første gang en mikroorganisme ble identifisert som årsak til en kronisk sykdom, og annen gang for en sykdom i det hele tatt. Spedalskhet affiserer særlig hud og nerver, infeksjonen kan behandles, men følgetilstandene er kroniske. Man har to hovedformer for sykdom, tuberkuloid form også kalt glatt spedalskhet, og lepromatøs form som også er kalt knutet spedalskhet.

Flere hundre tusen mennesker får fortsatt sykdommen hvert år, de fleste i India.

Spedalskhet i Norge[rediger | rediger kilde]

En 24 år gammel spedalsk nordmann fra ca. 1886

Den norrøne kortformen for hospital – spital, ga opphavet til navnet på de spedalske.

Det ble i middelalderen opprettet hospitaler i Trondheim, Bergen, Stavanger, Tønsberg og Oslo, der langt fremadskredne spedalske var pasienter. Magnus Lagabøter opprettet to hospitaler i Bergen i 1266-1276, særlig med spedalske som målgruppe. I 1339 ble presten Bjarne i Kvåle sogn i Sogndal avsatt, fordi han er blitt spedalsk.[1]

På få andre områder har norsk medisinsk forskning vunnet så stor internasjonal anerkjennelse som forskningen til Daniel Cornelius Danielssen (18151894) og hans assistent Carl Wilhelm Boeck (18081875). De ga i 1847 ut et omfattende verk, Om Spedalskhed, som særlig tok for seg arvelighet og spedalskhet. Boeck og Danielsen mente at spedalskhet var arvelig, fordi sykdommen ofte opptrådte innenfor bestemte familier og avgrensede geografiske områder. Dessuten forsøkte de å smitte seg selv, uten resultat.[2] De var de første som delte spedalskheten i to kategorier, som i hovedsak brukes også i dag.

Gerhard Henrik Armauer Hansen (18411912) mente at arvelighetsteorien holdt ikke mål. Hans grundige arbeid for å motvise arveligheten som årsak og hans overbevisning om at dette var en smittsom sykdom, sammen med tilgjengelighet av bedre optisk kvalitet på mikroskoper ledet frem til hans oppdagelse av lepra-bakterien, og påvisningen av at den var årsaken til sykdommen. Studiene knyttet til St.Jørgens hospital, Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen for spedalske nr.1 gjorde Bergen til et internasjonalt senter for lepraforskningen.

Skandinavia og Island var fra slutten av 1600-tallet var sammen med Iberiahalvøya, Hellas og Balkan de eneste landene i Europa som var hardt rammet av lepra.[3] En oppblomstring av spedalskhet rammet rundt 1830 særlig kystområdene i Norge, og Vestlandet spesielt. Det bidro til behovet for forskning og tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, og i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet. Som vitenskapelig kilde til kunnskap om utbredelse og årsak til sykdom var registeret en betydelig nyvinning.

Utbredelse i verden[rediger | rediger kilde]

Antall tilfeller av spedalskhet per 100 000 innbyggere i 2003. Kartet blir større ved å klikke på det.

1990-tallet var forekomsten av spedalske som til enhver tid er i aktiv behandling på verdensbasis redusert fra 10–12 millioner registrerte til 600 000 i 2000, og ytterligere redusert til 460 000 i følge de siste tall fra Verdens helseorganisasjon. Dette på grunn av mer effektiv kombinasjonsterapi og kortere terapivarighet. Årlig deteksjonsrate var 700 000 nye pasienter/år, men er stadig synkende. I 2003 var det 515 000 nye tilfeller. 2–3 millioner pasienter lever med permanent nerveskade på grunn av spedalskhet.

Spedalskhet er vidt forekommende i tropiske og varmt tempererte land, og 1,3 milliarder mennesker lever i regioner med aktiv overføring av Mycobacterium leprae. I 2000 var det 15 land som kan kalles endemiske, dvs. med en forekomst på over 1/10 000. India har 64 % av alle registrerte tilfeller. I synkende rekkefølge kommer så Brasil, Burma, Madagaskar, Nepal og Mosambik. De nevnte land utgjør 83 % av registrerte tilfeller. Utdeling av gratis medisiner og aktiv smittevernpolitikk blant annet i Brasil er i ferd med å endre dette bildet.

Sykdommen[rediger | rediger kilde]

Smitteveier[rediger | rediger kilde]

Mycobacterium leprae smitter ved dråpesmitte fra pasienter, særlig de med lepromatøs spedalskhet, nesesekret som inhaleres. Fra slimhinnen i luftveiene sprer bakterien seg til hud og perifere nerver. Bakterien er påvist hos beltedyr og primater, men overføring fra dyr til menneske bidrar ikke til forekomsten hos mennesker. Viktigste risikofaktor er tettboddhet og vedvarende samvær med smittede personer, men sykdommen er lite smittsom. Inkubasjonstiden varier fra måneder til opptil 30 år, og som sykdommens presentasjonsmåte er avhengig av genetiske faktorer og rase. Kaukasiere og kinesere har størst risiko for å få lepromatøs spedalskhet. Vevstypeantigen HLA-DR2 og DR3 er assosiert med tuberkuloid spedalskhet, som betyr at den ligner på granulomet som man kjenner fra tuberkulose.

Sykdomsutvikling og sykdomsmekanisme[rediger | rediger kilde]

Mycobacterium leprae kan ikke dyrkes i laboratorieskåler, men er i stand til begrenset formering i fotsålen hos mus, med en doblingstid på 11-13 dager, og dette har gjort det mulig å foreta undersøkelser på antibiotikas effektivitet. Bakterien er en obligat intracellulær parasitt som foretrekker å vokse i makrofager og nervers støtteceller, Schwannske celler. Evnen til å infisere Schwannske celler er unikt for denne bakterien.

Bakterien i seg selv gjør svært lite, det er immunresponsen hos verten som er ansvarlig for de mange kliniske presentasjoner sykdommen har.

Avhengig av i hvor stor grad den immunologiske responsen er mest celle-mediert eller mest antistoff-dominert, får man et spekter fra tuberkuloid spedalskhet, grense-tuberkuloid til lepromatøs spedalskhet. Og med variasjoner i immunresponsen får man erythema nodosum spedalskhet.

Klinisk presentasjon[rediger | rediger kilde]

Kraniet fra en spedalsk person fra Ribe i Danmark, med skader på øyehuler, neseben, kjeve og hake

Lepromatøs spedalskhet er når immunforsvaret ikke har en spesifikk cellulær respons mot mycobacterium leprae, og dette medfører at bakterien formerer seg ukontrollert i hud og nerver. Det er en systemisk sykdom, der bakteriene spres med blodet i kroppen. Bakterien som vokser i vevene, fører gradvis til vevsskade i de involverte organer. I nesen ødelegges brusken, og nesen kan falle sammen og bli salformet, strupen kan falle sammen og gi heshet og pusteproblemer. Betennelse i fingre og tær sammen med traumer og beinbetennelse fører til at fingre og tær svinner hen og faller av.

Tuberkuloid spedalskhet er når immunforsvaret begrenser infeksjonen til noen avgrensede nervebunter og hudområder gjennom å danne et granulom. Det affiserte hudområdet er fortykket, asymmetrisk med klart avgrenset kant. Midt i området er det mindre pigment, og huden er følelsesløs.

Grensetilfellet tuberkuloid spedalskhet er den vanligste formen for spedalskhet. Hudskadene er flere og mindre klart avgrenset. Flere nerver er affisert og pasientene kan presentere med muskelsvakhet og skader på grunn av manglende følelse.

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Påvisning av en karakteristisk hudflekk med sansetap. Fortykkelse av nerver. Påvisning av syrefaste stavbakterier i huden.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Moderne behandling består av langvarig kombinasjonsbehandling med følgende medikamenter:

Genetikk[rediger | rediger kilde]

Flere gener er forbundet med en mottakelighet for spedalskhet. Det antas at rundt 95% av mennesker er naturlig immune. Nyere forskning tyder på at det er en feil i celle-mediert immunitet som medfører mottakelighet for spedalskhet. DNA-regionen ansvarlig for denne variasjonen er også involvert i Parkinsons sykdom, som gir opphavet til spekulasjoner om at de to lidelser kan bli koblet på noen måte biokjemiske. Det er likevel ikke noen endelige konklusjoner.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Spedalske er ofte avbildet med en bjelle eller rangle. De ble brukt når de spedalske tigget og ville tiltrekke seg oppmerksomhet.[4]

Sykdommen var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Spedalskhet er omtalt i den indiske veda-diktning samlet ca. 3500 år f.Kr.[trenger referanse] I 3. mosebok[5] er det utførlige beskrivelser om hvordan prester skal forholde seg til hudsyke. Det er likevel ulike oppfatninger om det var spedalske eller om det var andre sykdommer. Betegnelsen «spedalsk» inkluderte sannsynligvis en rekke ikke-smittsomme hudsykdommer som eksem og psoriasis, og andre smittsomme sykdommer som kopper og sekundær syfilis. Dette er viktig å vite med hensyn til historiske tekster og omtale, siden det som i dag er spedalskhet, Hansens sykdom, som er en infeksjon med mycoplasma leprae, ikke nødvendigvis var den samme som den spedalskhet i vedaene eller Bibelen.

Sykdommen kan ha blitt brakt til Italia fra Egypt med romerske legioner fra omlag år 62 før vår tidsregning.[6] Det første kjente tilfellet i England er fra en kirkegård i Dorchester fra 300-tallet og i Skandinavia i en middelalderkirkegård i Næstved i Danmark.[7] Særlig utbredt ble sykdommen i Europa etter korstogene, og i middelalderen ble det opprettet en rekke allmissehus, hospitaler, lasaretter og leprosarier for spedalske. Det var i nesten alle tilfeller stiftelser med utgangspunkt i Den katolske kirke som drev sykehusene. Mange munker og nonner følte et spesielt kall til å hjelpe de spedalske, til tross for at de utsatte seg selv for smittefare. Finansieringen kom i mange tilfeller fra konger, lokale adelsmenn eller geistlige institusjoner. Mange var også basert på allmisser. Dette vedvarte også etter middelalderen.

I 1225 var det opptil 19 000  leprosarier i Europa.[trenger referanse] I middelalderen var den gjengse kristne oppfatning at selv om de spedalske var forbannet av mennesker, så var de elsket av Gud.[trenger referanse]

Damian de Veuster som stelte spedalske og selv fikk sykdommen[8]

På 1100-tallet oppstod flere ordener i det hellige land, og den mest forunderlige var kanskje Sankt Lasarus-ordenen av Jerusalem, som først og fremst tok opp spedalske. I krigene dro spedalske riddere i kamp på like fot med riddere fra andre ordener.[9] [10]

Sykdommen fikk i Europa sin største utbredelse på 1200-tallet.[trenger referanse] På 1500 - og 1600-tallet minket antallet syke og på 1700-tallet hadde sykdommen mindre betydning i Europa.[trenger referanse] Dette henger sannsynligvis sammen med at syke ble isolert, og at de var særlig utsatt for andre smittsomme sykdommer. Ved ankomsten til visse leprosarier kunne det bli lest sjelemesse for vedkommende, ettersom de ble betraktet som levende døde.[trenger referanse]

I middelalderen var de diagnostiske kategorier brede, og sykdom ble forbundet med mye overtro. Noen mente djevelen hadde forårsaket pesten,[trenger referanse] og spedalske var djevelens medhjelpere. En massaker på spedalske forekom i ett tilfelle i Frankrike i 1321.[11] Årsaksforklaringer for spedalskhet som var utbredt i Europa var:[12]

  • innen kristendommen som Guds straff for individuell synd. Spedalskhet kunne likevel ramme både helgener og syndere. Kollektiv gudestraff ble gitt på annen måte.
  • astrologisk som barn av Saturn,
  • med grunnlag i antikkens legekunst som ubalanse i kroppen mellom elementene og spedalskhet spesielt vann,
  • syk luft, siden de syke ga fra seg en speisiell lukt,
  • infeksjoner i sår,
  • seksuell overførbar sykdom,
  • arvelig sykdom - hele familier var ofte syke,

Det var mange som laget sine egne kriterier for om en pasient skulle få diagnosen spedalsk. Muslimske leger var tidlig ute med å beskrive sykdommen, og deres verker ble også brukt i Europa. Gilbertus Anglicus (11801250) var den første til å foreslå at spedalskhet var en smittsom sykdom i sitt verk Compendium Medicinae om lag år 1240.[trenger referanse]

Behandlingen av de spedalske var svært avhengig av hva den som behandlet sykdommen oppfattet som årsaken. Noen av metodene var:

  • Siden det var organisasjoner i tilkytning til den katolske kirke som drev de fleste sykehusene, var det bønn og syndsforlatelse ofte de viktigste behandlingsformene.
  • Pilegrimsvandringer.
  • Bading var anerkjent som en måte å lindre på. Det ga også assosiasjoner til renselser beskrevet i Bibelen. Det ble også brukt sammen med skrubbing av kroppen.
  • Årelating for å rense blodet.
  • Utskifting av blodet.
  • Bruk av mineraler, dersom sykdommen var knyttet mot Jupiter.
  • Flytting fra tettsteder til steder med god luft.
  • Bedre humøret ved ulike tiltak som musikk og underholdning.
  • Urteblandinger

I praksis hadde ikke tiltakene noen særlig effekt, men mange utnyttet de spedalske for å skaffe seg inntekter.

Spedalske blir fortsatt stigmatisert, og det finnes fortsatt leprosarier. En opptelling fra 1992 viste at det i katolsk regi ble drevet 793 leprosarier rundt om i verden.[trenger referanse] Blant kjente personer som har arbeidet for spedalske, er Damian de Veuster (død 1889), som drev et sykehus på Molokai og Moder Teresa og hennes kongregasjon Nestekjærlighetens søstre i India. I dag har Verdens helseorganisasjon (WHO) programmer for bekjempelsen av spedalskhet, og gratis utdeling av medisin i de endemiske områdene.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regesta Norvegica bind 5 nr 229 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=4848&s=n&str=spedalsk.
  2. ^ Kim E. Andreassen: Overgrep i vitenskapens navn, 2007, Forskning.no - http://www.forskning.no/artikler/2007/oktober/overgrep_i_vitenskapens_navn
  3. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 1.
  4. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 99.
  5. ^ Tredje Mosebok kapittel 13
  6. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 1.
  7. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 3.
  8. ^ Det også kan være at han led av syfilis og ikke spedalskhet, jamfør Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 88.
  9. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 48), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-0226321-2
  10. ^ Marcombe David: Lepper knights, The order of St Lazarus of Jerusalem in England, c 1150-1544, Wordbridge, 2004.
  11. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 41.
  12. ^ Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 44ff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]