Aleksander II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksander II
Konge av Skottland
Regjeringstid: 4. desember 1214 - 6. juli 1249
Født: 4. september 1241, Haddington
Død: 19. mars 1286, Fife
Foreldre: Vilhelm I og
Ermengarde av Beaumont
Ektefelle‍(r): Joan av England
Mary av Coucy
Barn: Med Mary
Aleksander IIs storsegl
Aleksander IIs storsegl

Alexander II (24. august 11986. juli 1249), konge av Skottland, sønn av Vilhelm I, «Løven», og av Ermengarde av Beaumont, ble født i Haddington, East Lothian, i 1198 og ble kronet som skottens konge ved sin fars død den 4. desember 1214.

Strid med England[rediger | rediger kilde]

Året etter kroning brøt de to klanene, MacWilliam and MacHeth, inngrodde fiender av den skotske tronen, ut i et opprør, men kongelige stridsstyrker nedkjempet hurtig opprøret. Det samme året deltok Alexander II sammen med engelske baroner i deres kamp mot kong Johan I av England og ledet en hærstyrke inn i kongeriket England som støtte for baronenes sak. Kong Johan blir tvunget til å signere Magna Carta og ved den engelske kongens svekkelse, erobrer Alexander II Northumberland, men blir likevel slått tilbake og en periode av hærtog fram og tilbake over grensen fortsetter fram til den engelske kongens død i 1216.

Ved fredsavtalen med dennes unge sønn kong Henrik III av England og den franske prins Ludvig VIII av Frankrike, deltok den skotske kongen i forsoningen. Diplomatiet styrket foreningen ytterligere ved at Alexander giftet seg med kong Henriks søster Joanna eller Joan av England den 18. eller den 25. juni 1221.

Strid innenlands[rediger | rediger kilde]

Mens Alexander sloss for ene fastlands-Skottland under tronen styrket kong Håkon Håkonsson av Norge direkte norsk styre over de ytre øyene, spesielt Hebridene, nordøst for Skottland. Dette inkluderte et angrep mot Rothesay Castle, som ligger på øya Bute, sør for Inveraray, hvor skottene ikke hadde noe å stille opp mot de norske styrkene.

Året etter markerte underkastelsen av det hittil delvis uavhengige distriktet Argyll. Kongelige styrker knuste deretter et opprør i Galloway i 1235 uten større vanskeligheter, heller ikke et invasjonsforsøk av dets ledere i eksil året etter førte til suksess. Kort tid etter kom et krav om hyllest fra Henrik av England ble møtt at et motkrav fra Alexander om de nordlige engelske fylkene. De to kongedømmene avsluttet uenigheten om grensene med et kompromiss i 1237, det som ble kalt for York-traktaten.

Nytt ekteskap[rediger | rediger kilde]

Joanna døde i mars 1238 i Essex og det påfølgende året, 1239, giftet Alexander seg på nytt med sin andre hustru, Mary av Coucy (Marie de Coucy) fra den franske kongelige familie. Bryllupet skjedde den 15. mai 1239 og ga en sønn, den framtidige konge, Alexander III av Skottland, født 1241.

En trussel om invasjon av den engelske konge i 1243 avbrøt det vennlige forholdet mellom de to nasjonene, men de engelske baronenes motvilje til krig fikk fredssamtaler i gang i Newcastle.

Strid med Norge[rediger | rediger kilde]

Alexander vendte deretter oppmerksomheten mot de ytre vestlige øyene som fortsatt var eid av Norge. Han åpnet for forhandlinger med Norge om å kjøpe øynene, men uten hell. Alexanders neste forsøk på å overtale Ewen, sønnen til Duncan, herre av Argyll, til å bryte alliansen med kong Håkon Håkonsson av Norge. Ewen avslo den skotske kongens forsøk på å svikte de norske forbindelsene.

Rasende over avslaget og ikke minst hevnlysten etter det norske angrepet mot Rothesay Castle, seiler Alexander deretter ut for å tvinge ham og angriper det norrøne territoriene. Angrepsmålet er Dunstaffnage Castle, klanen Macdougalls festning og jarler av Øyene, utpekt av den norske kongen. Under seilasen får Alexander feber ved øya Kerrera ved Indre Hebridene, og døde der i 1249. Han ble fraktet tilbake og begravd ved Melrose Abbey, Roxburghshire. Hans sønn Alexander III av Skottland i en alder av åtte år etterfulgte ham som skottenes konge.


Forgjenger:
 Vilhelm I 
Konge av Skottland
Etterfølger:
 Alexander III